Tahera fra Afghanistan
Foto: Eirik Hind Sveen

Alle rømmer, til slutt

Fra Gibostad mottak for enslige mindreårige asylsøkere reiser ingen frivillig til Afghanistan. Mens Tahera (17) venter, ser hun at alle vennene får nei til en fremtid i Norge. De rømmer landet.

Ansiktet hennes er bart. Stemmen brister noen ganger. Den er myk og skjør, men likevel sterk. Tahera forteller om sorg over å være alene, uten familie, og om frykten hun kjenner på.

– Jeg tenker ikke på avslag. Gjør jeg det, blir det vanskelig, sier hun.

På veggen på rommet til den afghanske 17-åringen henger bilder. Av når hun spiller fotball i Norge, går på ski og er på fjellet. Av henne selv med vennene hun har fått her i landet. Og av hennes første jul.

Siden hun kom til Norge i fjor har hun lært norsk.

– Noen ganger tenker jeg på hvorfor jeg går på skolen, dersom jeg uansett ikke får være i Norge? Kanskje jeg uansett må flykte til et annet land, sier Tahera.

Jeg prøver å ikke tenke slike tanker, og heller bare gå på skolen. Bare fortsette.

Tahera venter, og håper. I mellomtiden ser hun at alle, absolutt alle, de afghanske ungdommene på mottaket som får svar, får svaret de frykter: avslag.

Enslige mindreårige asylsøkere på Gibostad

I UVISSHET: I oktober skrev VG at 189 enslige mindreårige asylsøkere til nå i år har rømt fra mottak i Norge. Tahera har bodd på mottaket på Gibostad siden i sommer. Hun vet ingen ting om fremtiden sin. Tahera ønsker ikke å stå frem med ansikt, og illustrasjonen er ikke ment å ligne ansiktet hennes.

Foto: Illustrasjon av Kine Yvonne Kjær

Alle rømmer

Gibostad mottak for enslige mindreårige asylsøkere ligger på øya Senja i Troms. Omtrent 1100 kilometer fra Oslo, og regjeringen som i fjor strammet inn og gjorde det vanskeligere for afghanere å få asyl.

Noen er de såkalte «oktoberbarna», ungdom som kom med strømmen av migranter til Europa og Norge i 2015, og hvor flere av de yngste denne høsten fyller 18. Mange av dem har fått beskjed om at de ikke har krav på beskyttelse, og vedtak om å forlate Norge. Straks de er voksne.

NRK overnattet på mottaket to netter i slutten av oktober. Herfra har ingen i år frivillig blitt sendt til hjemlandene sine. Alle har forsvunnet, ofte i god tid før dagen de skulle sendes hjem.

Asylmottak på Gibostad

FLUKTENS ROM: Slik så det ut på et av rommene der det bodde noen som valgte å rømme fra Norge.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Til nå i år har 21 ungdommer rømt fra Gibostad-mottaket. Bare i oktober forsvant fire.

På en vegg, på et av rommene som i all hast ble forlatt, henger en poster av fotballspilleren Ronaldo. På en seng ligger en stabel av norskbøker. På gulvteppet ligger et par røde og hvite fotballsko. Klær er slengt ut over gulvet, og garderobeskapdørene på vidt gap.

En PC-veske står åpen. Den er full av papirbiter av et vedtak med avslag, men som nå er blitt revet i stykker.

Mange som rømmer fra Norge driver nå rundt i gatene i andre land i Europa, der ingen har gitt dem et varmt rom og en seng nå før vinteren setter inn.

Marit Holmbukt jobber på mottaket. En av de fire guttene som rømte fra Gibostad har hun forsøkt å få tak i. I helgen fikk hun kontakt med ham, og hun skal snart komme til å bli oppdatert på hvordan han har det.

Chavali fra Afghanistan

PÅ VENT: NRK har valgt å ikke identifisere ungdommene på bildene med fullt navn og bilde, dette av hensyn til deres sikkerhet ved en eventuell retur til Afghanistan.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Skulle tvangsgiftes

Det var da faren døde at livet tok ei drastisk vending. Ifølge Tahera var det en onkel som da overtok ansvaret for henne. Han ville gifte henne bort til en ekkel gammel mann som hadde både kone og to barn fra før.

Tahera, som da var 15 år gammel, sier at hun nektet å finne seg i det, og la ut på flukt. Alene, mot morens vilje, gjennom Iran og Tyrkia.

– Alle er glad i landet sitt. Dersom afghanere er trygge, hvorfor kommer de hit? Jeg har selv reist i tre måneder. Reisen har vært veldig farlig. Det har vært kaldt. Jeg har blant annet gått tre dager uten mat og vann. Jeg har gått time etter time over fjellet, og i skogen, sier Tahera.

I mai neste år fyller hun 18. Om hun skulle få avslag på søknaden, vil hun kunne bli i Norge frem til da. Så blir hun sendt til Afghanistan.

– Jeg er allerede sliten av å vente. Om jeg skulle få nei, kan jeg ikke dra til et annet land og vente på svar på en ny søknad. Og jeg kan heller ikke dra til Afghanistan, sier Tahera.

Har fotballen som terapi

Han får ballen rett foran eget mål. Finter ut én. Finter ut én til, og driver fremover, mot motstanderens mål, i gymsalen på Gibostad.

Når Shawali ikke spiller fotball med de andre guttene på mottaket, spiller han på FK Senja. Han er god. Veldig god.

I snart to år har Shawali vært på Gibostad. I perioder trener han flere ganger i uka. For Shawali er fotballen viktig. Den får ham bort fra de vonde tankene

Etter treningen, tilbake på mottaket, forteller Shawali oss om hvordan han har det. Han fyller 18 neste år, og har fått beskjed om at han blir sendt til Afghanistan. Selv hevder han at han flyktet derfra, på grunn av Taliban. Han flyktet i bil og til fots, gjennom Pakistan og Iran. Han vandret dag og natt, og tok en overfylt båt til Hellas.

Til slutt kom han til Norge.

– I fjor håpet jeg fortsatt at det skulle gå bra for meg. At jeg skulle være trygg. Men etter at jeg fikk avslag ble det dårlig å være her. Jeg synes jeg det er vanskelig å håpe, sier han.

Mange av ungdommene på mottaket medisineres, både mot depresjon og for å få sove. Men når nettene kommer er øynene deres likevel åpne. Slik er det også med Shawali. Når han legger hodet på puta, greier han ikke lenger å holde tankene unna.

– Jeg får ikke sove. Jeg får medisin for å sove, og har byttet medisin tre-fire ganger. Noen ganger er klokken to eller tre før jeg får sove. Andre ganger er jeg våken til klokken seks.

Når vi spør Shawali om hva han tenker om at han kan bli sendt ut av Norge den dagen han fyller 18, blir han stille. Lenge.

Han ser ned i fanget, og trekker et langt sukk. Så svarer han lavmælt.

– Jeg er redd.

Mottak for enslige mindreårige asylsøkere, Gibostad

DØGNET PÅ GIBOSTAD: Se bildeserie om hvordan ungdommen på Gibostad har det gjennom døgnet.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Var utrøstelig

På Gibostad mottak bor åtte gutter, og to jenter. Tahera har nemlig en venninne, også hun fra Afghanistan, på rommet ved siden av. De to deler både kjøkken og bad.

Det er det fint å ha hverandre. Noen å lene seg på, og prate med. Når Tahera er trist, får hun trøst. Mens andre ganger er det Tahera som må trøstes.

Tidligere i høst skjedde det noe. Venninna fikk et brev i hånda, der det sto at hun må forlate Norge.

Hun var knust. Hun gjorde ikke noe på to uker, forteller Tahera. Venninna dro ikke på skolen. Hun bare lå på rommet, alene. Tahera banket på døra, og gikk inn til henne, snakket og prøvde å være positiv. Hver dag.

Men venninna bare gråt. Hun gråt og gråt.

Søvnløse netter og mareritt

Situasjonen i Afghanistan blir ofte omtalt som en krig. Når solen står opp over et krigsområde, vet ofte ikke de som bor der om hjertene deres fortsatt banker innen solen går ned. På mottaket forteller de ansatte om ungdom som aldri hviler.

De er konstant på vakt, føler de må passe seg, være obs. Små ting kan gjøre dem redde. En lukt, en lyd eller et tonefall. Pulsen blir høye og hjertene deres raser av gårde. De kan bli kvalme og svimle, tankene og følelsene herjer, og sender hodene deres tilbake til krig, flukt, redsel og sorg.

En morgen på mottaket har nattevakten satt klar frokost. Brødskivene er oppskjært, egg kokt, smør og pålegg satt klart. Ungdommene lager måltidene selv, unntatt frokost.

Grunnen, forteller nattevakten, er at siden mange ikke får sove om natten, har de vanskelig for å komme seg opp om morgenen. Om de står opp sent og må løpe til bussen, rekker de hverken å spise eller pakke seg lunsj. Da blir det enda vanskeligere å konsentrere seg på skolen.

Tahera forteller at hun, som Shawali, er avhengig av å være aktiv for å få bort de vonde tankene. Hun går på skolen, drar på svømming, spiller volleyball og fotball.

– Jeg kan ikke bare sitte på rommet. Om jeg gjør det, kommer tankene. Noen ganger, når jeg er alene, blir jeg kjempetrist. Jeg tenker på mamma og på lillebror, sier Tahera.

Chavali fra Afghanistan

EN GANG I UKA: Ungdommene spiller gymsal-fotball hver torsdag. I fjor var de mange flere på treningene, men mange av dem som pleide å være med har rømt fra Norge.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Tynnkledd og kald

På kjøkkenet høres lyden av fresende rapsolje. Tahera og venninna er sammen med guttene og lager bolani, et afghansk flatbrød som er brettet sammen og fylt med grønnsaker. De ruller små kuler av deigen, mens Tahera steker brødet i ei panne.

Marit Holmbukt kommer ut på kjøkkenet. Hun forteller at det nå har tikket inn nye meldinger i Messenger. Den kom fra gutten som hun holder kontakt med, og som nylig rømte fra Gibostad.

Vi blir med til et kontor.

– Vi fikk vite at han er i Frankrike, sier Marit, og tar frem telefonen.

Hun viser frem et bilde som han skriver er tatt av seg selv i Paris.

«Er du ennå på gata», spør Marit i Messenger.

«Ya. Her må jeg sove to måneder på gata», svarer han.

På bildet har gutten, som nylig bodde på Gibostad, en tynn jakke og bare T-skjorte under. Et annet bilde viser noen personer som sitter i et rot av plast, bak et metallgjerde. Det er hvor gutten sover.

«Hvordan har du det», spør Marit.

«Kald. Jeg er på veien hele dagen»

Gutten rømte fra Gibostad omtrent to uker før han fylte 18. Han våget ikke å vente. Det tok noen dager før Marit greide å få kontakt med ham.

Marit legger fra seg telefonen, og sukker oppgitt:

– Penger har han ikke. En gang i døgnet kommer det en bil med litt mat. Han har det ikke bra nå, sier hun.

Marit og gutten fortsetter å holde kontakt. Om noen dager blir han å ta en avgjørelse.

– Forakter kvinnesynet

På benken på kjøkkenet begynner det å samle seg en haug med nystekte bolani-brød. Rommet fylles med duft. Når ungdommene er sammen, og tankene på avstand, prater og ler de – som vanlige ungdom.

Tahera og Shawali fra Afghanistan

LAGER MAT SAMMEN: Tahera mener at guttene skal bidra like mye som jentene, slik de gjør på mottaket.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Med stekeos i ansiktet forteller Tahera at hun liker at guttene og jentene på mottaket samarbeider om matlaging.

– I Afghanistan er det bare damene som lager mat, sier Tahera.

Hun ler oppgitt, og snur en bolani med stekespaden.

– Mennene bare sitter og venter på å bli servert, sier hun.

En av guttene på mottaket fleiper med å spørre hva afghanske menn gjør når de er ferdig å spise. Jo, da bare spiser de enda mer. Mange ler.

Senere forteller Tahera oss hva hun mener om kvinnesynet i Afghanistan, som hun tross alt selv hevder å ha flyktet fra:

– Afghanske gutter er flinke og smarte. Men de tenker veldig dumt om kvinner, sier hun.

Tahera forklarer:

– Menn ser på kvinner som at de ikke forstår noen ting, og ikke kan gjøre noe. Men slik er det ikke med meg. Jeg forstår. Alle kvinner forstår. Men mannen tenker likevel ikke slik.

Selv er hun er glad i å spille fotball og volleyball, og har opplevd at afghanske gutter spør henne hvorfor hun liker det. Hun er jo jente.

– Derfor er jeg i Norge, fordi man ikke snakker slik til meg her. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil at kvinner og menn skal bestemme like mye, sier hun.

Voksenopplæringa i Lenvik

FLINK: Han får vite at han er flink i norsk av lærer Helga, men mye tyder på at han ikke noen gang blir å få bruk for norskkunnskapene. Til høyre er Marit Holmbukt, ved mottaket.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Vil ikke ha støtte

Om ikke lenge får Marit Holmbukt en ny oppdatering om hva gutten i Paris velger å gjøre videre.

Det er fredag formiddag, skyene er tunge og været er vått. Tahera føler seg ikke vel, og er hjemme fra skolen. Men Shawali er på skolen i dag.

Det hender at han ikke kommer seg på skolen, fordi han ikke har fått sove, men i dag er det oppfølgingssamtale på Voksenopplæringen i den vesle byen Finnsnes, som ligger 30 minutters busstur fra Gibostad.

Klasseforstander Helga starter med å spørre hva Shawali selv mener han er flink til. Men Shawali ser bare ned i fanget sitt, og svarer spakt:

– Bra.

Sannheten er at han er blant de aller flinkeste i klassen i norsk, kanskje den flinkeste, både å skrive og lese.

Helga finner frem et ark:

– Vi kan se på noe av det som du har skrevet, sier hun.

Shawali ser fortsatt bare ned i fanget sitt.

– Her skulle du svare på hva som gjør deg glad. Men du var ikke så veldig glad, så det var litt vanskelig å finne. Men du har klart å finne noen ting, fotball, venner og dra på tur. Og alt er skrevet helt riktig, forteller hun.

Shawali får mest sannsynlig aldri bruk for norskkunnskapene sine. Han hevder at han ikke kan dra tilbake til Afghanistan. Når Norge ikke vil ha ham, må han spørre et annet land.

Shawali og andre afghanerne med avslag får tilbud om returstøtte for å reise hjem. De får blant annet flybillett, et pengebeløp, reisepenger og midlertidig sted å bo i hovedstaden Kabul.

Dette er noe ungdommene på Gibostad hører, og som de vet, men som ikke er aktuelt. Nylig spurte Norge Shawali om han var villig til å få 41.000 for å reise hjem, men svaret var fortsatt nei.

Shawali sier til oss at han hverken vil ha hjelp eller penger.

– Jeg trenger ikke pengene. Hva skal jeg med penger om jeg ikke har livet?

– Reaksjon på avmakt

I hylla på kontoret til mottaksleder Heidi Hilmarsdottir Hansen står en pokal. Den er fra en fotballturnering der mottaket stilte lag. Så sent som i fjor bodde det omtrent 40 ungdom her, men nå har de fleste rømt.

Heidi Hilmarsdottir Hansen

GIR BEST MULIG INFO: Heidi Hilmarsdottir Hansen er mottaksleder, og sier det er viktig å gi ungdommen all informasjon de trenger.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Nå er det ikke mange nok her til at vi kan stille lag, sier hun.

Heidi og de andre på mottaket opplever situasjonen som håpløs:

– Flukten er en reaksjon på avmakt. De har ingen andre måter å reagere på. De velger det beste alternativet de har, å prøve seg på et nytt land i Europa, sier hun.

– De hører om andre, som har fått opphold, som får endret sakene sine og som får forandret alder. De bærer det lille håpet om at de også skal få mulighet til å få bli i Europa, sier Heidi.

– Oppfordrer dere dem til å vente på vanlig retur?

– Vi gir dem den informasjonen de trenger. Å rømme herfra er ikke vårt valg, det er deres valg til syvende og sist. Vi sørger for at de får all informasjon de trenger før de tar det valget.

De som fortsatt drømmer

Tahera forteller at måten hun merker at noen har rømt, er at de plutselig er borte. De sier sjelden noe før de drar.

– Jeg forstår at de forsvinner. De har ikke noe valg, sier Tahera.

Drømmen om en fremtid i Europa holder også Tahera gående. Er hun flink nok på skolen, og om hun får lov å bli i Norge, er planen å bli psykolog. Og så drømmer hun om kjærligheten – om en mann som har respekt for kvinner.

Tahera og vergen Tone

MØTTE VERGEN: Tone Seglsten er Taheras verge. Tone sier at hun som verge har merket en stor forskjell på ungdommens situasjon nå sammenlignet med før regjeringens innstramninger.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

– Jeg vil stifte en liten familie, ikke en stor. Jeg vil ha en snill mann, som hjelper til hjemme og ute. Som samarbeider. Hvis jeg vil lese og lære, skal ikke det være et problem. Vi skal være høflige med hverandre, og vi skal respektere hverandre, sier hun.

Evig flukt

Noen dager etter at Tahera fortalte om drømmen sin, har vinteren og snøen kommet til Nord-Norge. På Gibostad mottak for enslige mindreårige asylsøkere, i rommet der guttene ser fotball på TV om kveldene, er en stor vegg med bilder av de som har bodd her.

Ungdommer som smiler og ler, når de kjører hund, er på tur og feirer nyttår. Nå er de fleste forsvunnet.

Oktober er blitt november, også i Frankrike. Marit Holmbukt har fått en ny melding fra gutten som rømte. Han skriver:

– Jeg blir å reise fra Paris så tidlig som mulig. Jeg vet ikke hvor.

Flukten fortsetter.

Mottaket på Gibostad

NESTEN ALLE ER BORTE: I fjor var de omtrent 40 beboere på mottaket. Nå er det bare 10 fastboende.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

LES SISTE SAKER FRA MOTTAKET PÅ GIBOSTAD: