I likhet med en hel generasjon unge samer, prøver også mange kvener å finne tilbake til det som ble fratatt under fornorskningspolitikken.
M. Seppola Simonsen fikk vite om sin kvenske identitet i tenårene.
– Når jeg fant ut at jeg var kven ønsket jeg å utforske hva det betydde. Når jeg letet etter filmer, bøker, egentlig hva som helst om det kvenske, var det lite å finne, forteller Seppola Simonsen.
Å skrive poesi ble derfor en måte å utforske egen identitet.
Diktsamlingen Hjerteskog / Syđänmettä har fått stor respons fra det kvenske miljøet.
Boka handler om å være en fremmed i møte med seg selv, sitt eget språk, natur og hjemland.
Fortsatt en mangelvare
– Det var som det var en stor mangel på både litteratur og annen kvensk kunst. Mottakelsen fikk meg til å forstå at arbeidet mitt var viktig, noe som ble en pådriver for å fortsette å skrive om dette, sier Seppola Simonsen.
– Jeg forsto det var en mangel på noe jeg kanskje kan gi til dem som er i den situasjonen jeg en gang var i.
Terje T. Wollmann er skaperen av Nils og Magga-universet. Sammen med illustratør Kristoffer Karlsen lager han en tegneserie for barn som følger et søskenpar som vokser opp i skjæringspunktet mellom den samiske, den kvenske og den norske kulturen, akkurat som Wollmann selv gjorde under oppveksten i Kirkenes.
Tegneserien er tilgjengelig på fem ulike språk.
Ideen om det tegnede søskenparet fra nord kom når Terje slet med å finne barnebøker på minoritetsspråk.
– Jeg begynte å lete på nett og bibliotek, og la fort merke til at det finnes få tegneserier på samisk og kvensk. Slik forsto jeg at dette var et hull som kunne tettes.
Etterlyser flere offentlige ordninger
Kai Petter Johansen er leder i Norske Kveners Forbund.
Han roser kvenske forfattere, men etterlyser flere offentlige ordninger for å støtte kvensk kunst og litteratur.
– De burde vært mer på tilbudssiden og spurt hva vi trenger. Man må nesten få dem til å forstå at vi har et reelt behov. Det kvenske har lenge vært usynlig i samfunnet, og det har myndighetene en stor del av ansvaret for, sier Johansen.
Han forteller at oppblomstringen av det kvenske kommer av langsiktig arbeid fra blant annet forbundet og det kvenske folket selv.
Det er likevel ingen enkel kamp å ta alene, og han savner et større initiativ fra det offentlige.
– Vi vil at myndighetene skal ta et større ansvar, vi må ha en felles forståelse for hva behovene er og hva som trengs for å få det til. Vi trenger ordninger som passer oss bedre og løfter det kvenske engasjementet.
Satsing på minoritetskunstnere
Statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Gry Haugsbakken (Ap), bekrefter at minoritetskunst, historisk sett, ikke alltid har blitt prioritert.
– Vi har en lang historikk på å ikke ha vært gode nok til å løfte minoriteter og det kvenske, men nå har vi tatt mange steg riktig vei.
I dag er minoritetskunst er et viktig satsingsområde.
Norsk kulturfond har satt av 1,9 millioner kroner til en satsing på litteratur på nasjonale minoritetsspråk og fra minoritetsspråklige forfattere på tilskuddsordningen for litteraturprosjekt.
Statssekretæren mener det er viktig at disse ordningene blir synliggjort, slik at både kvenske forfattere og andre minoritetskunstnere er klar over at de kan søke støtte til sine prosjekter.
Haugsbakken er også opptatt av at kulturtilbud skal være tilgjengelig for flere i samfunnet.
– Hvis du har foreldre med god økonomi og høy utdannelse, er sannsynligheten for at du for eksempel leser bøker og drar på museum mye større. Derfor trenger vi ordninger som gjør at flere får bli kjent med det, og ikke kun dem med foreldre som går foran.
LES OGSÅ:
En positiv utvikling
Terje Wollmann påpeker likevel at det har skjedd noe på den kvenske litteraturfronten de siste årene.
– Vi er en gjeng som driver med dette, og det er i ferd med å vokse. Det var nok en større mangelvare for noen år siden, nå begynner det å bli et bedre utvalg i alle alderstrinn.
M. Seppola Simonsen ble svært glad for at Flamme Forlag ønsket å gi ut diktene.
– At det var en interesse innenfor bokindustrien ble en positiv overtakelse. Det viser jo at vi som samfunn har en interesse for minoritetskultur.
– Jeg håper dette gjør at flere vil skrive om dette. Dette er ikke bare noe kvener ønsker, storsamfunnet er jo også interessert.