Sett fra redaksjonen i BarentsObserver sin side er det fullt ut forståelig at de ønsker de samme rettighetene som andre norske nett-, radio og tv-redaksjoner. Journalistene vil ha lettere for å arbeide i Russland, og BarentsObserver får trygghet for å drive kritisk, uavhengig journalistikk. Begge deler er viktig for at leserne fortsatt skal ha interesse for BarentsObserver.
Samtidig er det lett å se hva som er grunnen til at nordnorske fylkespolitikere ikke vil gi fra seg muligheten til å styre BarentsObserver. Det er ikke alltid russiske myndigheter liker krass kritikk. Det er det flere eksempler på. 14. april i fjor skrev redaktør Thomas Nilsen en kommentar i BarentsObserver der han kritiserte Russland i konflikten med Ukraina. Redaktøren mente russisk håndtering av krisen ødelegger for Barentssamarbeidet.
Det falt den russiske generalkonsulen i Kirkenes, Mikhail Noskov, tungt for brystet. Noskov gikk da offentlig ut og sa at Thomas Nilsen hadde fordreid fakta, og var svært kritisk. Dette skjedde på et pressemøte i Kirkenes med 150 journalister fra flere land noen dager etter. Den russiske generalkonsulen mente artikkelen var alvorlig fordi BarentsObserver er et talerør for Barentssekretariatet. Ikke rart at denne episoden førte til mye intern debatt om redaksjonell styring av BarentsObserver.
Bør de drive kritisk journalistikk?
Et annet viktig spørsmål er om det bør være en offentlig oppgave å drive journalistikk. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at offentlig eide redaksjoner driver kritisk journalistikk. Hvordan er det for BarentsObserver å kunne være kritisk mot resten av Barentssekretariatet, som ofte deltar i arbeid som BarentsObserver dekker?
Barentssekretariatet ble etablert i etterkant av at Barentssamarbeidet kom i gang 11. januar 1993. Opprinnelig var oppgaven å tilrettelegge for det første møtet under det norske formannskapet. Nå bevilger Barentssekretariatetet i Kirkenes penger til mellom 200 og 300 folk til folk-prosjekt i året. Samtidig er Barentssekretariatet blitt noe mye mer. Sekretariatet er blitt et viktig senter for å utvikle alle typer samarbeid mellom Norge, Russland, Sverige og Finland i nord. Det er en årsak til at ambassadører fra en rekke land har lagt turen til Barentssekretariatets lokaler i Kirkenes.
En aktiv stemme i nord
Fram til slutten av fjoråret var Rune Rafaelsen leder av Barentssekretariatet. Rafaelsen var i 12 år en sterk pådriver for å gjøre Barentssekretariatet til en aktiv stemme i nord, ofte på tvers av synspunkter i Utenriksdepartementet som finansierer det aller meste av virksomheten. Rune Rafaelsen var selv en aktiv samfunnsdebattant , og støttet helhjertet opp om å bygge opp sekretariatets egen nettside, BarentsObserver. BarentsOberver har utviklet seg til å bli den mest internasjonalt anerkjente nettsiden for å følge utviklingen i hele Arktis. BarentsObserver har blitt en viktig nyhetskilde for politikere, næringslivsledere, forskere og andre samfunnsinteresserte enten de er bosatt i Washington, Moskva eller Paris. Rune Rafaelsen var en tydelig leder som utviklet Barentssekretariatet på flere områder.
I november i fjor overtok tidligere fylkesrådsleder i Troms, Pia Svensgaard, som ny leder i Barentssekretariatet. Svensgaard hadde også i to år vært politisk leder for Barents Regionråd. Etter den tid har det vært store problemer for Barentssekretariatet. Alle ansatte, med unntak av to på reise, har underskrevet et brev med sterk kritikk av Svensgaard. De ansatte har også gått ut offentlig mot Svensgaards lederstil. På toppen har det oppstått strid om den redaksjonelle linjen for BarentsObserver. Det er misnøye med at BarentsObserver ikke skal kunne drive etter Redaktørplakaten, noe som sikrer journalistisk uavhengighet. Det er eierne av Barentssekretariatet, de nord-norske fylkeskommune, som har bestemt at BarentsObserver ikke skal drives etter Redaktørplakaten.
Tøff jobb som ny styreleder
Nyvalgt styreleder i Barentssekretariatet, er Stig Frode Olsen, som til daglig er stabssjef i Nordland fylkeskommune. Stig Frode Olsen har fått den tøffe jobben med å få skuta på rett kurs igjen. Olsen sier han har tro på en løsning gjennom en tett dialog, men situasjonen virker fastlåst. Konflikten mellom de ansatte og Pia Svensgaard har allerede vart i over et halvt år, og de ansatte brukte et drastisk virkemiddel som skaper sår da de gikk ut offentlig med kritikken. Ifølge ansatte er dialogen fortsatt ikke kommet i gang. Pia Svensgaard er for tiden sykemeldt.
Det er ikke Svensgaard som har lagt begrensninger på BarentsObserver. Det er det eierne, nord-norske fylkespolitikere, som har gjort. Likevel skjer dette mens hun sitter som leder for Barentssekretariatet. Pia Svensgaard har naturligvis også hatt muligheter for å si sin mening i denne konflikten, som er vanskelig av flere grunner.
Drivkraften for å etablere BarentsObserver var overbevisningen om det var et informasjonsbehov over landegrensene. BarentsObserver har vist at det er det. Det burde kanskje nå friste tradisjonelle mediehus til å tenke i de baner, noe også for eksempel Nordlys sin redaktør, Anders Opdal, ikke avviser.
Viktig er det at BarentsObserver sine erfaringer og kompetanse i likhet med resten av staben i Barentssekretariatet blir tatt vare på. Det vil være trist hvis et verdifullt kunnskapsmiljø smuldrer opp.