– Det er mye rart i denne garasjen, men jeg tror nok at klatreveggen er det kuleste, sier Ørjan Harila.
Hjemme i Vadsø har Harila festet grep på sin fargerike vegg mens gamle madrasser ligger på det harde betonggulvet. For den erfarne klatreren var det ikke nok å bruke den lokale klatreklubbens vegg. Han ville ta med seg sporten hjem.
– Jeg tenkte å lage et hjørne, bare, men det ballet jo litt på seg.
I dag dekker klatreveggen hele bakre delen av garasjen.
Favorittruten starter i skråningen under trappen, går langs bakveggen, med en liten avstikker til grepene under taket, og avsluttes i den andre enden.
Harila setter stor pris på å klatre akkurat når det passer.
Ørjan Harila klatrer favorittruten, som blir klatret hver han går ut i garasjen.
En fin investering
En av landets mest kjente klatrere, Magnus Midtbø, sier at å ha klatrevegg i garasjen ikke er et nytt fenomen.
Magnus Midtbø har klatret i 23 år, og er kjent langt utenfor Norges landegrenser. Han har lagt opp som profesjonell utøver, men klatrer fortsatt.
Foto: Gunhild Hjermundrud / NRK– Hvis man har en garasje, eller et annet sted det går an å bygge klatrevegg, så gjør man det.
Midtbø mener det ikke bare er fin investering å ha nå mens mange klatresentre er stengt grunnet pandemien, men også senere når man har et sted helt for en selv. Han forteller han gjerne skulle hatt en klatrevegg hjemme, om han ikke hadde bodd i leilighet.
Sporten på vei opp
Nina Skaugvoll, teamleder for bredde og kompetanse hos Norges Klatreforbund (NKF), sier at sporten har hatt stor økning de siste årene.
For å sikre andre må man ta et sikringskurs og få et brattkort eller topptaukort. Fra 2015 til 2020 er antallet registrerte kort hos NKF nesten tredoblet – fra 35.814 til 91.266.
Nina Skaugvoll fra Norges Klatreforbund har sett en klar økning i antall klatrere i Norge.
Foto: Norges klatreforbund– Tilgjengeligheten og variasjonen i klatring har bare økt mer og mer, og med de rammene som er nå – med sikkerhet og tilrettelegging – er det en aktivitet de aller fleste kan drive med, sier Skaugvoll.
Hun får støtte av Magnus Midtbø.
– Da jeg startet, var det en helt ukjent sport. Du måtte kjenne noen eller være i familie med noen for å prøve. Man kunne ikke bare møte opp på et klatresenter, som man kan i dag, sier den kjente klatreren, sier han.
At sporten i tillegg er veldig sosial tror Skaugvoll i NKF er en annen årsak til at den har blitt populær.
– Man prøver på ulike klatreruter, snakker om hva man syns om ruten, om andre har anbefalinger til ruter å prøve, eller om hvordan man løser utfordringer på ruter.
Lek i garasjen
For Ørjan Harila er det sosiale en stor del av sporten, og han trekker frem en god vennegjeng han har fått gjennom klatring. Selv når han har dratt alene på klatresentre andre steder i landet, har han fått kontakt med noen og alltid gått derfra med et smil.
– Jeg tror det bare er hyggelige folk som klatrer.
Garasjen er heller ikke et ukjent sted for sammenkomster. Flere av rutene i garasjen er skrudd av andre, og Harila liker seg best når han har besøk av klatrekompisene. Da utfordrer de hverandre; det skal hele tiden være noe nytt, enten nye ruter eller nye øvelser i styrketreningen.
– Da kan vi leke oss skikkelig.
