– Det føles som et nytt overgrep

Labbas farfar var en av de svenske reindriftssamene som hvert år foretok vårflytting av reinflokken til Norge. Ferden gikk over Rystraumen og til Kvaløya, før han slo seg ned på Finnheia - heia mellom Håkøybotn og Straumsbukta i Tromsø.

Her var de hele sommeren og dro tilbake om høsten.

– Vi kaller området for Rávdnjemuotki eller Rávdnjevággi. Det er en gammel boplass der samiske familier har bodd i mange generasjoner. Min familie bodde der fram til 1922, som var det siste året vi flyttet dit, forteller hun til NRK.

Nå planlegges det en alpinlandsby midt i området, i tilknytning til alpinanlegget Arctic Center. Det synes ikke Labba noe om.

– Min personlige reaksjon som etterkommer er at det vil føles ut som et overgrep, spesielt sett i lys av det som skjedde tidligere,da man ble tvunget fra denne plassen, sier hun.

Omstridte planer

Planene om Arctic Center har versert i flere tiår, og har møtt mye motstand fra flere hold. Hele senteret består av et alpinanlegg med fem skiheiser i fjellet Lille Blåmann, i tillegg til en hyttelandsby som skal bygges på et 400 måls stort område nederst ved anlegget.

Dessuten planlegges en såkalt alpinlandsby på et 150 måls stort område oppe på heia.

• Se mer om planene her

Siden planene ble lansert har grunneiere i området protestert.

For to av dem resulterte det i at de ble tvunget til å avstå fra retten til eiendommen, og en avgjørelse i skjønnsretten som ga dem 5,65 millioner kroner i erstatning. Etter 40 års konflikt ble spaden omsider satt i jorden i desember.

Men Tromsø kommune blir nå kritisert av Sametinget for å ikke ha tatt hensyn til automatisk fredede samiske kulturminner i det videre planarbeidet. Detaljplan for området ble før jul lagt ut på høring, og Sametinget har varslet mulige innsigelser. De mener det finnes en rekke samiske kulturminner på Finnheia som ikke er grundig nok undersøkt.

Gammelt samisk reindriftsområde

For dette området har vært brukt i flere hundre år, og er full av spor etter dette. De samiske kulturminnene er bare delvis registrert av Tromsø Museum, som hadde ansvaret for oppfølging av Kulturminneloven av 1978 inntil Sametinget ble etablert i 1994.

I den forbindelse var konservator ved museet, Dikka Storm, på flere befaringer sammen med en kjentmann. Da var området ikke så bevokst som i dag, forteller hun.

De fant den gang blant annet tre til fire gammetufter oppe på Finnheia. Også på vei ned mot Straumsbukta fant de rester etter gamle reingjerder.

– Inne i disse gjerdene fant vi også ildsteder, så de må ha hatt boplasser eller hvileplasser her, sier Storm.

Det ble også påvist vaskeplasser ved elva der kvinnene vasket klær.

– Det var samer fra Karesuando og Könkämä sameby som flyttet hit, det var en av flere sommerboplasser som de hadde rundt Tromsø.

I en artikkel i museets eget tidsskrift «Ottar» fra 1999 beskriver Storm aktivitetene. Bruken av Rávdnjemuotki og bosettingen her går flere hundre år tilbake i tid. I det skriftlige kildematerialet er det spor fra 1700-tallet, da er området nevnt som et bosettings- og bruksområde i tilknytning til reindrift.

Blant annet finnes det skriftlige materialer fra et skifte i 1766.

Storm skriver at vedkommende synes å ha kombinert reindrift med fiske.

Det er påvist at flere samer bodde fast her. Fra 1850-årene ble Kvaløya, eller Sállir som den heter på samisk, brukt som sommerbeite for flere reindriftssamer fra samebyene i Nord-Sverige. Dette var et resultat av grensesperringene mellom Norge og Finland i 1852, og senere mellom Sverige og Finland i 1888, skriver hun.

Men i 1919 kom en ny Reinbeitekonvensjon, og der ble det bestemt at Sállir og de andre store øyene ikke lenger skulle være sommerbeiteområde for de svenske reindriftssamene. Fra 1923 fikk de ikke lenger lov til å komme.

En mørk del av historien for de svenske samene

I 2019 er det 100 år siden den nye reinbeitekonvensjonen ble underskrevet, en konvensjon som fikk store konsekvenser for mange svensksamer.

Elin Anna Labba, etterkommer av en av familiene, jobber nå med en bok der hun blant annet skriver om det som skjedde. Boka skal komme ut til neste år, 100 år etter konvensjonen.

Hun forteller at mange av de svenske reindriftssamene tok det tungt at de ikke lenger fikk komme med reinflokkene sine til kysten av Troms. Labba har intervjuet eldre samer om det som skjedde den gang, hun forteller at mange reagerte. Noen forsøkte også å protestere.

– De fleste ville ikke flytte, men hadde ingen valgmuligheter. De ble tvunget til å forlate plassene, og flytte til marker i Sverige, forteller hun.

Hun føyer til at det hører med at de samiske samfunnene den gang ikke hadde noen makt, så det hjalp ikke å protestere.

– Det er en ganske traumatisk del, en mørk del, av den samiske historien, sier hun.

Flere eldre samer som hun har intervjuet forteller at de har vært tilbake på sine gamle boplasser i nyere tid, for å vise plassene til sine barn og barnebarn.

– Det er en del nostalgi, men også et følelsesmessig viktig sted for folk.

Også hun har vært tilbake på den gamle boplassen flere ganger, sammen med foreldre og barn, seinest i fjor sommer.

– Vi har også hatt slektstreff på plassen, og jeg vet at andre familier som har bodd der har kommet tilbake til plassen, sier hun.

– Hva betyr den for deg?

– Man kan sammenligne det med en minneplass. Det er en boplass som våre forfedre ble tvunget til å flytte fra, for mitt vedkommende er det en hellig plass, jeg har veldig sterke følelsesmessige bånd til området, sier hun.

Konfliktfullt område

Konfliktene rundt området har vært mange, og saksbehandlingen har vært kronglete. Blant annet har Tromsø Museum hatt innsigelser til planene fra tidlig på 80-tallet.

Også reindriftsnæringen og landbruksmyndigheten hadde innsigelser den gang og Fylkesmannen skrev i et brev til Miljøverndepartementet i 1987 at «Fylkesmannen oppfatter interessekonflikten mellom sektormyndighetene og den vedtatte planen for å være av meget vesentlig omfang».

Miljøverndepartementet fastsatte reguleringsplanen i 1988, men forutsatte at det i «den videre bearbeiding og gjennomføring av planen skjer slike tillempninger at ulemper som følger av planen, blir redusert mest mulig».

I 2002 kom det innsigelser fra Sametinget som mente at planen måtte behandles på nytt på grunn av en utvikling i kulturminnepolitikken og kulturminneforvaltningen. Det måtte til «en samlet og helhetlig planlegging».

Like før jul kom Sametingets høringsuttalelse i saken i forbindelse med at detaljplanene nå skal behandles politisk i Tromsø kommune. I uttalelsen varsler de mulige innsigelser fordi de mener kommunen ikke har tatt hensyn til disse tidligere innsigelsene og informasjonen som er gitt om kulturminnene. Blant annet nevnes det ikke i plandokumentene at det dreier seg om automatisk fredede kulturminner.

«Loven gir de reindriftssamiske kulturminnene på Finnheia et absolutt vern mot at de skal restaureres og «utvikles». Det er Sametinget som forvalter myndigheten til å ivareta dette vernet», skriver Sametinget i brevet.

Seniorrådgiver Stine B. Sveen sier til NRK at kulturminnene i området ikke er frigitt for utbygging.

– Det er behov for en konsekvensutredning, den gamle planen står i direkte konflikt med kulturminner, sier hun.

Det hører med til saken at Tromsø kommune glemte å sette Sametinget på listen over høringsinstanser da planen ble sendt ut i høst, og måtte gi Sametinget utvidet frist.

Vil ha samiske opplevelser inn i senteret

Fra Arctic Centers side er man klar over de samiske kulturminnene, disse skal tas inn i planene.

I et leserinnlegg fra 4. januar skriver daglig leder Erik Joachimsen: «Samisk kultur og opplevelser skal bli en viktig del av vårt tilbud til turistene, slik at gjestene får et bedre innsyn i en viktig kulturarv samt kunnskap om reindriften i dag. Og vi skal sørge for at reinflokken får ro også i kalvingsperioden i mai måned, som er sammenfallende med lavsesong for reiseliv.»

Til NRK sier han at de ønsker et samarbeid for å finne en best mulig løsning.

– Vi er positive til at samiske kultur blir presentert og vil være med på å skape en bevissthet om den samiske historien og ta hensyn til dagens reindrift, sier han i en kort kommentar til NRK.

Men for Labba er det ikke en løsning.

– Jeg tror ikke det er rett måte å gjøre det på for da bygger man opp en turistattraksjon og man respekter ikke plassen for hva den er. Jeg tror det vil ødelegge det samiske kulturlandskapet som finns på plassen.

Hun tror heller ikke det blir det samme for dem som har sin historie her å komme tilbake, det blir ingenting å komme tilbake til.

– Jeg tror jeg snakker for flere enn meg selv, det blir et nytt overgrep, man har allerede mistet mye og lite er igjen, sier hun.

Sametinget har i et brev nylig bedt Riksantikvaren om å vurdere denne saken. Når svaret foreligger skal Sametinget og Tromsø kommune møtes for å finne ut om de kan bli enige om hvordan de samiske kulturminnene skal tas hensyn til.

Konstituert byutviklingssjef Laila Falck skriver i en e-post til NRK at «kommunen er på planprogramstadiet. Det vil si at det pr. i dag ikke er utarbeidet en reguleringsplan. Samiske kulturminner skal utredes spesifikt i det videre planarbeidet.»

Dette kan bety at planprosessen blir utsatt, sier hun.