(Arkivfoto)
Retorikken har vært prega av store vyer uten forbehold, ikke minst for nye arter som torsk, steinbit, kveite og flyndre. Det er visjoner som fortsatt kan bli virkelige.
Men Rotsund-skandalen som allerede er gått inn i historien som "den til nå største miljøskandalen i norsk oppdrettshistorie", maner både til stille ettertanke og håndfast handling.
Det er en alvorlig vekker, og hvis den også vekker til handling, kan det komme noe godt ut av den. For pedagogisk er den en glimrende historie som viser hva som kan skje hvis man tar seg til rette, på egen hånd, på tvers av lover og forskrifter og i det skjulte. Og attpåtil med noe så alvorlig som fisken og vår alles helse på spill.
Rotsund-skandalen er et pedagogisk glansnummer, lett å se, lett å forstå, lett å formidle og lett å lære av. Og den har innebygd i seg en mekanisme for selvjustis. I motsetning til vanlig fiskefusk skjønner man her med hele kroppen, at det hjelper ikke å skje i det skjulte, med et Nord-Troms i sjokk skjønner man fort at eget fusk rammer alle, også en selv.
Det er grunn til å tro at fiskerimyndighetene vil utnytte saka pedagogisk og bruke den for alt den er verdt til å statuere et eksempel mot lovbrudd og cowboyadferd. Her blir ingen kjære mor. Men myndighetene må også gå i seg selv, - altfor blåøyd har man trodd at slikt ikke kunne skje, altfor ettergivende har man vært overfor en næring som kaller seg ren, presser tungt på og vil ha mer, mer, i alle fjorder og viker og sund, helt inn i villaksens gytebasseng. Rotsund-skandalen er en særdeles dårlig søknad om å få slippe til i nasjonale laksefjorder, slik oppdretterne ønsker.
Men myndighetene har også et tungt medansvar i Rotsund-skandalen. Mærene ligger altfor tett, altfor blåøyd har man trodd altfor godt, og latt seg lede av kåt kapital og lokkende arbeidsplasser. De må heretter holdes i ørene. Det er en lærdom vi alle må høste på vei inn i det som skal bli torskeoppdrettseventyret. Hvis ikke, lurer nye skandaler rundt neste nes.