I dag har jeg lyst til å snakke om en av de viktigste dydene et menneske kan ha, nemlig noe så gammeldags som mot – mot til å våge, mot til å si fra, mot til å stå alene.
Her om dagen tikket det inn en melding på mobilen min. Der stod det:
Denne meldinga gikk ut til tusenvis av nordmenn, samtidig som de mest grusomme bildene flerret over TV-skjermen i alle kanaler.
Av de mange som har rapportert fra krigen på Gaza er det ett ansikt som har festet seg, og det er legen Mads Gilbert. Kanskje er det fordi han rapporterer fra krigsområder med følelser og engasjement. Alle de følelser som et hvert menneske som står i blod og krig ville følt, men som journalistene, med sine mål om objektivitet, balanse og avstand ikke får lov til å gjøre. Profesjonalitet, heter det, og gir oss seere den avstanden vi ønsker til grusomme hendelser rundt om på kloden. Sånn at vi slipper å føle at vi må gjøre noe, vi også.
Men denne profesjonelle kulden trenger ikke Mads Gilbert ha. Han er lege og menneske og gir oss alle en nærhet til krigens redsler som er sjelden vare i en tid hvor vi ser krig og grusomheter hver eneste dag. Han gir oss medfølelse og ønske om å gjøre noe, helt opp til vår lille avkrok av verden, helt inn i sofakroken i et hus i Finnmark.
Javel, jeg hører at det er kritikk av medias bruk av Mads Gilbert fordi han er opprørsk, politisk rød og uttaler seg om det meste når det er en mikrofon i nærheten.
Det er etter min mening et sidespor. Det vi ser når han snakker på tv-skjermen fra et blodig sykehus i Gaza er mot, noe så sjeldent som et modig menneske. Han risikerer noe, han tror på noe, og han gjør noe. I vår uproblematiske, rike og fredfulle verden trenger vi ikke en gang å bevise mot, mange av oss har aldri behøvd å være modig, det har holdt i massevis å ule med de ulver som hyler høyest.
Derfor er det så vakkert å se mot, at det finnes mennesker som stiger opp av de store grå masser å viser mot.
Det gir håp i krigens sorg og det gir oss noe å strekke oss etter.
