Svalbard ras 1

Redningsmannskap, helsepersonell og privatpersoner strømmet til skredområdet da snøskredet tok elleve hus i Longyearbyen lørdag før jul.

Foto: Tipser / NTB scanpix

Lavineunder

Sjansene for å overleve et snøskred minker betraktelig etter 15 minutter. En halvtime etter at skredet på Svalbard tok med seg elleve hus, lå Eli Anne Ersdal (33) fortsatt begravd.

– Har dere sett all snøen i fjellsiden, spør Eli Anne Ersdal når hun kommer inn i kjøkkenet til sine tyske venner Elke Morgner (35), Malte Jochmann (38) og den lille familien deres, siste lørdag før jul.

De bor i de såkalte spisshusene i Longyearbyen på Svalbard. De fargerike boligene ligger pent på rad ved foten av fjellet Sukkertoppen. Torsdag, to dager i forvegen, begynte det å blåse opp på øya. Fredag kveld blåste vinden opp mot 30 meter i sekundet, og det snødde. Det blåser ofte på Svalbard, men sjelden så kraftig. Og sjelden er det så mye snø i lufta samtidig. Det er den mørkeste tida av året, og denne lørdagen er det et par minusgrader og relativt vindstille ute. Himmelen mørk, det meste ellers er hvitt.

Spisshusene

Spisshusene i Longyearbyen er et yndet fotoobjekt, der de ligger foran Sukkertoppen. Bildet er tatt i desember 2014.

Foto: Ekseth, Ivar / NTB Scanpix

Eli Anne har allerede vært ute en stund. Før hun flyttet til Svalbard i 2013, jobbet hun noen år som meteorolog hjemme i Tromsø og for skredvarslingen Varsom.no. Derfor brukte hun morgentimene til å utforske nattens herjinger, før hun dro på besøk. Husene og bilene på den sida av gata der Eli Anne bor har sluppet forholdsvis lett unna snøfallet. På den andre siden av veien er bilene begravde. Den sterke vinden har pakket snøen som tepper rundt husveggene.

Oppe i fjellsiden bak huset til Malte og Elke ser Eli Anne at gårsdagens storm har lagt store mengder snø. Elke og Malte har lagt merke til det samme, men de snakker ikke noe mer om det. Hver vinter går det små skred fra Sukkertoppen. Men dette er jo midt i sentrum av Longyearbyen. Her bor folk, her leker barn. Et snøskred vil vel ikke komme så langt ned?

Malte setter på kaffen, mens Elke ammer åtte uker gamle Svala. Eli Anne setter seg sammen med to år gamle Elida under kjøkkenvinduet.

Eksplosjonen som treffer dem kommer fra ingen steder. Ingen forvarsel, bare masse lyd. Snømassen trykker seg gjennom kjøkkenvinduet, kaster de fem ved kjøkkenbordet rundt i det lille kjøkkenet.

Eli Anne slår hodet sitt. Snøen pakker seg hardt sammen, helt opp til taket over henne. Alt Eli Anne kan røre er fingrene. Hun kjenner knust tre, men har ikke snø i ansiktet.

Det eneste hun hører er 2-åringen Elida som gråter et sted i mørket. Så blir det stille.

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Fakta om skredet» i nytt vindu

Hvitt kaos utenfor vinduet

Tyske Malte Jochmann er kledd i fleecebukse, T-skjorte og ullsokker. Den lille familien hans har akkurat spist frokost og planlegger en tur ut i snøen som har falt under nattens storm. Elida (2) og Svala (åtte uker) er akkurat som mamma Elke og pappa, de elsker å være ute.

Når Eli Anne Ersdal kommer på besøk, velger de å utsette uteleken litt.

– Så fint at snøfreseren har kommet seg opp hit allerede. Men hvorfor kaster de snøen mot vinduet vårt, tenker Malte når han ser ut vinduet. Han har akkurat reist seg for å hente melk til kaffen som snart er ferdig. Den stille lørdagsmorgenen er plutselig blitt et hvitt kaos på utsiden av kjøkkenvinduet.

Så blir alt mørkt og trangt. Det tar litt tid, men Malte forstår etter hvert hva som har skjedd. Og at han ikke kan røre seg.

– Det var det. Nå er det over, tenker han.

En fotograf fanget det dramatiske øyeblikket da skredet gikk på Svalbard

Se bildene fra skredområdet før og etter at skredet gikk.

Slår full alarm

På Longyearbyen sykehus er det tid for vaktskifte. Kjell Sørli, overlege og spesialist i allmennmedisin, har akkurat levert rapport til påtroppende lege når telefonen ringer. Klokka er 10.20, beskjeden treffer hardt.

– Vi må handle ut fra det verst tenkelige. Her kan det være mange som er tatt av skredet, tenker Kjell Sørli.

Sykepleieren sender ut talemelding til alle ansatte om at de må komme på jobb. Når et snøskred flytter elleve hus, handler alt om minutter.

Meldingen går også til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø, som umiddelbart får sitt kriseteam på beina.

Vanligvis er det en lege på vakt på sykehuset i Longyearbyen, men i og med at skredet går i vaktskifte, er det to leger parat. En tredje lege kommer fort til, og de rykker ut til skredområdet.

Snømengdene som møter dem er enorme, nesten 5 000 tonn snø har dundret inn i bebyggelsen. Sørli kontakter sykehuset og ber dem gi beskjed til UNN i Tromsø om å sende mannskap nordover, før han tar ansvaret som fagleder for helsearbeidet på stedet.

De begynner med huset til Malte og Elke, der fem mennesker ligger under snøen.

Flyttet husene

Skredet vrei på huset til Malte Jochmann og Elke Morgner (rød ring). Nabohusene ble flyttet av skredet. Noen så mye som 80 meter.

Foto: Arve Johnsen og Jørn Hansen / Sysselmannen

Livsviktig regel

Gråten til to år gamle Elida er fortsatt borte. Stillheten rundt Eli Anne Ersdal er kvelende. Hun prøver å tenke tilbake på skredkurset hun var på. Sjansen for å overleve et snøskred minker betraktelig etter det første kvarteret, først og fremst på grunn av mangel på luft. Dersom du i det hele tatt overlever de enorme kreftene som er i et skred. Men Eli Anne begynner å skjønne at hun ligger med hodet inne i noe knust treverk. Der er det fortsatt luft.

Akuttoverlege Mads Gilbert forteller om kreftene i et snøskred under Nasjonal snøkveld på NRK 2 i mars 2015.

– Kanskje jeg kan grave meg selv ut, tenker hun, men klarer ikke røre seg.

Panikken tar henne, hun begynner å hyperventilere.

– Ok, ny regel, du får ikke lov til å grave. Husk at dette er Longyearbyen. Folk kommer til å begynne å grave. Det eneste du kan gjøre er å puste rolig, og ikke bruke opp luften.

Graver med en wok

Malte Jochmann merker at han kan røre seg litt likevel. Snø på alle kanter, men noen centimeter klaring. Han vrir og vender på kroppen sin, dytter i snøen med tærne.

Malte får dyttet seg oppover den nødvendige halvmeteren for å komme ut av snøen. Kjøkkenet er fylt med snø nesten helt til taket. Ut gjennom hullet der vinduet en gang var, er det bare mørke og snø. Huset har vridd seg.

– Hvor er nabohusene, undrer Malte.

En plass nede i snøen mener han å høre sin samboer, Elke. Malte begynner å grave. Elke og lille Svala er blåst inn i en liten huk i kjøkkenet. Snøen ligger ikke så tett der.

– Du må finne noe ordentlig å grave med, sier Elke når Malte får løs hodet hennes.

Oppå det ene kjøkkenskapet ligger en wok. Lokket er perfekt.

– Jeg hører Svala gråte, men jeg har ikke kroppskontakt med henne, sier Elke.

I det skjeve huset har det åpnet seg en glippe mellom kjøkkendøra og dørkarmen. Malte smyger seg gjennom. I stua ligger snøen bare en liten halvmeter opp mot kjøkkendøra. Malte graver, og river opp døra for å få bedre adkomst til snøen, samboeren og det lille barnet.

– Hold ut Svala, hold ut, roper Elke mens Malte graver videre med woklokket, fortsatt kledd i fleecebukse, T-skjorte og lester.

Svala ligger ikke langt fra sin mor. Snøen har ikke nådd helt ut i stua, men gulvet er glatt og vått. Malte sklir på vei inn med det lille barnet i hendene. Han klamrer seg til henne, reiser seg opp og får lagt henne i en lekegrind.

Han får Elke ut av snøen, og sammen begynner de å grave. Det svir i hendene, men garderobeskapet er blåst bort. Alt de finner er noen av Elkes hansker. De blåfrosne fingrene til Malte er umulig å få inn i de små hanskene. Men han kan ikke stoppe. Inne i snømassene ligger fortsatt Elida og Eli Anne.

Uforklarlig stille

Ingrid Kårstad er på besøk hos en venn når de får telefon om skredet. Den tidligere sykepleieren er med i skredgruppa til Røde Kors på Svalbard og oppvokst på øya. I mange år bodde hun selv i spisshusene nedfor Sukkertoppen.

Ingrid Kårstad

Ingrid Kårstad jobber som guide på Svalbard, og er med i skredgruppen til Røde Kors.

Foto: Privat

Når hun ankommer skredområdet er det mye som ikke stemmer. Der bilveien en gang var, står det nå et hus. Oppover i lia står husene hulter til bulter. Det er mørkt og vanskelig å se hvor mange boliger skredet har tatt.

Er det folk som er begravd i snøen? Hvor skal vi begynne, spør hun seg selv.

Kvelden i forvegen brølte stormen rundt ørene hennes. Men kaoset av hus, snø og biler lager ikke en lyd.

Oppe ved et av husene ser hun en kjenning. En nabo til de elleve husene i snøen. Han har allerede fått litt oversikt over hvor det er folk. Noen er på juleferie, andre har kommet seg ut på egen hånd. Ingrid henter en lyskaster hun har med seg når hun hører noen rope fra det røde huset som ligger litt for seg selv, etter at nabohusene har seilt nedover lia.

– Vi trenger gravehjelp her!

Maltes hus

Huset til Malte og Elke fikk hard medfart i skredet.

Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

– Ikke stopp!

Ingen av veggene i det røde spisshuset er rette. Snøen har vridd hele bygget. Malte, Elke og Svala er ute av snøen. Folk strømmer til for å hjelpe til med gravingen etter Eli Anne og Elida. Det er ikke plass til alle inne i huset. Noen må stå med spaden i hånden og vente på å ta over når andre blir slitne. Sysselmannens folk dirigerer jobbingen.

Ingrid Kårstad graver på automatikk, kjenner ikke at hun blir sliten, klarer ikke å se for seg at det ligger mennesker under den hardpakkede snøen. Skredet gikk omtrent klokken 10.20. Nå nærmer klokka seg 11. De livsviktige 15 minuttene er over for lenge siden. De kaster snøen fra kjøkkenet ut i gangen. Folk kommer til, og starter å måke snøen videre ut av huset.

Redningsmannskaper arbeider for fullt etter skredet på Svalbard.

Slik så det ut da folk gravde etter mennesker i snømassene rundt et av de andre husene som ble tatt av skredet.

Lyden av spader sprer seg ned gjennom den tettpakkede snøen, og inn i den hvite kjøkkeninnredningen, der Eli Anne Ersdal ligger med hodet i skuffe nummer to.

Hun hører gravingen, men føler ikke at de kommer nærmere. Hver gang de stopper for å bytte mannskap fryser Eli Anne enda mer.

– Ikke stopp! Jeg ligger her nede, roper hun.

Når hun kjenner bevegelsene av spader og hører stemmene tydeligere, fylles hun med håp. Snøen løsner grepet om skuldra hennes.

– Vi var fem, sier Eli Anne til redningsmannskapet når hun har fått hodet ut av skuffa.

– Elida lå rett ved siden av meg, sier hun.

Det svermer av folk som fortsatt graver når Eli Anne blir støttet ut av kjøkkenet, og videre til sykehuset i Longyearbyen.

Skuffa som reddet Eli Anne

Den røde ringen markere skuffa Eli Anne Ersdal fikk hodet inn i da skredet gikk.

Foto: Eli Anne Ersdal

Klarer ikke gi opp håpet

– Dere må ikke slutte å grave. Elida ligger rett i nærheten, maner Malte.

Han har fått på seg noen votter og en genser. Fire av de fem som var på kjøkkenet er funnet. En del av han har gitt opp å finne hans to år gamle datter i live. Men Malte fortsetter å vandre hvileløst rundt i det knuste huset, mens redningsarbeidet fortsetter.

– Vi har funnet Elida, er det noen som roper.

Den lille jenta ligger med ryggen mot kjøkkenbenken. Hun er kledd i tynt ullundertøy. Gulvet der hun lå er presset ned rundt 40 centimeter. Over henne har det vært rundt to meter med snø. Malte løper til. Elida er iskald og klarer ikke åpne munnen. Men toåringen lager lyder. Og møter farens blikk.

De store kontrastene

Det er søndag kveld, et drøyt døgn etter at skredet gikk. I Tromsø er det svak vind, ingen snø fra himmelen. Universitetssykehuset Nord-Norge har lille Elida lekt med en jevngammel venn på barneavdelingen. Hun kom fra skredet uten store skader. Morgenen etter skal hun gjennom en CT-skanning. Går den slik legene forventer, kan hun og pappa Malte reise hjem igjen til Svalbard på kvelden. Hjemme i Longyearbyen har mamma Elke og lillesøster Svala fått bo hos noen gode venner. Han er lege, hun er psykolog, så de er i trygge hender.

Innsatsen som ble lagt ned av alle da skredet gikk, har mye å si for at seks av dem kom fra det i live.

Kjell Sørli, overlege Longyearbyen sykehus

Nå sover Elida i sykehussengen, og pappa Malte gråter.

– Da jeg lå i snøen trodde jeg alt var over. Av og til tenker jeg at det var en engel som dro meg opp derfra. Det er så sterke følelser, og så store kontraster på samme tid. Jeg er utrolig glad for at det gikk som det gikk med oss. Samtidig er det andre som har mistet sine nærmeste. Kontrastene er så store, sier han.

Lykkelig gjeng

Malte Jochmann med lille Svala i armene (til venstre), Elke Morgner og datteren Elida, og Eli Anne Ersdal ble alle begravet av snøskredet den 19. desember. Alle kom fra ulykken uten alvorlige skader.

Foto: Rune N. Andreassen / NRK

– En eneste stor dugnad

– Jeg opplevde det hele som en kjempestor dugnad. Vi måtte grave frem åtte personer. Innsatsen som ble lagt ned av alle da skredet gikk har mye å si for at seks av dem kom fra det i live. Det er ufattelig trist med dem som mistet livet, men livene deres var dessverre ikke til å redde, sier overlege på Longyearbyen sykehus, Kjell Sørli.

42 år gamle Atle Husby og to år gamle Nikoline Røkenes mistet livet i snøskredet. Skadene de ble påført da skredet kom var for store. Men skredet kunne fort tatt flere menneskeliv.

Det ble holdt minnestund for Atle Husby som døde i snøskredet i Longyearbyen.

– Det er to inntrykk som sitter igjen etter skredet: Den ene er samholdet og samarbeidet. Mellom de frivillige i skredområdet, mellom de som var inne på sykehuset, mellom oss og UNN i Tromsø. Men det sterkeste inntrykket er sorgen over å ha mistet noen i en slik ulykke, blandet med gleden over å ha berget flere liv. Det gir en tanke om livets ytterligheter, sier Kjell Sørli.

Halv stang

De flagget på halv stang i Longyearbyen etter skredet som tok to menneskeliv.

Foto: Meek, Tore / NTB scanpix

– Alle blir rammet

– Det tok litt tid før jeg forsto omfanget. Det slo meg ikke før jeg satt på sykehuset i Longyearbyen, forteller Eli Anne Ersdal.

Blåmerkene i ansiktet er nesten borte. Hun har et lite arr i panna og et litt vondt ribbein. Kroppen er fortsatt i beredskap. Hver gang hun kommer inn i et nytt rom, ser hun seg om etter rømningsveier. Ellers er hun ved god helse, og ved godt mot. Og allerede tilbake på Svalbard.

– Skulle noe som dette først skje en plass, er nok Longyearbyen det beste stedet. Ingen andre steder tror jeg lokalbefolkningen kan mobilisere og ikke minst organisere redningsarbeidet så effektivt på så kort tid.

– Det handler nok om hvilken typer mennesker som flytter til Svalbard. For å komme opp hit må du ha litt guts, og alle blir en del av det samme fellesskapet.

Eli Anne Ersdal

Eli Anne Ersdal feiret jul hjemme i Tromsø etter skredet på Svalbard.

Foto: Petter Strøm / NRK

Malte Jochmann, Elke Morgner, og døtrene Elida og Svala har feiret jul hos et vennepar i Longyearbyen, og flyttet inn i nytt hus. Mandag ettermiddag, to døgn etter at skredet tok huset til den lille familien på fire, sto et nytt rekkehus klart til dem. De fikk hjelp av koret Malte synger i og kolleger fra Store norske til å hente ut det de kunne få tak ifra det knuste huset. Det skal rives etter hvert.

– Jeg var tilbake i det gamle huset vårt på mandag da vi kom tilbake. Hadde det ikke endt som det gjorde for oss, ville jeg ikke klart det.

– Og jeg tror ikke det hadde endt som det gjorde hvis det ikke hadde vært for folkene i Longyearbyen. Det er helt spesielt her. Én ting er at de fleste har god skredkunnskap, og vet hva man skal gjøre når et skred går. En annen ting er viljen til å stille opp. Den er utrolig. Vi bor jo så tett på hverandre, man kjenner nesten alle. Når slike ting skjer er det ikke fremmede som rammes, det er en selv også.

Slik utspant dramaet på Svalbard seg:

Laster innhold, vennligst vent..