ANMELDELSE: En August å elske

Eirik del Barco Soleglad klarer nesten å bære hele stykket «Landstrykere – fritt etter Hamsuns August» på sine skuldre.

Eirik del Barco Soleglad

Eirik del Barco Soleglad imponerer som August i «Landstrykere – fritt etter Hamsuns August».

Foto: Gisle Bjørneby / HT

For en unik skuespiller. For et artisteri. August spilt av harstadværingen Eirik del Barco Soleglad – ja, du leste riktig, han heter det – er en innertier. Med forførende sjarm og høyoktanenergi lader han oss i salen opp og trekker oss med på leken så snart han åpner munnen og serverer de kosteligste hamsunske replikker.

Navnet hans høres nesten ut som et tullenavn, et alias August kunne ha funnet på til seg selv, en blanding av nordnorsk frodighet tilsatt en passe dose utenlandsk eksotisk gåtefullhet. Soleglad er for publikum i Tromsø et nytt bekjentskap, men han har mange års fartstid som skuespiller blant annet ved Den Nationale Scene i Bergen og som standupkomiker. Det var på tide vi fikk se han på Hålogaland Teater.

Forførerisk løgner

Eirik del Barco Soleglad er så treffsikker som August at det nesten er som om han spaserer ut av Hamsuns roman og ut på scenen. Like løgnaktig, og like snarrådig oppfinnsom, like deilig forførende, eller som Hamsun selv kommenterer i romanen: «Fortell, August, fortell! Vi vet ikke hva som er sant eller løgn, du vet det kanskje ikke alltid selv, men du er iallfall et levende avisblad og mer til, du er næring for vårt drømmeliv.»

Forestillingen på Hålogaland Teater er bygd på «August» (1930), bok nummer to i trilogien om August og Edevard. Første bok var «Landstrykere» (1927).

På handlingsplanet ligger stykket tett opp til handlingen i romanen. Med undertittelen «Fritt etter Hamsuns August» tenkte jeg på forhånd at teatret kom til å ta seg veldig store friheter. Men den eneste virkelige friheten regissør Yngve Sundvor har tatt seg er å bringe med seg klokkejøden Papst, en karakter fra romanen «Landstrykere», og lage en liten rammefortelling og gjennomgangsfigur. Det er nesten som regissøren har tatt seg skuffende få friheter for handlingen følger boka slavisk.

Det blir også stykkets svakhet etter hvert.

Men først et lite handlingsreferat.

Bidrar sterkt

Ensemblet i «Landstrykere – fritt etter Hamsuns August» bidrar godt, ifølge vår anmelder. Her ved Eirik del Barco Soleglad (med ryggen mot kamera), Guri Johnson, Marius Lien, Stein Winge og Svein Harry Hauge.

Foto: Gisle Bjørneby

Lurer hele bygda

Romanen «August» er fortellingen om August som kommer hjem etter 20 år i utlendighet. Han har reist verden rundt og møtt personligheter som presidenten i Peru, for i «Peru har de president som konge».

Tilbake til Polden er han verdensvant entreprenør og gründer som vil omforme fiskerne og bøndene til moderne mennesker. De skal få fremskrittet til bygda med fabrikk, post, bank og boligprosjekter. Husene skal få gatenummer og Polden skal bli en spydspiss i utviklingen tuftet på industri og handel.

Men det krever at bøndene slutter å dyrke jorda, og i stedet selger den ut til boliger og fabrikker, kjøper aksjer og bruker tiden sin på pengeplassering for å bli gode forbrukere.

Hele Polden lar seg forføre, og blir spekulanter. Det går bra inntil investeringen i sildemelfabrikken viser seg å være nok en urealistisk August-plan. Med da er pengene tapt. Folk står ribbet tilbake uten jord å dyrke. Og når silda som alltid har vært redningsplanken uteblir, rammer hungersnøden bygda.

Landstryker

Kristine Henriksen og Svein Harry Hauge bidrar også i stykket.

Foto: Gisle Bjørneby / HT

Tar vare på Hamsuns satire

Stykket har tatt vare på Hamsuns satire over det moderne liv. På trettitallet, da boka kom, ble romanens politiske budskap oppfattet som reaksjonært. Politisk var Hamsuns kritikk en kritikk fra ytterste høyre. I dag kan budskapet på mange måter leses som en grønn protest mot turbokapitalismen.

Den eneste i Polden som protester mot August sin amerikanisering er Ezra:

– Det er ikke et mennesker som lever av banker og industri. Ikke et eneste menneske på jorden.

– Nå, hva lever de av?

– Av tre ting og ikke mer, svarer Ezra.

– Av kornet på marken, av fisken i sjøen og av dyr og fugler i skogen. Av de tre ting.

– Det er nå en del som lever av penger.

– Nei, ikke et liv.

Det er en visuell godt gjennomarbeidet forestilling som ved hjelp av en videovegg med kontinuerlig levende bilder i stedet for kulisser rammer inn handlingen. Det er smakfullt og meget godt gjort av scenograf Arne Nøst og regissør Yngve Sundvor.

Svakheten ved stykket er at den i stor grad er en gjenfortelling av romanen, og til tider utydelig gjenfortelling.

Figuren Ezra, som er Augusts rake motsetning, fremstilles merkelig nok som en karikert figur som roper og skriker. Det gjør konflikten utydelig og dermed forsvinner mye av potensen i konflikten.

Går lei av August

Flere av scenene blir som transportetapper som skal bringe handlingen videre. Komikken og komedien blir det som bærer forestillingen. Det er ikke dårlig det, men blir i lengden litt for tynt, selv om han får god komisk hjelp av et godt opplagt ensemble der det særlig fint er å se John Sigurd Kristensen tilbake på HT.

I andre akt begynte jeg å bli litt lei av August, og. Det ble litt mye for en manns skuldre å skulle holde forestillingen oppe, selv om han får god komisk hjelp av et godt opplagt team som også vektlegger komikken. Bortsett fra introverte Edevard spilt av Trond Petter Stamsø Munch, en kjærkommen kontrast.

Det er mer enn tydelig at teatret har ønsket å dramatisere og modernisere det politiske budskapet som ligger i romanen, men det faller igjennom når komikken og karikeringen blir det eneste elementet som skal bære oss fram gjennom mer enn to timer.

Bruken av klokkejøden Papst som rammefortelling har en slutt som jeg ikke begriper, der han til slutt blir trillet ut. Ellers er det fint å se Stein Winge.

Og så et hjertesukk. I det siste har bruken av amerikansk pop- og countrymusikk på boks, tatt om seg på teatret nesten epidemisk. Vi får Willy Nelson og annen countrymusikk vi kjenner godt. Musikk jeg assosierer med så mange andre ting og situasjoner, at når jeg får den kjente musikken veltet over meg på teater så kastes jeg av. Hvis det er så viktig for teatret å bruke denne musikken, hvorfor krediteres den aldri i programmet. Heller ikke nå. Det er respektløst overfor opphavsmennene er det ikke?

Men det må gjentas: Landstrykere reddes av den unike Eirik del Barco Soleglad. Han må sees.

Landstryker 2

Vår anmelder ble nesten litt lei av Eirik del Barco Soleglad etter hvert i stykket, selv om Soleglad imponerte voldsomt.

Foto: Gisle Bjørneby