NRK Meny
Anmeldelse

– Hålogaland teater treffer ikke planken helt med «Sønnen»

Hålogland teater bommer på å skape en nordnorsk link til teateroppsetningen «Sønnen» mener vår anmelder: – Det stykket handler aller minst om er fraflytting og Nord-Norge.

sønnen

Vår teateranmelder, Per Kristian Olsen, mener Hålogaland ikke treffer helt når de prøver å skape en nordnorsk link til teateroppsetningen «Sønnen» Fra venstre: Ketil Høegh, Jørn Fuller-Gee og Kristian Fr. Figenschow.

Foto: Hålogaland teater

Forestillingen åpner med et sterkt bilde. Sønnen spilt av Jørn Fuller-Gee i bar overkropp er innestengt i et smalt glassbur, han vrir seg ordløs som om han er i sjelelig smerte. Lyseffektene signaliserer bevegende gitter som gir en klaustrofobisk illusjon av å være innestengt og at glassburet er i bevegelse uten at sønnen kan ta kontroll. Scenen fungerer som en slags dyster overture til det vi har i vente: En innestengte ensom familie, mor, far, sønn og en drikkfeldig nabo.

Vi møter først mor og far som i sin ensomhet ikke engang har hverandre. I første scene forsøker mor, spilt av Guri Johnson å strekke ut en hånd til far spilt av Ketil Høegh, men far tar ikke hånda. Mor trekker den fort tilbake som om ingenting er skjedd. Slik er også samtalen. De snakker hele tiden, men ikke noe utover hverdagslige registreringer. Om høstmørket og om naboen. Samtalen blir vanskelig når de kommer inn på sønnen. Hvor er han? De har ikke hørt fra han. Men mor og far er fremmed for hverandre. Avgrunnen mellom dem har gjort dem ensomme. De er sammen men de lever hver sitt liv. Det blir symbolsk at de bor i en fraflyttet bygd der bare de to og den drikkfeldige naboen er tilbake. Ensomheten i bygda speiler deres egen ensomhet og ensomheten overfor hverandre. Det er her forestillingen ikke helt treffer planken. Ragnar Olsen har oversatt teksten til et slags Senja-mål som låter litt innlært. Dialogen mellom mor og far blir litt for hektisk, de treffer ikke rytmen i Jon Fosses tekst der gjentakelsene spiller en så avgjørende rolle med det resultat at jeg liksom ikke får helt tak i den tragedien som teksten legger opp til.

Sønnen kommer hjem med samme buss som naboen spilt av Kristian Fr. Figenschow. Den drikkfeldige naboen har satt ut et rykte om at sønnen er borte fordi han har sittet i fengsel, men det er ikke sant. Sønnen er musiker. Resten av stykket er sønnens oppgjør med naboen for å ha satt ut løgnen og foreldrene for å ha trodd på den. Det blir et smertelig oppgjør. Naboen som er hjertesvak dør i konfrontasjonen uten at dert er noens feil. Men det som dør mest er foreldre barn forholdet. Mor og far viser at de aldri har forstått sønnen på sønnens premisser. De har sveket han grovt ved å sette større lit til den drikkfeldige og lite troverdige naboen enn til sin egen sønn. For hver setning de snakker til hverandre dør de litt alle sammen. De får ikke løst situasjonen. Men sønnen forstår at han må rive seg ut av foreldrenes verden og reise vekk igjen. Den er ikke ond i utgangspunktet, men den er likevel drepende fordi den ikke erkjenner realitetene. Den er usann. Det gjør Sønnen til en tragedie.

Heldigvis får stykket mer dynamikk når sønnen og naboen kommer inn. Kristian Fr. Figenschow er mer rytmisk i språket og trekker de andre med. Jørn Fuller-Gee har en sterk energisk desperat utstråling. Et annet godt regigrep er at mor, far og sønn får hver sitt pantomimeaktige solospill der de spiller ut sine innerste følelser som Far som med ømme håndbevegelser spiller ut kjærlig lengsel som han aldri makter å sette ord på. Et veldig godt grep. Verre er det med sluttscenen der den døde naboen lyssettes i en glasskiste. Det forsto jeg ærlig talt ingenting av. Det skapte bare en komisk effekt som slo beina under det tragiske i teksten. Det kan da ikke ha vært meningen?

Men alt i alt honnør til teatersjef Inger Buresund som tok ansvar og satte opp Jon Fosse for første gang på HT. At det ikke har skjedd før nå er egentlig en tjenesteforsømmelse fra de tidligere teatersjefene. Sønnen er en tekst som viser hvorfor Fosse er i verdensklasse og hvorfor han vært nevnt som kandidat til nobelprisen i litteratur. Sønnen på HT Et stykke som har stort potensiale på å gå seg til. Anbefales.

Men jeg må si at jeg reagerer på teatersjef Inger Buresunds begrunnelse for å sette opp nettopp dette stykket av Fosse. I programfolderen skriver hun at "stykket er valgt fordi det gir gjenklang med livet i nord. Vi kjenner oss igjen i skildringen av et sted i ferd med å bli fraflyttet." Å skape en nordnorsk link på denne måten virker for påtvunget. Det som stykket handler aller minst om er fraflytting og Nord-Norge. Det handler om mennesker overalt, derfor handler det også om Nord-Norge. Teatersjef og søring Inger Buresund har ved flere anledninger vært påfallende opptatt av å trekke slike konkrete bombastiske linjer til det hun oppfatter som nordnorsk virkelighet. Det er for så vidt et godt initiativ fra en som skal lage teater i nord, men pass på å treffe planken bedre neste gang.