NRK Meny
Normal

Tøft når livet blir mørklagt

Brødrene Steinar (29) og Håvard Kittilsen (31) har opplevd manges mareritt. Å miste synet gradvis eller plutselig, forandrer hverdagen og framtida.

Steinar og Håvard Kittilsen

Steinar og Håvard Kittilsen er glade for mulighetene «Stine», «Nora», «Siri» og andre usynlige hjelpere gir dem.

Foto: Britt Boyesen / NRK

– Nå kan vi bare skjelne mellom lys og skygge, forteller Steinar og Håvard Kittilsen.

De har måttet lære å leve som blinde. Det betyr store utfordringer for en pappa, arbeidstaker, venn og kjæreste.

130.000 nordmenn har store problemer med synet. Mer enn tusen personer i Norge er helt blinde.

Steinar Kittilsen

Med proppen og Stine i øret, kan Steinar Kittilsen bruke pc.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Fargeindikator

'Grå', sier fargeindikatoren høyt og tydelig. Kjekt å ha for den som skal sortere vask eller velge skjorte i skapet.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Steinar Kittilsen

- Her er værdama mi, Siri Kalvig, flirer Steinar Kittilsen. - Det er 18 grader ute, sier stemmen i boksen.

Foto: Britt Boyesen / NRK

Ulykker kan ta fra oss synet, men først og fremst er det diabetes og øyesykdommer som fører til at noen blir sterkt svaksynte eller blinde.

Synet forsvant

Brødrene har mista synet, men ikke humøret og motet.

– Hvis vi går på en bil nede i gata, bare ler vi, sier Håvard Kittilsen (31).

Steinar og broren Håvard har begge netthinnesykdommen Retinitis pigmentosa. Synsproblemene begynte i 3-årsalderen. Først trodde alle de var nærsynte, men så forsvant nattesynet. Da de var 10-12 år, ble brødrene sendt til Rikshospitalet for å få undersøkt synet grundig.

– Vi skjønte nok ikke hvor alvorlig det var den gangen, forteller Steinar Kittilsen.

Synsfeltet ble stadig mindre fram til 20-årsalderen. Da måtte de parkere sykkelen.

– Vi gikk og subba med beina som 80-åringer, med armene rett fram. Det var vanskelig å skjønne at den hvite stokken var et godt hjelpemiddel, ikke bare noe som varsla «her kommer det en blind», sier Håvard, tre barnspappaen som snart kan kalle seg firebarnspappa.

Damer på øret

Før vi tar plass i den sorte skinnsofaen hjemme hos Steinar Kittilsen, har NRK.no besøkt ham på kontoret i Nav-huset nede ved Heddalsvannet.

– Jeg har hatt ei dame som het Nora fra Sunnmøre, men jeg foretrekker Stine med østlandsdialekt.

Steinar smiler mens han putter proppen i øret og skriver e-post til kollegaene sine. «Ikke forstyrr. Jeg har besøkt». Oops, der dukka det opp en skrivefeil. Vips, så er den vekk.

– «Stine» leser opp det jeg har skrevet hver gang jeg trykker et mellomrom.

Ved hjelp av stemmen som er en del av dataprogrammet Jaws for blinde og svaksynte, kan han lese sykemeldingskjemaer og skrive og lese e-poster. – Helt topp, mener 29-åring som har vært ansatt ved Nav-kontoret på Notodden siden 2003.

Ingen kan se at han er blind så lenge han sitter ved skrivebordet sitt. I kroken ved døra står den hvite stokken.

Nye yrkesvalg

Mange er veldig hjelpsomme når de ser den hvite stokken. Håvard innrømmer at han kvia seg lenge før han ville gå med stokk.

– Men så hørte jeg om en som hadde falt ned på skinnegangen og blitt overkjørt av toget. Da begynte jeg med stokk

Brødrene sitter i den ryddige stua i huset til Steinar. Det er ingen unødvendige snubletråder hos ungkaren.

– Hjemme hos meg har ungene lov til å rote på rommet sitt, men ellers må vi ha det ryddig. Alt må ha sin faste plass, poengterer Håvard. Og 31-åringen legger ikke skjul på at kona betyr mye for at ting fungerer godt hjemme hos dem. Han har stukket innom en tur etter jobben som kjøkkenassistent i Solhaugen barnehage, en jobb han trives godt med.

Håvard var assistent på SFO, men måtte slutte da han skjønte at det var umulig å ha oversikt over ungene etterhvert som synet svikta. Begge brødrene gikk på helse- og sosialfaglinja på videregående og hadde tenkt å arbeide med barn og unge. Problemene med synet førte til nye yrkesvalg. Steinar var den første blinde i Norge som fikk datakort. Nå jobber han ved dataskjermen store deler av arbeidsdagen på Nav.

– Det er godt å ha hverandre, sier Håvard, og Steinar nikker.

– Hvis en av oss har en vanskelig dag, forsøker den andre å muntre opp den som strever, forteller Steinar.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Tid for brødskiver

Aud Hartvigsen

Synshemma Aud Hartvigsen har to mål: bli mer sosial og begynne å lage mat igjen.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Laila Bogen underviser Britt Ludvigsen

Blinde Laila Bogen viser Britt Ludvigsen CD-spilleren for lydbøker.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Laila Bogen

- Den hvite stokken er en god turkamerat, mener Laila Bogen fra Sandefjord.

Foto: Britt Boyesen / NRK
Steinar Kittilsen

- 37 grader, sier febermåleren høyt.

Foto: Britt Boyesen / NRK

– Mange synes det er skummelt å skjære brød, men det er ingen grunn til å være redd for det, oppmuntrer instruktør Jane Forberg ved Hurdalsenteret.

Tre godt voksne damer skal få sin første innføring i de hjelpemidlene og rutinene som kan gjøre det lettere i hverdagen etter at de har mistet store deler av synet.

63 år gamle Aud Hartvigsen fra Skien tar litt skeptisk imot kniven med et støtteblad. – Her justerer du tykkelsen på skiva, sier instruktøren. Det ytre bladet holder på brødskiva og gir et signal når du er nesten ferdig med å skjære.

Den første brødskiva blir litt skeiv, men den neste er perfekt. Aud smiler fornøyd.

Og smilet blir enda bredere når kjøkkenvekta sier klart og tydelig «300 gram» med litt stakkato stemme.

Mørk rosa i ansiktet?

Like før har latteren runget i kurslokalet. – Det er godt å treffe andre i samme situasjon, sier 63-åringen. Grå og grønn stær har prega livet til en tidligere meget aktiv og sosial kvinne med mann, voksne barn og seks barnebarn.

– De to siste åra har jeg nesten ikke vært ute. Jeg kjenner ikke igjen folk, fomler i butikken og faller. To ganger har jeg brukket armen fordi jeg ikke har sett godt nok. Jeg har konstant blåmerker på leggene etter å ha gått på ting.

Grønn stær er en av de vanligste øyesykdommene i Norge som fører til blindhet.

– Grå, sier den talende fargeindikatoren Britt Ludvigsen fra Trondheim holder opp til ansiktet. Hun ler. – Mørk rosa, sier den når hun plasserer den inntil kinnet, og hun ler enda mer.

Må involvere familien

Humor og godt humør hjelper når dagen ser ekstra mørk ut. Det å miste en av sansene betyr også at humøret og tålmodigheten blir utsatt for store påkjenninger. Både den som mister synet, familien og venner får mye nytt å forholde seg til.

Konsentrasjonen og hørselen blir stadig satt på prøve. Alt handler om å prøve og forestille seg hvordan omgivelsene ser ut. Er det noe her du kan snuble i? Noe du kan dunke hodet borti?

Rundt 6.000 blinde, svaksynte og familiemedlemmer var på kurs ved Hurdalsenteret i Akershus i 2010. Huseby kompetansesenter i Oslo har også en rekke kurstilbud for at flest mulig kan fungere godt hjemme, ute blant andre, på skolen og jobben.

Aud Hartvigsen har vært på Hurdalsentret tidligere med mannen sin. – Det er viktig at familien er involvert i mestringsprosessen, sier undervisningsleder Anita Solheim.

Mange stemmer

– Nå ser jeg fram til å kunne lage mat igjen, sier Aud. Ekstra store tall på eggklokka og litermålet, talende vekt, spesiell merking på stekeovnen og mange andre hjelpemidler og gode råd fra erfarne lærere og andre synshemma har gitt henne tilbake gnisten.

- Til og med mikrobølgeovnen kan snakke!

På kjøkkenet på Notodden rydder Steinar Kittilsen bort blåmønstrede kaffekopper.

– Nå er mikrobølgeovnen min taus. Det kan blir for mange stemmer også, smiler han, griper solbrillene og den hvite stokken.

– Det er 18 grader ute, sier «Siri Kalvig» i vinduskarmen, Steinar takker og forsvinner ut i den vakre maidagen.

Video Usynlige hjelpere

SE VIDEO:Usynlige hjelpere hjelper blinde og svaksynte.