– Slapp av. Det går bra. Vi drar på nachspiel etterpå.

Anna snøvler litt.

Det er natt til 1. mai 2014, og en venninne holder henne i hånden.

Men festen er over for Anna.

Hun ligger på en båre – i en ambulanse.

På vei til Lovisenberg sykehus.

– Det kribler i kroppen

Noen timer tidligere på Grünerløkka:

Anna jekker opp en ølboks. Tsjk. Tar en slurk.

Den store stuen i kollektivet hennes har lyseblå vegger.

Bak bokhyller har Anna avlukket sitt. Et helspeil med hvit ramme står lent mot et klesskap.

Hun ser inn i skapet og finner det hun leter etter.

Kaster et blikk på klokken, og farer inn på badet.

Hun har dårlig tid.

Anna er 25 år gammel og singel.

Hun er leken og lever i nuet. Er glad i fest og moro.

Hun studerer spesialpedagogikk og jobber som servitør på en tapasrestaurant.

I dag har hun fått byttet bort kveldsvakten for kunne å ta seg en fest.

Det kribler i kroppen. Hun er så glad.

Anna og venninnen hennes, Signe, skal nemlig treffe to gutter de møtte på snowboard i Trysil i påsken.

Og hun er veldig klar for å se dem igjen.

Spesielt én av dem. Han er kjekk. De har flørta litt.

Inne på badet henger Anna over vasken. Hun sminker seg.

Foundation. Rouge. Maskara.

Tilbake på «rommet» snører hun på seg røde Converse.

Så ser hun seg i speilet.

Lange, blonde krøller ispedd striper og litt ettervekst hviler på skuldrene.

En svart og hvit topp i nuppete stoff viser litt av magen.

Skjørtet er svart.

Anna føler seg veldig bra.

Hun svinger innom kjøkkenet. Finner vin og sider og forlater kollektivet.

Ute på gaten kjenner hun vårsola varme i ansiktet.

Anna er på vei til vorspiel hos venninnen Signe.

Noen timer senere er hun veldig full.

Hvert år havner folk på sykehus her i landet fordi de skader seg i ruspåvirket tilstand.

Anna er en av dem. Et øyeblikk en natt på byen endret livet hennes.

For alltid.

Et «hemmelig toalett»

Alkohol bader i lys bak en stor bar.

Ellers er lokalet ganske mørkt.

Dempede houserytmer presser seg ut av høyttalerne.

Det er loungestemning.

Svarte skinnsofaer er uten selskap. Anna og gjengen henger ved baren.

De har danset i trengsel i etasjen under. Nå går praten livlig. De tuller og drikker.

Drinker. Shots.

Anna har det kjempegøy. Klokken drar seg mot 01. Hun må på do.

I første etasje er det dokø, men Anna vet råd. Hun kommer på noe hun har hørt.

Det finnes et «hemmelig toalett».

Hun tar med seg Signe innover i mørket. Mot et selvlysende skilt i grønt og hvitt. Nødutgang.

Anna trykker ned håndtaket. Døren glir opp.

De lister seg inn i en smal gang. Forbi et kjøkken. Det er noen der.

Anna er redd for å bli tatt.

Ute i en baktrapp puster de lettet ut.

De går en halv etasje opp.

Der er døren.

Anna og Signe fniser litt. De føler seg utrolig smarte som har et toalett helt for seg selv.

Rommet er knøttlite. De kan ikke gå på do sammen slik de pleier.

Anna går inn først.

Så Signe.

Da skjer det. Anna faller bakover. Ned trappen.

Når Signe kommer ut, ser hun Anna i bunnen av trappen.

Sammenkrøllet som en ball.

Livløs.

Signe er nyutdannede sykepleier. Hun får sjokk, men handler på instinkt.

Hun sjekker venninnen. Anna er bevisstløs. Pusten er dårlig.

Signe legger Anna i stabilt sideleie. Hun roper på hjelp og taster 113.

– Jeg blir veldig fort edru på en måte, forteller Signe.

– Kan noen ringe Staffan?

Først ble Anna kjørt til Lovisenberg sykehus. De trodde hun måtte pumpes.

Men Anna klaget over vondt i nakken og klarte heller ikke å røre på bena. Etter en sjekk ble hun sendt videre til Ullevål sykehus.

Her ble det røntgenundersøkelse og MR.

I akuttmottaket kom legen.

– Anna jeg har dårlige nyheter til deg. Du har et stygt brudd i nakken din. Du må inn til operasjon.

På vei til operasjonssalen sa Anna:

– Kan noen ringe Staffan?

Han var eksen hun hadde gjort det slutt med to år tidligere, men aldri hadde sluttet å tenke på.

– Jeg tror det bare var viktig for meg at han skulle få vite hva som hadde skjedd, rett og slett.

Staffan la på

Det var Signe som ringte.

–Hei Staffan, jeg ringer på vegne av Anna.

– Hei Signe. Jeg er ikke interessert i å snakke med Anna, svarte Staffan.

Så la han på.

Han hadde hatt det ganske tøft etter at det ble slutt.

Han hadde gjort det tydelig for Anna at han ikke ønsket kontakt.

Det gjorde alt bare mye vanskeligere for ham.

Signe ga seg ikke. Hun ringte på nytt.

– Hei Staffan, ikke legg på! Det har skjedd en ulykke.

Da fikk han vite hva som hadde skjedd. På slutten stammet han frem:

– Lever hun?

Plutselig var alt som hadde skjedd mellom han og Anna, helt uten betydning.

– Alt som betydde noe, var hvordan hun hadde det og hvordan situasjonen hennes kom til å bli, forteller Staffan.

Ryggmargsskaden

På Ullevål sykehus ble Anna overvåket 24/7.

I starten ble hun kraftig medisinert. Alt rundt henne var veldig tåkete.

Legene slo fast at hun hadde fått en inkomplett ryggmargsskade.

– Jeg klarte ikke ta alvoret inn over meg, forteller Anna.

Mange blir skadet i fylla

Hvor mange som havner på sykehus hvert år fordi de skader seg i ruspåvirket tilstand, er det ingen som vet.

Det finnes ikke statistikk.

Det nærmeste vi kommer er en studie fra Folkehelseinstituttet i 2016 gjort i samarbeid med Oslo universitetssykehus.

Én av tre skadepasienter som ble lagt inn på akuttmottaket i løpet av et år, var påvirket av ett eller flere rusmidler i øyeblikket da de ble skadet.

Mange hadde opplevd vold på byen, eller skadet seg i et fall slik som Anna.

Den tunge beskjeden

Anna ligger i et lyst rom med lammelser i armer og ben. Hun har på seg nakkekrage. Øyne beveger seg forsiktig rundt.

Over sengen henger et maleri – en sommerfugl. Foran seg har hun en TV.

Vinduene har gulaktige gardiner.

Anna er på Sunnaas sykehus utenfor Oslo. Et rehabiliteringstilbud for folk som har fått snudd livet på hodet etter alvorlig sykdom eller skade.

Hun har vært her noen dager nå. En lege kommer inn i rommet. Anna er ikke klar for budskapet hun får.

Legen forteller hvor alvorlig ulykken har vært.

I det øyeblikket går alvoret opp for Anna. At hun aldri vil kunne bevege seg normalt igjen.

En mørk tid

Dette ble starten på en mørk tid for Anna.

– Da havnet jeg helt i kjelleren.

Hun ble demotivert.

– Hvorfor skulle jeg gidde å trene eller gjøre alt de ville pushe meg til, hvis det ikke var noe å jobbe med?

– Jeg var bestemt på at et liv i rullestol ikke var verdt å leve.

Anna var på Sunnaas i et halvt år med oppturer og nedturer. Den første skikkelige oppturen kom et par måneder.

– Her er det noe action

Det er morgen. Anna våkner i sengen sin. Føttene er pakket inn i oppblåsbare tøfler for at hun ikke skal få droppfot.

Hun kan ikke bevege bena. Men hun har hudfølelse her som ellers i kroppen.

En sykepleier står ved sengen hennes.

Hun ser på Anna og sier:

– Prøv å bevege på tærne.

– Det er ikke noe vits. Det er jo ingenting der, svarer Anna.

– Bare gjør det likevel.

Anna konsentrer seg. Hun prøver å sende signaler til tærne. Plutselig kjenner hun tær trykke mot innsiden av tøflene.

– Å skitt. Her er det noe action, sier Anna.

Etter dette får hun flere oppturer. Blant annet klarer hun å bevege litt på noen fingre.

– Det gjør at jeg etter hvert vil fortsette å trene og får lyst til å pushe på videre.

Og hun bestemmer seg.

– Jeg skal ikke bli uføretrygdet.

Studiene

Anna bestemte seg også for å fortsette studiene.

– Jeg måtte gjøre noe som fikk meg til å tenke på andre ting, ellers kom jeg til å bli gæren.

Hun ville komme fort i gang, men synes det var skummelt og visste ikke om det var mulig.

Studieveilederen kom på besøk. Han beroliget henne. Fortalte om tilrettelegging.

– Han fikk meg til å føle at det ikke var noe stress.

I tiden på Sunnaas fikk Anna også mer kontakt med ekskjæresten Staffan. De pratet på telefon og han besøkte henne.

Etter det første besøket gråt han mesteparten av tiden på den sju timer lange kjøreturen hjem til Sverige.

Tankene strømmet på.

At livet kunne være så urettferdig.

At livet kunne være så brutalt!

Hva hadde denne snille, positive og livsglade jenten gjort for å fortjene dette?

Da dagen kom og Anna skulle reise hjem fra Sunnaas, ville hun ikke dra.

Selv om det hadde vært en røff start da alvoret gikk opp for henne, var hun trygg der.

– De er jo kjempeflinke, og det er jo helt fantastiske sykepleiere der.

Ut av mørket

Etter ulykken hadde Anna flere tunge perioder med mørke tanker.

– Livet var som en berg-og-dal-bane i flere år.

Men etter hvert endret det seg.

– I stedet for å tenke livet før og nå, så tenkte jeg mer i hverdag.

Hun hadde godtatt livet slik det nå var blitt.

– Ting var blitt normalisert. Ting fungerte. Ting var tilrettelagt.

Det store vendepunktet kom for tre år siden.

Da fikk hun jobb, tjente egne penger og ble uavhengig av NAV.

– Da fikk jeg livsgnisten tilbake.

Sliter mest med hendene

Ni og et halvt år er gått siden øyeblikket som endret Annas liv.

Hun er avhengig av rullestol.

– Men jeg kan gå med krykker så lenge det ikke er lange avstander.

Anna kan stå noe oppreist. Hun har god balanse og litt styrke i armene.

Det er hendene hun sliter mest med. Hun kan holde i ting, men finmotorikk er vanskelig.

– Jeg har funnet mine teknikker i løpet av disse snart 10 årene.

Anna jobber som spesialpedagog på en avdeling for elever med autisme.

Hun mener hun ikke kunne vært på et bedre sted.

– Elevene har en spesiell plass i hjertet mitt.

Og de siste årene har hun vært samboer med Staffan. Eksen hun gjorde det slutt med to år før ulykken.

Staffan beskriver Anna som et av de beste menneskene han noen gang har møtt.

At hun alltid tenker på andre før seg selv, var noe han forelsket seg mest i da de møttes for første gang.

Han forteller at hun er tvers igjennom ærlig, og han stoler 100 prosent på henne.

Staffan ønsker og vil at Anna skal føle at livet og fremtiden er noe hun kan se frem til, og at hun skal føle den livsglede hun virkelig fortjener.

– Jeg kommer alltid til å finnes her for henne, uansett hva fremtiden bringer. Alltid, sier Staffan.

– Han er en stabil påle i livet mitt, sier Anna.

Fornøyd med hverdagen

Anna er ikke så glad i festing lenger.

– Når jeg ikke er på jobb og har overskudd, liker jeg å gjøre hverdagslige ting.

Ting hun lenge ikke fikk til, som å henge opp vask og ta oppvasken.

Eller gå rundt i leiligheten med støvsugeren.

– Da bruker jeg den som krykke og tar det litt som hverdagstrening, sier Anna og smiler.

Anna er fornøyd med livet og hverdagen.

Du kan også høre hele historien med Anna i podcasten Øyeblikket, i NRK Radio.

Og hun angrer ikke på byturen i 2014.

– Jeg tror at om jeg skulle gått og angret på den, så hadde jeg på en måte ikke kommet videre.

Hun velger å fokusere på det som skjedde denne vårdagen før hun falt ned trappen.

– Det var en helt «amazing» dag. Det er jeg veldig glad for. Den har jeg med meg.