Hopp til innhold

Datteren døde, barnebarnet overlevde

– Det surrer tanker i hodet om at «om hun bare hadde kommet litt før eller litt senere, hadde ikke dette skjedd». Det er fullstendig irrasjonelt. Det er forbi, det er over, sier Lisbeth Bøhler, moren til 26-åringen som ble påkjørt og døde på et fortau i Oslo.

Charlotte Bøhler Wilhelmsen

Charlotte Bøhler Wilhelmsen ble påkjørt på fortauet morgenen 9. september 2014. Hun var på vei til jobb på Ullevål sykehus.

Foto: Privat/NRK

Charlotte Bøhler Wilhelmsen ble påkjørt og drept mens hun trillet barnevognen på fortauet. To og et halvt år etter prøver moren hennes fortsatt å erkjenne fullt ut at det ikke er noe hun kan gjøre med døden.

Sjåføren som kjørte bilen ble frifunnet i tingretten. Onsdag starter ankesaken. Uenigheten står om bilføreren fikk et illebefinnende, eller om hun sovnet eller var uoppmerksom.

– Det viktigste for meg er å forstå. Jeg er ikke opptatt av straff eller erstatning. Jeg er opptatt av å få svar på hva som egentlig skjedde, og det har jeg ikke fått svar på ennå, sier Lisbeth Bøhler, mor til Charlotte.

Lisbeth Bøhler er selv advokat og er mye i retten.

– Jeg var skuffet over prosessen i tingretten. Jeg følte ikke at vi hadde noen plass i retten. Det var tungt.

– Jeg savner kontakten vi hadde

Lisbeth Bøhler beskriver den voksne datteren sin med varme. Hun sier at Charlotte var sulten på livet og opplevelser. Hun hadde akkurat flyttet til Oslo.

– Hun var så gira på sitt nye liv. Hun var en batteripakke. Hun gjorde alt på kortere tid. Hun fikk til alt hun satte seg fore.

– Jeg savner Charlotte hver eneste dag. Jeg savner den kontakten vi hadde.

– Hun likner på mammaen sin

Lisbeth Bøhler var mor til Charlotte. Nå er hun mormor til Alva på fire år. Alva satt i barnevogna da moren ble påkjørt. Hun fikk en kraftig hjernerystelse. Da hun kom til bevissthet var moren død.

Alva og mormor treffes ofte.

– Hun er så vitebegjærlig. Hun har begynt på musikkskole og på svømming. Hun likner veldig på mammaen sin.

Lisbeth Bøhler prøver å være minst mulig konsentrert om sin egen sorg og smerte.

– Jeg vil fokusere på det jeg kan gjøre noe med.