Tårene som viste vei

– Litt før sluttsignalet, begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde vært med på. Og jeg begynte vel nesten å grine før kampen var over, for det var så utrolig stort for meg, sier Kari Aalvik Grimsbø.

Søndag er det fire år siden. Det som kanskje er håndballjentenes aller største bragd.

De hadde kollektivt mistet fotfestet på kanten av stupet og var på full fart mot avgrunnen, eller i hvert fall mot et altfor tidlig fly hjem.

Det var da Kari Aalvik Grimsø demonstrerte sin enorme refleks, slengte ut en klisterlabb mot den ytterste bergknausen – og fikk grep. Resten av laget klarte å klamre seg fast i Grimsbøs ankler.

På tilsynelatende mirakuløst vis halte deg seg i samlet flokk opp på fast grunn igjen. Og etterpå så de seg aldri tilbake.

Det var som en film, «made in Hollywood», med en påfallende urealistisk lykkelig slutt. Bare at det ikke var film, det skjedde i de dager, i Londons olympiske håndballhall, og nå står det skrevet i norsk idrettshistorie.

Et lag som hanglet

Lørdag innleder håndballjentene jakten på det tredje strake OL-gullet med kamp mot vertsnasjonen Brasil. De som var med på den episke bataljen mot nettopp Brasil i kvartfinalen for fire år siden, sender nok noen tanker til den kampen. Da de viste i praksis at ingenting er umulig.

Det er ikke over før den feite sirena blåser ut sluttsignalet.

Norge hadde vært bortimot elendig i gruppespillet, ut fra hva man normalt forventer av denne gjengen, de skrapte bare sammen fem poeng på like mange kamper og hanglet seg til kvartfinale fra en fjerdeplass i gruppa.

– Jeg følte veldig på at vi ikke presterte. Da vi startet ganske dårlig, følte jeg at jeg kanskje ikke klarte å få laget opp på den måten jeg hadde lyst til, i hvert fall ikke i starten, sier Marit Malm Frafjord.

Hun er i Rio for å prøve å vinne OL for tredje gang på rad nå, etter en pause fra landslaget. I London var hun kaptein. For et lag som altså ikke fikk det til i det hele tatt.

De fikk det ikke til i kvartfinalen mot Brasil heller, sånn til å begynne med. Det var ingen som snakket om zika den gangen, men det var som en hissig myggsverm brasilianerne jaget de norske jentene utfor den allerede nevnte kanten av stupet.

Nøkkelen: Norge-spillet

13-9 ledet Brasil til pause. Vi gir ordet til Thorir Hergeirsson, sjefen:

– Inn mot pausen var det – jeg vil ikke si stress, men en intens jakt på å prøve å finne ut hvordan vi skulle få snudd det. Jeg vil si det fortsatt var konstruktivt. Etter 33 minutter begynte ting å falle på plass. Målvakter, forsvaret. Vi fikk noen kontringer, vi fikk noen forløsende mål, vi plukket noen returer, typisk Norge-spill. Da det datt inn, følte vi at da hadde vi kampen. Da snudde det.

Moralen er i grunnen kolossalt enkel:

– Det er viktigst å lede når kampen er slutt. Og hvis du holder tak i oppgaver, er det mulig å snu ting selv om du ligger under. Men hvis du blir for opptatt av resultatet, så er det lett å bli ytterligere stresset, påpeker Hergeirsson.

Han mener forandringen – eller kanskje vi skal kline til og si forvandlingen – skjedde i garderoben.

– Vi fikk god kontakt med spillerne i pausen. Det var nøkkelspillere som sto fram i garderoben og viste tro på at dette kunne vi snu, forteller suksesstreneren.

Men det scores som kjent ikke mål i garderoben. Det sto fortsatt 13-9 på tavla da lagene gikk på banen for de siste 30 minuttene.

Tre minutter senere sto det 15-9. Og det var da det begynte å skje.

Veggen Kari

Det som skjedde aller mest, var at Kari Aalvik Grimsbø mellom stengene viste seg fram som det hun er på sitt aller beste, nemlig en av de aller beste.

Det var umulig å vite da, etter 33 minutter, men i løpet av de siste 27 minuttene skulle Brasil bare klare å putte fire ganger. Og bare for å nevne det også, Brasil var ikke noe dårlig lag, i motsetning til Norge vant de sin innledende gruppe.

– Jeg husker veldig, veldig, veldig lite fra den kampen. Jeg tror jeg levde så veldig i det som skjedde, og var bare fullt fokusert på at jeg skulle inn og gjøre det jeg kunne, sier prestedatteren fire år etterpå.

Men selv om hun ikke husker noe særlig, glemmer hun det aldri.

– For min del er det et veldig sterkt minne. Den kampen viser lagmoralen vi har og at vi ikke gir oss. Vi har tro på medspillerne og vet at hvis vi gjør det vi kan, er alt mulig – i dette OL-et også. Vi vet det blir tøffe kamper og små marginer, men selv om det butter imot, gjelder det å være tro mot det systemet vi har, sier Grimsbø.

Kollektiv tro

For det er her vi er nå, i Rio de Janeiro. Det betyr at Brasil har hjemmebanefordelen lørdag. Det betyr også at Brasil har mest press på seg.

Og Norge vet at av erfaring at selv om det bærer rett til skogs, så er det mulig å finne en farbar vei mellom granleggene, hvis alle gjør som de lærte i speideren.

– Brasil-kampen i forrige OL er et eksempel på at vi må ha en kollektiv tro på at det vi har trent på, er godt nok. Det gjelder bare å gå all in, holde seg til planen og stå samlet om den. Det var det som skjedde, sier Hergeirsson.

Han rangerer snuoperasjonen som en av de beste prestasjonene i hans tid som sjef.

– Hvis man snakker om å håndtere motgang, snu motgang og håndtere stress, så var det noe av det bedre vi har gjort, sier islendingen.

I Rio de Janeiro er likevel ikke lignende operasjoner annet enn en plan B.

– Vi ønsker å unngå å komme i de situasjonene, fastslår Thorir Hergeirsson.

Tårer

Resultatet mot Brasil ble 21-19 og det var Norge som ledet til slutt.

Det endte altså med gull i London for fire år siden, om det ikke allerede er nevnt. Akkurat som det gjorde i Beijing i 2008.

Blir det gull igjen, er det rimelig historisk. Gull i tre sommer-OL på rad, er det ingen med norsk pass som har klart.

Håndballjentene kan klare det kollektivt. Linn-Kristin Riegelhuth Koren, Katrine Lunde, Marit Malm Frafjord og Kari Aalvik Grimsbø vil i så fall ha vært med på hele reisen.

Verdt noen tårer.