– Jeg var skikkelig «fed up» så jeg gjorde det ingen foreldre bør gjøre.

Faren til Espen husker fortvilelsen når han skjønner hvor alvorlig skolevegringen til sønnen er.

Espen Rohde går i tredje klasse. Han skulle egentlig vært på skolen. Det er han ikke. Skolen ligger bare 100 meter fra hjemmet hans. Hver morgen går han ut av døra i retning skolegården. Så venter han. Når han er sikker på at foreldrene har dratt på jobb, går han hjem igjen.

Christian Rohde begynte å bære 10-åringen til skolen. Pappaen tok han fysisk i armene, mens guttungen hylte, ifølge mamma Lisbeth.

Han bar Espen inn skoleporten, gjennom garderoben og opp til lærerværelset. Til slutt helt inn på rektors kontor.

Espen selv husker ikke så mye av dette. Han husker han var mye sint på alt som skjedde og samtidig mye lei seg.

Tre ting skulle bli avgjørende for vendepunktet i Espen sitt liv; en engasjert lærer, et godt fritidsmiljø og ikke minst en diagnose.

Slo seg selv i hodet

– Jeg så at han hadde et veldig følelsesspekter. At han ble veldig glad for små gleder og kjempe lei seg for litt motstand, forteller mamma Lisbeth Rohde.

Allerede i barnehagen var Espen urolig og veldig motorisk aktiv, ifølge moren. Alt eskalerte til det verre da han begynte på skolen. Han havnet ofte i bråk. Det var tydelig at han mislikte å være der.

Espen kunne kaste skoene sine i veggen i sinne etter skolen. Det hendte at han slo seg selv i hodet eller dunket hodet mot veggen i frustrasjon.

Han kunne også sette seg ned å bare gråte. De vonde følelsene gikk utover skolegangen hans.

– Det var til slutt sånn at det var ekkelt å gå på butikken og møte foreldrene i klassen, forteller moren.

Hun mener Espen var urolig og frustrert fordi han ikke ble forstått.

Lukten av svidd gummi

Det har gått 7 år siden Espen ble bært til skolen. Det lukter svidd gummi og eksosen ligger tjukk over Oslo Motorshow på Lillestrøm. Espen sitter i bilen sin, en BMW E46 med 700 hestekrefter. Motoren brummer. Bilen gjøres klar. Bak rattet kobler han ut alt. Han er i sin boble. I sitt ess.

– Jeg må være litt aggressiv når jeg kjører for at jeg skal kjøre mitt beste, sier han selv selvsikkert.

Det er dette han liker aller best: å få bilen til å yte maks. Det er krappe svinger på bane, BMW-en spinner bortover.

Foreldrene er alltid med når sønnen konkurrerer. Begge har sine oppgaver. Moren småløper rundt og fikser alt fra mat til bildeler. Alle gjør de seg klare til showløpet.

Den store bilhallen på Lillestrøm syder av liv. Motorer ruser, det klirrer i verktøy, summende samtaler, latter, god stemning og i midten, Espen Rohde. 17-åringen er populær og mange vil snakke med han. Rundt han er det mange folk. Venner, teamet hans, konkurrenter, arrangører og sponsorer. Det er tydelig at han trives som midtpunkt.

Kjøpte bil som 14-åring

Interessen for motorsport kom tidlig. Hele familien kjørte ATV og crossere og det ble raskt en del av Espens liv også. Han kjørte sin første tur på ATV i hagen som toåring og på bane som femåring.

Som sjuåring startet han med motocross som han holdt på med i flere år.

I starten av tenårene tipset en kamerat om at det hadde blitt 14 års grense på drifting.
Dermed var det ingen vei tilbake. Espen kjøpte sin første bil som 14-åring.

Selv om Espen hadde plass på juniorlandslaget i motocross, fristet bilkjøring enda mer. Han sa fra seg landslagsplassen og satset på bilkjøring.

Samtidig opplevde han at skolehverdagen ble bedre.

Skole i garasjen

Espens utfordrende skolehverdag gjorde at familien valgte å flytte og starte på nytt etter barneskolen. Det ble Aurskog Høland. Der skulle alt endre seg.

Motorsportmiljøet tok imot familien med åpne armer og på skolen møtte de engasjerte lærere. På den nye ungdomsskolen skjønte de at undervisningen måtte tilpasses for å gjøre Espen interessert.

Lærer Bjarne Bergsjø ved Bråte skole, skjønte at Espen ikke var dum og at han måtte forklare på en måte som Espen forstod. Dermed kom ideen om å legge bilskruingen og drifting inn i undervisningen.

I matematikk regnet de med enheter som olje og bensin. Mamma Lisbeth Rohde husker godt da Espen oppdaget at han fikk til prosentregning. Han forsto raskt hva 5 prosent olje er av 20 liter bensin.

På grunn av koronapandemien ble undervisningen flyttet fra klasserommet ut i garasjen.

– Jeg har alltid vært interessert i motor selv, så vi fant raskt oppgaver som interesserte han, forteller lærer Bergsjø.

Sammen med kontaktlærer Ole Smådal, sørget Bergsjø for at Espen fikk muntlig matteeksamen som han scoret høyt på. De to lærerne så endringen hos en stadig mer fokusert elev.

ADHD og motocross

Espen fikk påvist ADHD etter et halvt år ved ny skole. Han ønsker selv å være åpen og fortelle om det.

– Det var deilig å endelig vite at det var noe bak det hele tiden. Og at vi endelig fikk den hjelpen vi trengte.

Å ha ADHD har blitt en styrke, mener Espen. Han ser på tilstanden som noe han kan bruke på en positiv måte.

– Jeg tror jeg konsentrerer meg bedre i mange situasjoner sammenlignet med hvis jeg ikke hadde hatt diagnosen, sier Espen.

Det ble lettere for familien etter utredningen, sier Lisbeth Rohde.

– I hvert motocrossmiljø er det mange adhd-barn for de trenger utløp for energi. De trives godt i en sånn type idrett.

Spådd en lysende karriere

Nå er Espen maskinfører-lærling med store drømmer om etter hvert å bo og kjøre drifting i USA.

Selv om driftingmiljøet er bra i Norge, er det helt andre baner å kjøre på i USA, forklarer Espen.

– Det er drifting på verdens høyeste nivå. Det går mye fortere der og det er veldig mye mer proft.

Norges fremste drifting-fører er Fredric Aasbø. Han er tre ganger verdensmester, første gang i 2015, og følger interessert med på Espen. Aasbø ser en allerede dyktig og erfaren sjåfør, tross hans unge alder.

– Talent i seg selv er ikke nok, du må også ha den driven, den interne hungeren etter å gjøre det bra og den har han.

– Han er kanskje det største driftinghåpet vi har i Norge per i dag. Han kan nå så langt han vil.

I høst var Espen sammen med Aasbø i USA for å lære mer. At driftingmiljøet er inkluderende er noe av det beste med sporten, mener Espen.

– Jeg synes det er veldig gøy. Drifting er noe jeg kan gjøre selv. Selvfølgelig har jeg et team i ryggen. Miljøet er spesielt. Alle hjelper hverandre. Alle er hyggelige.

Espen har blitt en annen siden de tunge årene på barneskolen. Mamma Lisbeth ser den store forandringen.

– Han er fortsatt en gutt med et enorm følelsesregister, men han klarer å bruke det til noe positivt. Det å ha ADHD er en styrke, ikke en svakhet.