Gullgrossisten

Mammaen Brenda husker fortsatt spørsmålet hun stilte seg selv:

«Du ser at hun har Downs syndrom, men du spør likevel?»

Brenda stod overfor en trener som lurte på om Katelyn ønsket å begynne med rytmisk gymnastikk.

Katelyn hadde vært med storebroren på en åpen dag, og mammaen hadde ikke engang tenkt på at datteren kunne ha en plass her.

Likevel var det denne tilfeldige dagen i idrettshallen som ble starten på en stor idrettskarriere.

Mamma Brenda beskriver at hun måtte gjennom en sorgprosess da hun oppdaget at datteren har Downs syndrom.

Den første tanken var at datteren ikke skulle få noen venner.

Faktisk var Katelyn den eneste gymnasten med utviklingshemming de første seks årene, men det skulle ikke sette noen begrensninger i idretten.

Tvert imot.

Høydepunktet kom under Special Olympics i 2007, hvor hun tok femdobbelt gull i rytmisk gymnastikk.

Special Olympics er olympiske leker for utviklingshemmede, og deltakere fra hele verden konkurrerer mot hverandre.

Da Katelyn ga seg, bestemte hun seg etter hvert for å ta trenerkurs.

Denne våren fikk NRK være med da Katelyn ledet de norske gymnastene under Special Olympics i Abu Dhabi i mars.

Mammaens tilstedeværelse er fortsatt viktig, men det er Katelyn som setter programmer, bestemmer rutiner og leverer inn protester til dommerne.

Nå er hun den første norske treneren med Downs syndrom i Special Olympics.

Tårene i Abu Dhabi

Brenda var aldri i tvil om at datteren, og ikke hun selv, skulle bære ansvaret som hovedtrener for de norske gymnastene under Special Olympics.

De andre foreldrene, og klubben, ga sin udelte støtte.

I Abu Dhabi er to norske utøvere kvalifisert til å kjempe om medaljer i rytmisk gymnastikk: Maren Iversen og Emilie Ziegler Søiland.

Når det norske laget ankommer De forente arabaiske emirater, er varmen slående.

Ved hotellet vil Iversen og Søiland helst finne seg en solseng ved bassengkanten. «Først trening, så sol», påpeker Katelyn, som selv blir med på styrkerommet.

Skuldrene er tilsynelatende lave, men neste dag er det helt stille på hotellrommet.

Det er kvelden før den første finalen i Special Olympics.

Iversen vrir seg i senga og titter i taket. Katelyn setter seg ved sengekanten og ber Iversen tenke på noe helt annet.

Det er ikke noe poeng i å bry seg om konkurransen nå, hvisker hun.

Neste dag går timene fort. Plutselig er Iversen i gang med de siste forberedelsene.

Vimpel, Iversens favorittøvelse, står på programmet.

– Pust med magen. Husk det, sier Katelyn.

– Prøv å vis dem hvor stolt jeg er av deg, legger hun til.

– Ja, jeg skal være en stjerne, også, svarer Iversen.

– Du skal være en stjerne på teppet, sier Katelyn.

Katelyn hyler og hopper av glede i det Iversen avslutter nummeret. Iversen har knapt gjort noen feil, men enn så lenge aner de ikke hva det holder til.

Fasiten må vente til alle gymnastene er ferdige. Katelyn og resten av laget finner setene sine i seremonihallen.

Hvilket nummer i rekken er Iversen ut døra? Rekkefølgen til utøverne på scenen vil nemlig avsløre resultatet.

Katelyn må vente så lenge at hun rekker å bli trøtt. Med hodet på skakke synker hun ned i stolen med mobilen i fanget.

Plutselig ser hun det. Iversen kommer først.

Katelyn spretter opp av stolen og strekker armene mot det høye taket. Av alle jubelropene i salen er Katelyns det sterkeste.

Så, når gullmedaljen deles ut, treffer det henne.

Katelyn tar hendene til ansiktet, snur seg mot mammaen, hviler hodet mot brystet hennes. Brenda klemmer datteren til seg.

Sammen gråter de.

– Da jeg så henne der oppe, hadde jeg ikke noen ord, sier Katelyn.

Iversen tripper bort og henger gullmedaljen rundt halsen til treneren.

Nå ser Katelyn smilet sitt i gjenskinnet.

– Hvem vil du takke?

– Hovedtreneren min. Fordi hun har gjort sånn at jeg fortjente en gullmedalje, sier Iversen.

«Jeg liker meg ikke her»

Tilbake i Norge tar Katelyn med NRK til leiligheten ved omsorgsboligene på Emma Hjorth i Bærum.

Her har hun dekorert veggene med bilder og avisutklipp fra karrieren.

Trenerbeviset er rammet inn, og noen medaljer har funnet veien opp fra eskene og inn i bokhyllene.

Men reisen har ikke bare vært enkel.

Katelyns to eldre søsken, Shawn og Megan, er mange år eldre og funksjonsfriske.

Frykten for at Katelyn ikke skulle få noen venner, kom fordi Katelyn er annerledes. Fordi hun kanskje ikke ble akseptert for den hun er.

Det var det heller ikke alle som gjorde.

– Du kan ikke noe for den man er. Folk forstår jo ikke det. De ser ikke det. Man må akseptere hvordan man er, men det er ikke så lett, sier Katelyn.

Katelyn forteller åpenhjertig om at hun ble mobbet de første skoleårene. En dag fikk hun nok og henvendte seg til mammaen: «Jeg liker meg ikke her. Vi må bytte skole».

Det er imidlertid ett sted Katelyn aldri har følt seg utenfor eller dårlig behandlet.

Selv da hun mistrivdes på skolen, gruet hun seg aldri til å møte på trening.

Hun konkurrerte lenge i «vanlige» nasjonale- og kretskonkurranser med funksjonsfriske.

Målet: Ikke komme på sisteplass.

– Der man blir møtt med forventning, presterer man også mer som andre. Hvis du blir holdt utenfor og ikke inkludert, og alle forventer at du skal gjøre minst mulig, blir det jo deretter, sier Randi Ødegaard.

Ødegaard er styreleder i Norsk Nettverk for Down Syndrom (NNDS). Hun mener Katelyns erfaring fra idretten rimer veldig med det man hører om på andre områder.

Hvis en med utviklingshemming blir inkludert og stilt krav til, vil han eller hun ofte få et høyere læringsutbytte, mener Ødegaard.

Ødegaard har selv en sønn med Downs syndrom. Hun påpeker at forventninger og fordommer mot utviklingshemmede kan være med på å sette begrensninger tidlig i livet.

– Hvor mange er det som spør barn med Downs syndrom om «hva du skal bli når du blir stor?» sier Ødegaard og lar spørsmålet henge i lufta.

Katelyn selv blir usikker når hun får spørsmål om hvorfor hun tror at mobbing aldri har vært et problem for henne i idretten.

Hun tenker noen sekunder, trekker på skuldrene og kaster et blikk mot mamma Brenda.

– Det var jo en gjensidig respekt, fordi de så at hun jobbet hardt. Hun trente jo ikke bare på trening. Hun trente hjemme og måtte øve på opptakene for å bli en del av gruppene til oppvisning. Hun skulle gjøre ting likt som de andre jentene. Det var jo verdt det. Det ser jeg nå.

Forbildene

Iversen og Søiland tar til sammen seks medaljer i Special Olympics: Tre gull, én sølv og to bronse.

Turnforbundet har nå innstilt Katelyn til årets trener overfor juryen på Idrettsgallaen.

Noen dager etter hjemreisen vil alle ha en smakebit av det norske laget. Gymnastene, store som små, samler seg rundt medaljevinnerne i idrettshallen.

«Er denne ekte?» spør en av de håpefulle mens hun løfter gullmedaljen.

«Hva vant du her?» spør en annen.

I midten sitter Katelyn og forklarer. Hun har lenge vært et forbilde for både Iversen og Søiland, men nå er det de som stjeler oppmerksomheten.

Selv håper Katelyn å starte et nytt kapittel.

Hun har sendt en søknad til Clemson University i USA. Her har de programmet Clemson Life, som er tilrettelagt for utviklingshemmede.

Familien mener Katelyn bør ha samme muligheter som søsknene til å ta høyere utdanning, men fortsatt er mulighetene fraværende.

Kanskje blir mulighetene større i fremtiden.

For når noen går foran, følger andre etter.

– Jeg er veldig stolt av meg selv. Når man ser gymnastene, er jeg stolt av meg selv. Dette klarte jeg faktisk, sier Katelyn.