En uke etter dette bildet er Ebba (17) lam fra livet og ned

2. juli 2017 vinner Ebba Einarsson SM-gull. Så kommer sjokket.

Ebba 5

2. juli vinner Ebba Einarsson med tre venninner gull i det svenske mesterskapet i firerbåten.

Foto: Privat

Det svenske mesterskapet, 2. juli 2017:

Ebba ror inn til gull i det svenske mesterskapet i roing, sprint, i firerbåten for klubben Falkenberg. Hun er et stort talent som spås en lysende idrettskarriere. Drømmen er å vinne medalje i OL.

– Jeg ville bli en av de beste. Som jeg tror alle vil bli.

Det sier hun nå, i august 2018. Gullåret ble ikke som hun hadde håpet.

Lykkeligere tider

PÅ LANDSLAGET PÅ VÅREN: Men sommeren ble ikke som Ebba hadde tenkt.

Foto: PRIVAT

En uke senere får hun vondt i ryggen etter å ha kommet hjem fra sommerjobbene hun har på en restaurant og et hotell. Utover kvelden blir smertene så sterke at faren Johan må kjøre henne på sykehus. Der tas det prøver uten at de finner ut hva som er galt.

Så sovner det venstre beinet. Deretter det høyre. Når Ebba våkner etter ei natt på sykehus er hun lam fra livet og ned.

Permanent. Uopprettelig.

«Det kan ikke være sant»

– Jeg husker at jeg ble veldig redd. Jeg var en jente som hadde det travelt med å trene og jobbe. Jeg husker at jeg tenkte at legene bare skulle fikse dette så jeg kunne gå herfra og gjøre det jeg måtte gjøre. Jeg hadde ikke tid til dette, sier hun.

Men legene kan ikke hjelpe henne. Hun hadde hatt en svært sjelden blødning i ryggmargen, noe som nesten aldri skjer. Det finnes ingen kur, og det 17-år gamle idrettstalentet får beskjed om at hun aldri kommer til å gå igjen.

Faren Johan Svensson beskriver tankene sine slik:

«Det kan ikke være sant. Hun har ikke fortjent det, hun har gjort alt etter boka. Du trener, du spiser, du studerer. Du er ikke ute og springer og drikker alkohol. Det finns så mange som finner på så mye skit som det ikke skjer noe med. Jeg syns det er så urettferdig. Man blir hjelpeløs, men samtidig vil man selvsagt være der og hjelpe og støtte henne i alle situasjoner. Men jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv.»

Middag hos Birgit

På kjøkkenet hjemme hos Birgit Skarstein i Oslo er Ebba i full gang med å kutte løk til pizzasaus. Skarstein og samboeren Martin har invitert henne og pappa Johan på middag. Praten går lett og latteren sitter løst, for de to roerne har mye til felles. For snart ti år siden mistet også Birgit førligheten i bena, og også hun måtte tilpasse seg en helt ny hverdag.

Hun ble kjent for det norske folk i programmet «Ingen grenser» og etablerte seg etter hvert på landslaget i både paralangrenn og pararoing, og hun har tatt flere VM-gull med det norske flagget på brystet.

– Jeg kjenner meg veldig igjen i Ebba. Det at du bare våkner opp en dag, og plutselig ikke kan gå. Hele livet blir forandret, men du vet ikke helt hva som venter deg på godt og vondt, egentlig.

Ebba Einarsson

LOT SEG IKKE STOPPE: Ebba Einarsson var tilbake på vannet allerede påsken i år, ni måneder etter at sykdommen krevde førligheten hennes.

Foto: Lars Thomas Nordby / NRK

Ville tilbake i båten

Ebba bestemte seg tidlig for at hun ikke skulle la seg stoppe av rullestolen. Idretten hadde alltid vært en stor del av livet, og det skulle den fortsatt være.

– Jeg begynte å sjekke nye muligheter med en gang. Det var slik jeg fant Birgit også. Jeg så at roing kan fungere likevel.

Allerede mens hun lå på sykehus kom hun i kontakt med Skarstein, som er blitt en stor inspirasjonskilde for henne. De møttes første gang under Paralympics der Birgit deltok i langrenn for sittende, mens Ebba var invitert dit som gjest.

Og i påsken var Ebba tilbake på vannet, nå i en båt tilpasset roere uten førlighet i bena. For henne har det hele tiden handlet om å se de mulighetene som finnes, ikke de som ikke kan gjennomføres.

– Jeg har aldri tenkt at jeg skulle slutte. Jeg har alltid sett mulighetene og vil alltid teste dem. Jeg syns det er heftig å bevise at jeg kan gå samme vei selv om jeg får hindre på veien og gjøre samme sak. Så jeg ville raskt teste og komme tilbake, sier hun.

I mai rodde hun sin første konkurranse som pararoer.

– Det er en slags frihetsfølelse. Man kjenner seg litt mer normal, blir ikke satt i bås. Man sitter bare i en båt. Spesielt når man sitter på startlinjen og skal konkurrere. Første gangen jeg gjorde det igjen som paraatlet - det var første gangen jeg ikke tenkte på at jeg var skadet.

– Hun kommer til å ta det fort

På Årungen roanlegg utenfor Oslo glir to båter gjennom bølgene i sensommervinden. Birgit og Ebba har en felles treningsøkt. Det skal det forhåpentligvis bli flere av dem. For 18-åringen fra Sverige er tips og råd fra den mer erfarne Skarstein viktige. Nå er hun i Norge for å trene i det norske miljøet. Å få en sparringspartner er verdifullt for begge. Skarstein håper hun kan bli en konkurrent om ikke så lenge, og begge har Paralympics i 2020 som mål.

– Ebba er jo en nybegynner i pararoing ennå, men jeg tror hun kommer til å ta det veldig fort, for hun har veldig mye bra bagasje med seg teknisk. Og jeg håper virkelig at hun skal være en sterk konkurrent i Tokyo og videre, og ikke minst at hun skal ha veldig mye glede av roing gjennom livet sitt.

Kampen mot teknikken

Som funksjonsfrisk kom 60% av kraften fra bena når Ebba rodde. Nå må hun ta overkroppen i bruk og bare ro med armene. Det krever omstilling og går langsommere enn det hun var vant til. Det var ikke bare lett.

– I begynnelsen var det veldig frustrerende. Jeg ble veldig sint og lei meg, og jeg fikk ikke samme følelse som jeg hadde hatt tidligere. Man får ikke samme gliden og flyten. Men det endret seg da jeg fikk konkurrere igjen. Da kom gleden tilbake.

Ved vannet står pappa Johan og følger med på datterens økt. Han har vært Ebbas trener helt siden hun begynte å ro som 8-åring. For ham har det siste året vært minst like tøft som for henne. Han er mektig imponert over hvordan hun har håndtert den store omveltingen i livet.

– Hun har fokusert på det hun alltid har gjort. Hun har selvfølgelig støtt på problemer og det er en vanvittig utfordring hun har havnet i. Men hun er det største idolet jeg har.

Første svenske pararoer

Selv om hun var blant Sveriges beste roere før skaden, krever det mye trening før hun er på samme nivå som Birgit. Men allerede neste uke stiller hun på startstreken i VM i Bulgaria. Det ser hun på som en nyttig erfaring på veien mot det store målet, som er Paralympics i Tokyo om to år. At drømmen om OL nå blir drømmen om Paralympics velger hun å se på som en fordel.

– På en måte er den verdenen mindre. Paraidretten er mindre og man har ikke like mange utøvere, så på en måte er det lettere å komme til de større konkurransene og få mulighet til å delta. Og akkurat nå er jeg den første svenske pararoeren, så det er helt nytt for hele Sverige. Så jeg har også en mulighet til å skape noe nytt.