En kampfiksers historie

– Kan du sørge for å bomme på alle sjanser i neste kamp?

Spørsmålet kommer fra Mweetwas gode venn, Wilson Raj Perumal.

Oppgaven er enkel. Spissen Mweetwa har bøttet inn med mål for laget sitt tidligere i sesongen. Nå skal han bare gå én kamp uten å score.

Det er mer enn oppfordring enn et spørsmål. Pengene har han allerede fått – 10.000 euro ligger hjemme i huset hans. I praksis er det ingen vei tilbake.

– Ikke noe problem, svarer Mweetwa.

Møtte «Prince Charming»

Mweetwa var 23 år gammel da han i april 2007 dro til Finland for å spille for toppserieklubben Rovaniemen Palloseura. På det tidspunktet hadde han scoret tre mål på tre kamper for landslaget til Zambia.

Raskt ble han en stor suksess i klubben. I løpet av sin første sesong scoret han 17 mål på 24 kamper. Han satte rekord i ligaen med å score mål i 12 kamper på rad.

Samtidig ble Mweetwa kjent med Wilson Raj Perumal fra Singapore. Det skulle vise seg å være en stor tabbe.

Perumal presenterte seg som fotballagent. Han hadde papirer fra FIFA og fortalte den zambiske spilleren om hvor lovende han var. «Agenten» kunne kanskje hjelpe til med overgang til en større klubb, forteller Mweetwa.

Så begynte gavene å komme. 10.000 euro her. 5000 euro der. Pengene var til te, fortalte Perumal. Men det var de selvsagt ikke. Det var smøring og forberedelser. Etter en periode med pengegaver og hyppig kontakt kom spørsmålet om å bomme.

– De kommer forkledd som en god person. De fikk meg til å stole på dem, og jeg begynte å jobbe for dem. Jeg var ung og naiv. Så lenge det var penger i det, var det greit for meg. Alt jeg var interessert i var pengene, forteller Mweetwa i et eksklusivt intervju med NRK.

Perumal og Mweetwa traff hverandre ofte og ble venner. Zambieren omtaler han som «Prince Charming». Makan til snill fyr, tenkte han, frem til han etter hvert skjønte hva det var Perumal egentlig ville.

Først var det bare én. Etter hvert dukket stadig flere kampfiksere opp. Noen var hyggelige, vennlige og smilende.

Noen.

Ikke alle.

– Etter hvert kom det også andre inn som sa at vi måtte tape med så og så mye. Hvis vi ikke gjorde det, skulle de få tak i en buss, kjøre den i vannet og drukne meg. Det var sånn de jobbet, forteller spissen.

– Hvem er disse folkene?

– Det er gamblere. Noen av dem er litt røffe i stilen. Når penger er involvert, vet du ikke hva en person er villig til å gjøre, sier Mweetwa med en alvorlig mine.

En mine som forteller om alvoret i situasjonen. Han var ikke direkte redd, kampfikserne var tross alt vennene hans, tenkte han.

– De er veldig tøffe, noen av dem. Andre er ikke like tøffe, de bare liker å gamble.

• Har du tips om kampfiksing? Kontakt NRK her.

Ventet på håndbevegelsen

Kampen settes i gang. Mweetwa løper rundt på banen. Han takler, går på helhjertede løp og skyter når han får muligheten.

Han titter opp på tribunen og ser mennene han pratet med før kampen.

Ingen tegn.

Kampen går videre. Mweetwa spiller sitt beste. Fortsatt ingenting fra tribunen.

Men plutselig får han signalet. Mannen på tribunen vinker på en spesiell måte. Det er på tide å lage straffespark. Spissen gjør som han blir fortalt.

– Det er ikke mulig å telle hvor mye penger som var involvert. Fikserne fikk penger, jeg fikk penger. Jeg kan ikke engang huske hvor mye jeg mottok, men det var mye. Jeg hørte at en fikser mente han hadde tjent fem millioner dollar på kampfiksing etter å ha betalt spillerne, forteller Mweetwa.

Noen ganger skulle Mweetwa bomme på sjansene sine. Andre ganger skulle han score. Innimellom spilte han ballen ut til innkast med vilje.

Kampfiksingen foregikk på flere måter. Stor sett var fikseren på tribunen og ga tegn når tiden var inne. Kampfiksing dreier seg ikke bare om å manipulere selve resultatet. I dag kan sette penger på hvem som får neste innkast. Da trenger man bare én person ute på banen som hjelper til.

Den evige løgnen

Den zambiske spissen opererte ikke alene. Flere av medspillerne var med på å fikse kampene, uten at Mweetwa ønsker å fortelle noe om hvem som gjorde hva.

– Jeg var definitivt ikke alene. Det er utrolig hva folk er villige til å gjøre for penger. Noen kan jo være villige til å drepe for penger. Du vet aldri, sier Mweetwa.

Han brukte pengene på både nødvendige og unødvendige ting. Som han selv sier:

– Pengene rant jo inn hele tiden.

En del sendte han hjem til foreldrene sine. Noen ganger sendte fikserne penger direkte til foreldrene i Zambia. En dag ringte Mweetwas telefon. Moren var i den andre enden.

– Hvem er disse menneskene som sender penger? Hvordan kjenner du dem? Hvorfor har du så mange venner? spurte moren.

– Jeg løy og sa at jeg spilte jo fotball, da tjener man mye penger og blir kjent med mennesker. Jeg sa det var gaver. Etter hvert gikk det opp for meg hvor galt dette var. Kona og familien min visste ikke om det, forteller Mweetwa.

– Hvordan var det å lyve til dem?

– Som jeg sa: En person kan gjøre alt for penger. Der penger er involvert, der kan du ikke stole på noen.

24. mars 2011 visste fortsatt ikke kona noe som helst. Den morgenen dukket politiet opp klubbhuset til Rovaniemien og tok med seg Mweetwa og syv andre spillere.

I juli samme år ble han dømt til betinget fengsel. Noen måneder senere ble han utestengt fra all fotball i ti år.

Bakmannen, Perumal, ble dømt til to års ubetinget fengsel for kampfiksing, bestikkelser, forfalskning av dokumenter og ulovlig grenseovergang, skrev BBC i 2011. Dommen sa at Perumal hadde fikset minimum ni kamper i finsk toppserie. Da hadde han tjent over 200.000 dollar.

Mweetwa separerte seg fra kona. Han var deprimert og kom aldri tilbake på høyt nivå etter utestengelsen. Til slutt bestemte han seg for å gjøre det han nå gjør: Fortelle sin historie.

I dag er han igjen sammen med kona. Han reiser rundt og forteller sin historie i et håp om å forandre sportsverdenen. Han tapte alt. Fotballen, jobben, ryktet, kona og pengene. Den feilen vil han sørge for at andre unngår.

– Er det for sent å fikse dette problemet?

– Min førstefødte sønn er 11 år gammel, så det kan ikke være for sent. Han sier at han er stolt av meg fordi jeg forteller min historie.

Flere saker i Norge

På et idrettsgalla-seminar i Stavanger forteller Mweetwa sin historie til norske idrettsledere.

I salen sitter avdelingsdirektør og leder for lotteritilsynet, Henrik Nordal, og hører historien. Han forteller at man i utgangspunktet jobber godt med disse problemene i Norge, men at han ikke er i tvil om at kampfiksing foregår også her til lands.

– Det er vanskelig å si noe nøyaktig om omfanget, men vi har noen spørreundersøkelser som sier at 1 – 2,4 % har fått tilbud om å manipulere idrettsresultater de selv deltar i, forteller Nordal.

343 spillere startet en kamp i eliteserien i fotball i fjor. 2,4 % av det tallet tilsvarer drøyt åtte personer.

Når lotteritilsynet etterforsker, ender de stort sett med å avkrefte rykter og tips de får. Men de siste årene har de også sanksjonert utøvere.

– Det har vært sanksjonert både i 2017 og 2018 i idrettens egne sanksjonskanaler. Det var to-tre saker i 2017 og én i 2018. Det å sanksjonere er veldig vanskelig å komme til. Vi kan ofte, med stor grad av sikkerhet, si at det ikke er tilfellet, sier Nordal, som mener det «ville vært naivt å tro at dette ikke skjer i Norge».

Det var Norges idrettsforbund som hentet Mweetwa til Norge. De ville eksemplifisere at kampfiksing er et reelt problem, også her til lands.

– Det som er viktig er at det er et ganske ukjent internasjonalt problem. Det ligger i sakens natur. Dette går under radaren, sier idrettspolitisk rådgiver i idrettsforbundet, Per Tøien.

For ikke lenge siden ble rettighetene til norsk eliteserie i fotball for første gang solgt til Kina. Enkelte miljøer i landet er kjent for å være særdeles ivrige på pengespill.

– Er det egentlig litt skremmende at rettighetene er solgt dit, når vi vet at kampfiksing foregår?

– Nå er du inne på det jeg mener er det største problemet: At man begynner å lure. Det kan hende at det er sånn at Kina kjøper rettighetene for å spille penger, men det er ikke sikkert det foregår kampfiksing. Jeg håper ikke man trenger å være mistenksom på kamper som sendes i Kina, mener Tøien.