Drømmen om å være «normal»

– Det kan hende at jeg begynner å grine litt.

Indira Liseth flakker med blikket, smiler brydd og tørker en tåre.

– Jeg er litt emosjonell når jeg snakker om fortiden, utdyper hun.

Langrennsløperen møter NRK i forkant av vinterens VM på hjemmebane. Dette er hennes første store mesterskap, men hun har vunnet mange kamper før.

De aller fleste av dem har hun kriget mot seg selv, og hennes største seier er uansett innkassert: Hun har nemlig fått lyst til å leve.

Skammen

Liseth ble adoptert fra Colombia som seksåring. I hjemlandet følte hun seg aldri annerledes. Det at hun var født med en nerveskade i ryggen som gjorde henne så godt som lam i den ene foten, plaget henne ikke. Hun tenkte at hun var som alle de andre.

Overgangen til livet i Norge ble voldsom.

– Det var da jeg begynte å oppdage forskjellene. Her fikk jeg litt mer begrensninger enn i Colombia. I Colombia måtte jeg bare gjøre sånn som de andre barna, forklarer hun.

VM-debutanten fikk blant annet fritak fra gymtimene i Norge. Det ble tydelig for henne at hun ikke var «som de andre». I tillegg ble den fysiske formen stadig verre. Den venstre foten var allerede lam, men gradvis fulgte den høyre etter. Hun merket at balansen ble dårlig. Hun falt mye. Og hun skammet seg.

– Husker du selv hvordan det var å merke at det ble gradvis verre?

– Det gikk ganske inn på meg psykisk. Jeg hadde en veldig god barndomsvenninne som hjalp meg, og så merket jeg at jeg ble mer og mer avhengig av henne. At jeg måtte holde henne i armen og sånne ting. Det gjorde at jeg syntes det var ubehagelig å være ute blant folk.

– Jeg var flau over meg selv. Jeg hadde et veldig stort ønske om å være sånn som alle andre.

35-åringen kjemper mot tårene. Dette er vonde minner. Hun var i tenårene og desperat etter å passe inn. Jo mer kroppen «sviktet henne», jo mer isolerte hun seg.

– Hvis bare noen så på meg, så gikk det tusen tanker gjennom hodet mitt. «Hva er det den tenker?”, «tenker den at jeg er stygg?”, «hvorfor går hun så rart?”, «stakkars», sånne ting. Det likte jeg ikke.

I oppløsning

De vonde tankene fikk tid og rom til å vokse. Ta plass. Kontroll.

Liseth snakket ikke med noen om hva som foregikk på innsiden. Hun trodde hun var helt alene om å ha det sånn. Etter hvert var hun så streng mot seg selv at hun fikk dårlig samvittighet dersom hun hadde det bra. De destruktive tankene hadde lært henne at det var egoistisk.

– Det som også var, var at folk ofte sa til meg at jeg var en pen jente. Derfor følte jeg at hvis jeg kommer ut med de tankene jeg har, så kan de få en helt annen oppfatning av meg.

Hverdagene ble en evig kamp for ikke å la masken falle, og samtidig som selvbildet hennes var i oppløsning, var en spiseforstyrrelse i anmarsj. Det var hennes måte å straffe seg selv på.

– Jeg så ikke meg selv sånn som andre oppfattet meg.

– Så du ville prøve å holde på den fasaden?

– Ja. At jeg liksom hadde den selvtilliten som folk mente jeg hadde.

Drakk for å døyve

Men fasaden slo sprekker da sykdommen ble mer hissig. Et stramt korsett i livet og skinner som avstivet føttene hennes, bidro til at hun klarte å gå selv helt til slutten av tenårene, men snart var ikke disse hjelpemidlene lenger nok. Etter en blodforgiftning rett før hun fylte 20 år, kom hun seg aldri opp på beina som før. Hun ble først avhengig av krykker. Så tok rullestolen over.

Jenta som ikke ville skille seg ut - hun som ikke ville at noen skulle se i hennes retning - følte plutselig at hun var verdens største blikkfang.

Da begynte hun å leve for helgene.

– Jeg syntes det var flaut å være med folk i edru tilstand. På grunn av alle de tankene som gikk rundt i hodet mitt. Jeg følte meg litt friere hvis jeg hadde «litt innabords».

– Følte du at du ble en utgave av deg selv som du kunne akseptere?

– Ja, jeg kunne være den jeg egentlig var. Men det gikk jo alltid over til et punkt der man plutselig ikke hadde kontroll. Det endte med at det bare ble verre og verre, for jeg hadde fylleangst i flere dager, og den psykiske delen gikk bare rett vest.

Det ballet på seg for Liseth, som allerede slet med spiseforstyrrelser og selvforakt. Nå skapte også de nye drikkevanene problemer for henne.

– Jeg vil si at det gikk utover så godt som hele hverdagen min, i og med at den angsten gikk over flere dager, og så var man i gang igjen, for å glemme den igjen.

Ble «avslørt»

VM-debutanten hadde rukket å bli 28 år. Da hadde hun strevd med både skam over egen sykdom, psykiske konsekvenser av det, utenforskap og spiseforstyrrelser siden hun var i starten av tenårene, og hun visste ikke om hun orket mer.

– Da kom det til et punkt hvor jeg tenkte på selvmord veldig ofte. Da måtte jeg bare få hjelp.

Stemmen sprekker. Hun må hente seg inn, igjen og igjen, og så kommer hun på hva hun brukte å fortelle seg selv da alt bare var mørkt.

– Jeg brukte å tenke at, «ok, det må jo være en mening med at jeg lever, siden jeg er her».

Til slutt ble hun sett. En lege trykket på alarmknappen.

Liseth fikk hjelp, men det var ikke utelukkende positivt for et utslitt menneske som hadde kjempet hardt for ikke å bli «avslørt». Hun var sint på seg selv da hun gikk fra legetimen. Hun så på det som enda et tap. Et nytt punkt på listen over ting hun ikke mestret.

– Jeg hadde alltid vært der at jeg ikke skulle røpe meg selv. Jeg skulle holde alt inne, minnes hun i dag.

En helt ny verden

Legens reaksjon ble starten på slutten for Liseths lidelser. Hun fikk behandling for både spiseforstyrrelsen og de vonde tankene, noe som ga henne et mer harmonisk hverdagsliv.

Og etter hvert ble hun introdusert for idretten.

– Det begynte egentlig med at jeg trente litt med to andre jenter, sånn normalt. Og så trente jeg litt på treningssenter, og så gikk det mer og mer over til der man trener for å satse.

Indira spilte ishockey et par år, men det ble for brutalt for skuldrene hennes. I slutten av 2018 prøvde hun derfor heller sitski.

Inntil da hadde hun hverken likt vinter eller det å være ute, men langrenn ga henne likevel noe hun aldri hadde følt før.

En lykkerus.

Det tok kort tid før den da 32 år gamle kvinnen skjønte at hun ville satse. Hun utviklet seg raskt, fikk gode opplevelser, og idretten var gull verdt for den mentale helsen hennes.

– Jeg har følt mestringsfølelse. Jeg har følt veldig mye glede. Bare det å være ute. Jeg blir bare glad av det.

– Har du hatt sånne følelser før?

– Nei, så det er jo en helt annen verden, dette her. De tankene som jeg går med nå, det at jeg har det godt og har det bra og alt det der, før så tenkte jeg at det var egoistisk. Men jeg vet jo det nå, at det er absolutt nøkkelen til å ha et fint liv.

Øynene hennes lyser opp. Hun stråler. Nå er livet bra. Hun er snill mot seg selv. Hun har «flokken» sin, som er en liten gjeng med nære venner, og en bonusfamilie som har tatt vare på henne i mange år. Og hun har selvtillit.

Dessuten ser hun nå hvor viktig støttespillerne hennes har vært for henne gjennom alle de vonde årene.

– Jeg tror at de som jeg har nå, de har egentlig sett meg hele veien. Hvordan jeg egentlig er. Men det er litt sånn vanskelig å se de gode personene når du har det tungt. Da ser du egentlig bare dem som ikke er bra for deg, for det er dem du vil være med.

– For man vil kanskje ikke bli reddet?

– Ja, det er vel det. Og så, når man blir reddet, og er der hvor jeg er i dag, så ser jeg faktisk hvor mye de har stilt opp. Jeg er egentlig ganske imponert over hvordan de har klart å holde ut og bare stått der med meg hele tiden. Ikke gitt meg opp. Jeg blir litt rørt av det, sier Liseth, mens tårene renner.

Denne gangen av glede.

Fellesskapet

Nå ser hun frem mot vinterens VM på hjemmebane. Hun har ikke de store sportslige ambisjonene, men hun gleder seg likevel til å konkurrere. Og til å se hva resten av laget får til. Der har hun funnet det fellesskapet hun savnet som barn. Der er hun som «de andre».

– På paralaget så føler meg helt normal. Jeg tenker ikke over funksjonsnedsettelsen min.

Liseth håper at hennes historie kan være til inspirasjon for unge som sliter i dag. At de kan se at de må holde ut. At det finnes et lys der fremme.

–Gjør det beste ut av det, og vær god mot seg selv. Det er ikke egoistisk å ha det bra. Jeg tror det er bra å investere litt i seg selv.

– Hvordan gjør du det nå?

– Jeg tar meg for eksempel en biltur. Jeg hører på masse gøy musikk og synger med. Jeg kan lage meg god middag. Jeg kan ha «en date» med meg selv.

– Pleie forholdet, rett og slett?

– Ja, avslutter VM-debutanten, og smiler med absolutt hele ansiktet.