Uten ham hadde karrieren til Gull-Holund vært over: – Du må ha «gærne» folk rundt deg 

For stortalentet Holund var lei for syv år siden. Etter livet som juniorløper, der han innkasserte en gull og bronse i 2008 og 2009, noterte han seg for tre dårlige sesonger. Langrennslivet var langt fra det han trodde det skulle bli.

– Hadde jeg fått en ny dårlig sesong, så hadde det vært «game over». Det var avgjørende at jeg hadde Hans Kristian Stadheim den sesongen der. Hadde jeg ikke hatt ham, så hadde jeg ikke gått på ski i dag, sier Holund til NRK.

Hvilken viktig rolle Stadheim spilte og hvem han er, kommer vi til om litt i denne saken, men først må vi ha litt mer bakgrunn for hvor tøft Holund har hatt det.

Studerte og var vaktmester

Inn i OL-sesongen 2010 var han stinn av selvtillit. Men etter å ha blitt altfor ivrig gikk han på en skikkelig treningssmell. Han gikk fra å se på seg selv som en OL-utøver til å ikke være i nærheten av noen ting. Etter dette fortsatte problemene. Holund, som var et enormt langrennstalent, måtte periodevis ta lange treningspauser.

Det gjorde at han tok jobb som vaktmester og i en sportsbutikk. Han begynte også å studere. Parallelt med dette hadde Holund fortsatt ett ben i ski-sirkuset. Mamma Rikke Lill Holund forteller at det var familien, hun selv og faren, som ble «Team Holund» de tunge sesongene.

– Vi reiste rundt på alt av Skandinavisk Cup og Norgescup før det løsnet og vi jublet for den første 20. Plassen i NM for en del år tilbake. Det var veldig stort – og nå er han her, sier mamma Holund.

– Jeg, mamma og pappa reiste rundt og gikk inn til 50. og 60.-plasser. Pappa smurte ski, mamma laget mat. Det var ikke noen luksus, sier gullvinneren om den perioden.

Kroppen responderte ikke skikkelig. Og i 2012 hadde han egentlig fått nok.

Telefon fra en «gal» mann

Lite visste Holund at Hans Kristian Stadheim, da trener for Lyn, i dag trener for det britiske landslaget, hadde fulgt med ham fra sidelinjen. Han visste godt hvem Holund var, hadde fått møtt ham nærmest ved en tilfeldighet på en samling med juniorlandslaget. Nå så Stadheim at karrieren lå med brukket rygg, men trengte selv utøvere til en seniorsatsing i Lyn Ski.

Det var da Holund endte som nummer 43 i et renn under NM på Voss i 2012 at Stadheim ringte ham.

– Han spurte om jeg ville bytte klubb. Det sitter langt inne. Nittedal har vært klubben min. Det var ikke noe lett valg. Men ingen gikk på ski i Nittedal. Men så var jeg skeptisk. Han er litt «halvgæren». Jeg visste ikke helt om jeg kunne stole på ham, sier Holund og smiler.

– Det med «gæren» er veldig godt ment. Du må ha litt «gærne» folk rundt deg. De som forteller at deg at du faktisk kan bli verdens- eller olympisk mester. Han er en sånn type som sier «hvorfor holder du igjen? Du er god nok». Det er sånne tanker du ikke tør å tro selv. Så tviler du litt på deg selv. Men det er viktig og det har vært viktig for min karriere, sier Holund.

– Han var et av verdens største talenter. Jeg var så «cocky» at jeg tenkte at jeg skulle få ham til å bli god. Han hadde vært perfekt for Lyn Ski-miljøet. Jeg fant nummeret på 1881. Det var en «gal» sunnmøring som ringte, sier Stadheim.

Han fikk Holund med på at de skulle prøve å lage Norges beste opplegg og seniorsatsing og Stadheim innrømmer at dette kan være en del av grunnen til at Holund også oppfatter ham som litt gal. Det ble en kaffe og en prat. Sesongen 2012/2013 ble en opptur, eller «Holund tok vanvittige steg», som Stadheim sier.

– Jeg startet å trene ordentlig igjen og fulgte planen hans. Det funket veldig bra, sier 30-åringen.

Vendepunktet

Året etter ble det verre igjen etter at søndagens femmilshelt gikk inn på rekruttlandslaget.

Så kom enda et vendepunkt da Holund returnerte til Stadheim og Lyn sesongen det var VM i Falun i 2014/2015.

– Vi var klar på at han skulle bli best. Den tiltroen, den tror jeg betyr mye for Hans Christer. Å ha folk som tror på deg når det går dårlig. Det gikk også kjempebra den sesongen. Han ble blant annet nummer fem i siste verdenscuprenn før Falun. Han kom aldri dit, men etter det var han inne på allroundlaget.

Der har Holund vært siden. De seneste årene har han også hatt trøbbel, men av litt andre grunner enn en treningssmell. Som da han slo skulderen ut av ledd etter et fall på breen på treningssamling. Derfra ble han fløyet med helikopter på sykehus.

– En rå måte å vinne på

Men det har vært noen vanvittige oppturer også. OL Pyeongchang ble riktignok en berg og dalbane av følelser. Først da han tok bronse på tremila med skibytte, deretter ble han vraket til stafetten. Det var det få som skjønte noe av.

Den neste oppturen fikk han her under VM i Seefeld. Etter å ha trøblet med formen hele sesongen, var ikke Holund vurdert god nok til noen av distansene eller stafetten. Men da han endelig fikk sjansen, leverte han en kanon femmil. Han stakk etter cirka 20 kilometer og så seg aldri tilbake. Luken han fikk underveis holdt helt inn. Aleksandr Bolsjunov var nærmest, mens Sjur Røthe tok bronsen.

Noen dager før bragden på stadion i Seefeld hadde Holund vært en tur innom Stadheims hotell. Den tidligere eleven fikk følgende beskjed:

– Jeg sa at hvis du skal gå den femmila Hans Christer, så skal du stå på start og tro du skal vinne. Ellers er det ikke vits å gå, sier Stadheim, som med fasit i hånd likevel er dypt imponert.

– Du skal ha baller for å tro du skal klare å gå tre mil i alene. Det er en rå måte å vinne på.

Holund fikk spørsmål om han egentlig har trodd på seg selv, etter å ha vært langt bak de aller beste sesongen gjennom.

–Jeg har lært at skal du tro på VM-gull, så må du tro på det selv også. Men jeg har sagt det til dere journalister, dere har tvilt med god grunn. Jeg vet jeg ikke er den beste avslutteren. På femmil har jeg ikke vært tøff nok til å gå tidlig nok. Det har jeg angret på før, sier Holund – og fortsetter.

– Jeg ville ikke at det skulle bli et sånt skirenn. Det så i to runder ut som at det kom til å bli et «lureløp» på siste runden. Da er det bedre å gå for det umulige. Og det holdt.