– Var svimmel, så stjerner og fikk ikke inn luft

Han har vært verdens beste langrennsløper i snart to år. Kanskje blir VM i Falun mesterskapet der Martin Johnsrud Sundby endelig vinner et individuelt gull.

I fem internasjonale mesterskap har han prøvd. Det har blitt fem medaljer, hvorav én gullmedalje – på stafetten i Holmenkollen i 2011.

Men om det har blitt lite gull, har vært desto mer dramatikk. På godt og vondt.

Debuten på 15 km klassisk i Liberec-VM i 2009 var bare vond.

– Jeg husker det godt, det var en litt halvdramatisk debut, erkjenner Sundby.

Han hadde vunnet den samme distansen i Kuusamo før jul og var en outsider. Det ble ingen medaljeseremoni i Liberec. I stedet ble debutanten geleidet inn i en ambulanse etter å ha slept seg i mål til en 34.-plass

• I videovinduet øverst i saken, snakker Martin Johnsrud Sundby i detalj om sine mesterskapsopplevelser.

Fullstendig stopp

Slik forklarer han hva som skjedde da astmaen rammet:

– Jeg hanglet litt inn i mesterskapet. Så møtte jeg forhold på åpningsdistansen som var døden for lungene mine. Det sa bare helt fullstendig stopp.

– Det var så vidt jeg kom meg rundt de 15 kilometerne. Jeg var svimmel, så stjerner og hadde ikke fått nok luft i forhold til anstrengelsen jeg hadde prøvd å putte på kroppen, sier han.

Det er overhodet ingen gode minner knyttet til VM-debuten.

– Jeg fikk en halvveis panikkopplevelse. Jeg begynte å hyperventilere og var halvbekymret for min egen helse.

– Du var skremt?

– Ja, det var ikke noe gøy. Når det begynner å svartne og du ikke får inn nok luft, så er det en dårlig opplevelse.

Vekker i Vancouver

Mot sin vilje ble Sundby sendt hjem fra mesterskapet i Liberec. Dermed måtte han vente til OL i Vancouver 2010 før han eventuelt kunne få sin revansje.

Det fikk han ikke. Det ble en ny nedtur.

Sundby huskes best for å ha snakket om medaljer foran hvert eneste løp, uten å være i nærheten av å innfri.

– Man håper alltid at det skal løsne, at formen skal komme og at man skal få ut det man mener man er god for. Det er en vanskelig situasjon. Jeg må overbevise meg selv om at det er mulig, at det må la seg gjøre, ellers er det ingen vits i å stille på start. Man prøver å jobbe mentalt hele veien. Så jeg hadde vel noen prosent tro på at det var mulig, men ikke så mye, sier Sundby når han tenker tilbake.

Han fikk riktig nok med seg en medalje hjem. Det ble sølv i stafetten, etter at Odd-Bjørn Hjelmeset fikk «is i rubben». Sølv i stafett er som kjent ikke noe man roper hurra for i Norge. Særlig ikke når man blir slått av Sverige

Nedturen ble en skikkelig vekker. Ikke bare for Sundby, men for hele det norske laget. I løpet av OL ble det tydelig at uten Petter Northug, ville ikke norsk herrelangrenn på dette tidspunktet vært noe som helst.

– Det var etter Vancouver jeg begynte på det som er mitt virkelige toppidrettsliv, erkjenner Martin Johnsrud Sundby.

Måtte snu trenden

– Vi innså ganske raskt at vi hadde underprestert så det holdt. Jeg hadde underprestert så det holdt. Det var VM på hjemmebane til vinteren. Vi var nødt til å vise publikum at vi var kapable til å endre trenden vi hadde kommet inn i, der Petter var den store stjerna og vi andre milevis bak.

– Var mye av kritikken som kom mot laget berettiget? Jobbet dere for dårlig?

– Vi jobbet ikke for dårlig, etter min mening. Vi hadde et kjempeungt og uerfarent lag. Vi hadde ingen av de gamle rutinerte gutta med oss lenger. Det tar tid å etablere trygghet i et slikt lag, påpeker Sundby.

Likevel var det altså nødvendig med endringer.

– Jeg tok tak i større deler av hverdagen, det beryktede «24-timersutøverbegrepet», som er ganske vesentlig. Jeg lærte mye i løpet av sesongen 2010/11 som jeg fortsatt bruker videre i dag. Jeg hadde trent kanonbra tidligere også, men da begynte ting å falle på plass. Jeg fikk på plass en del brikker i idrettspuslespillet mitt som var viktig å få på plass.

Snuoperasjonen lyktes. VM i Holmenkollen ble en suksess – for hele det norske laget. Med sine tre gull, var Petter Northug fortsatt den store stjerna. Men også Tord Asle Gjerdalen, Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby tok individuelle medaljer.

– Det ble en gedigen opptur. Det var en fantastisk folkefest i Holmenkollen. Gutta presterte. Jeg hadde kjempeopplevelser. Men jeg hadde også dårlige opplevelser, sier Sundby.

To medaljer – uten Northug

Sundby ble nummer fem på den innledende tremila. Dermed fikk han oppleve premieutdeling allerede etter sitt første VM-løp på hjemmebane.

Det var et folkehav som møtte de seks premievinnerne på universitetsplassen midt i Oslo sentrum. At «Ja vi elsker» ble spilt for Petter Northug, ikke for Martin Johnsrud Sundby, gjorde ingenting. Sundby hadde fått bekreftelsen han trengte på at formen var god foran favorittdistansen 15 km klassisk, som var sesongens store mål.

Det ble bronse. På trinnet over Sundby, sto kameraten Eldar Rønning. De sørget for to norske medaljer på en dag da Petter Northug ikke stilte til start. Et utenkelig scenario i OL bare et år i forveien.

– At det var Eldar som sto et hakk over meg, var en vanvittig opptur. Å klare å ta to medaljer på en dag der Petter Northug ikke var på start, det syntes vi var innmari gøy, selv om vi ikke vant, mimrer Sundby.

Reddet av laget

På stafetten var Northug definitivt med. Det er nok Sundby glad for.

For da han skulle ta sitt første og hittil eneste VM-gull, var det ikke primært hans egen fortjeneste. Han fikk det blytungt som startmann for Norge og vekslet 23 sekunder bak teten.

– Jeg gikk en fryktelig dårlig etappe og tapte masse sekunder til Sverige og Russland. Jeg ble litt avhengig av at de andre gjorde en god jobb. Det gjorde de, heldigvis, så vi endte med gullmedalje. Det var det store målet laget hadde den sesongen, sier Sundby.

Han gikk også femmila i Holmenkollen. Det ble en ny lærepenge.

– Lufta hadde gått ut av ballongen. Jeg hadde ikke noe å stille opp med. Det irriterer meg noe jævlig i dag, at jeg ikke klarte å mobilisere. Hadde det vært den samme distansen med den samme formen i dag, hadde jeg mentalt klart å mobilisere mer. Det var jeg ikke sterk nok til da, konstaterer han.

Holmenkollen er fortsatt Sundbys beste mesterskap. Men at han har blitt en mye bedre skiløper siden den gangen, er det likevel ingen tvil om.

Gullsjansen som glapp

Til VM i Val di Fiemme i 2013 kom han med særdeles realistiske ambisjoner om å ta gull på 15 km fristil. Men da Petter Northug gikk inn til gull på distansen, hadde Sundby allerede reist hjem. Stafetten, som Norge vant, fikk han heller ikke gått.

Et nytt mesterskap var spolert av sykdom. Denne gangen dreide det seg om noe så simpelt som en helt vanlig, men kraftig, forkjølelse.

– 15-kilometeren var mitt store mål, og jeg tror jeg var god nok til å være med og kjempe. Den muligheten fikk jeg aldri, erkjenner Sundby.

Derimot fikk han med seg et sølv fra tremila.

– Det var gøy å ta medalje for andre mesterskap på rad, selvfølgelig. Men det var en kjempenedtur å bli sjuk etterpå. Sånn er livet.

Nedturen i Val di Fiemme er likevel for en parentes å regne sammenlignet med det Martin Johnsrud Sundby opplevde i Sotsji sist vinter.

For sikker på seier

For dit kom han i toppform og med skyhøye forventninger. Å reise hjem med en bronsemedalje fra tremila – en medalje han i ettertid har lurt på om han burde gitt fra seg – var så langt under forventning at det vanskelig kan beskrives.

På den nevnte tremila følte han seg lenge så rå at han ikke så for seg annet enn at det måtte bli gull.

– I 29 kilometer var jeg sikker på at jeg skulle vinne. Så ble jeg tatt på senga i den siste bakken av en sveitser og en svenske. Det er ikke ofte man er sikker på å vinne, og jeg har skjønt at det er en kjempefarlig følelse å ha. Da mister man den siste spenningen i kroppen, konstaterer Sundby.

Gullet som glapp var en skuffelse, men verre skulle det bli. Mye verre.

For gradvis mistet de norske smørerne taket på OL-snøen. På 15 km klassisk klarte ikke de norske herrene å kjempe helt i toppen. På stafetten var de rett og slett sjanseløse.

– Jeg husker at jeg på et tidspunkt så at Eldar Rønning slapp både den ene og den andre ut på sin første etappe, men han hadde ryggen til russeren. Jeg husker jeg sa over intercomen om at Chris Jespersen på andre etappe skulle forsøke å holde ryggen til russeren, for da hadde jeg gått ut sammen med Legkov på tredjeetappen, og da mener jeg vi kunne gjort en bra jobb sammen. Men det gikk ikke. Chris hadde ikke en nubbsjans til å holde ryggen, så vi var sjanseløse, oppsummerer Sundby.

Det kom ikke som noe sjokk der og da. For jentene hadde minst like store problemer dagen før. Og det var ingen ting som tydet på at en forvandling var skjedd i smøretraileren i løpet av natta.

– Det var tøft for oss å sitte og se på at jentene hadde dårlige ski. Verdens desidert beste jenter fikk bank. Det skulle ikke skje. Og så skulle vi konkurrere dagen etter ...

Verden raste sammen

Men fortsatt levde gullhåpet. For femmila var løpet Martin Johnsrud Sundby aller helst ville vinne. Løpet alle langrennsløpere helst vil vinne.

– Det går kjemperolig og er bare kaos i 49 kilometer. Så er det den avgjørende bakken igjen. Utrolig nok er det tre russere som er sterke nok til å være med. Jeg gjør et ærlig forsøk på å komme meg frem, men de går taktisk kjempebra, jeg kommer aldri frem og er i teorien sjanseløs opp den siste bakken.

– Husker du øyeblikket der du skjønte at det ikke ville gå?

– Jeg husker på oppløpet at jeg var sikker på at jeg hadde medaljen i lomma. Så kom Tjsernousov på sida og gjør et kjempeoppløp. Da husker jeg verden raste sammen de siste ti meterne.

Femmila i Sotsji troner suverent øverst på lista over Sundbys største skuffelser.

Nå er planen å plassere femmila i Falun øverst på lista over de største triumfene.