Startet å trikse med trehjulssykkel - nå er de Norges beste

– Jeg vet ikke helt når jeg ble interessert i sykkel, men pappa har fortalt at vi dro trehjulssyklene rundt og hoppet over steiner omtrent fra vi kunne gå, sier Eirik Ulltang.

• Les også: Slik ser du sendingene fra Veko

I dag er han regnet som Norges beste biketrialutøver, mens barndomskameraten Joachim Skjævestad er en god nummer to.

Leter hele tiden

Denne uken både deltar og arrangerer de under Ekstremsportveko. De ble nummer én og to i konkurransen torsdag, men for biketrialkjørere handler sporten like mye om lek og moro.

Derfor brukes ledig tid til å utforske Voss, som er full av nye hinder og steder hvor de aldri har trikset før. For en biketrialkjører er nemlig det meste som finnes rundt oss potensielle treningselementer - i alle fall alt man kan hoppe over, under eller på.

– Jeg ser etter steder hele tiden, også hvis jeg ikke har med sykkelen. Det er blitt en vane å se for meg hvordan jeg kan utnytte alle slags ting til å gjøre triks, forteller Skjævestad.

Noen dager tidligere oppdaget de at kulissene bak scenen i det store festivalteltet som er satt opp i anledning Ekstremsportveko kunne brukes.

Det kan du se video av her (artikkelen fortsetter under):

Hopper et «monster»

Ulltang foreslår at vi drar til et sted han så fra toget da han ankom Voss, en bergknaus bare noen meter fra et industribygg med flatt tak.

– Man må være ganske kreativ i biketrial. I konkurransene våre får vi en løype vi skal kjøre, og så er det opp til oss å utnytte den best mulig. Da må man bruke hodet og se for seg muligheter, mener han.

Derfor er leken på fritiden også nyttig trening. På toppen av bergknausen fastslår guttene at avstanden til taket er overkommelig. Et slikt hopp mellom to punkter kalles «monster».

– Det kan fort gjøre vondt. Innimellom undervurderer vi avstanden eller det skjer noe annet som gjør at vi ikke treffer slik vi tenkte, sier Skjævestad før han hopper og treffer taket uten problemer.

Vokste opp vegg i vegg

De to kameratene har kjent hverandre hele livet. De vokste opp vegg i vegg da familiene bosatte seg i den samme tomannsboligen i Kristiansand.

– Vi er litt usikre på hvem av foreldrene som egentlig er våre, spøker Ulltang.

Trehjulssyklene fikk kjørt seg i noen år før de fikk hver sin terrengsykkel. De fikk enda hardere medfart.

– Det var vanlige DBS-sykler, og vi brukte dem til absolutt alt. Utfor, terreng, triksing og hopp, erindrer Skjævestad.

– Vi begynte med biketrial før vi visste at det fantes noe som het det, sier Ulltang.

Etter noen år flyttet han til Øystese. Kameratene holdt kontakten. En gang de snakket på telefonen sammen kom det frem at begge hadde oppdaget og begynt med biketrial - uavhengig av hverandre.

Norges eneste biketrialproff

I dag bor de i kollektiv med bare biketrialkjørere i Oslo. Ulltang er den eneste i Norge som kjører på heltid. Han prøver å få Skjævestad til å gjøre det samme, men foreløpig vil han heller jobbe og trene når han har fri.

– Jeg skulle ønske han sluttet å kaste bort talentet sitt. Han har potensial til å bli skikkelig god, fastslår Ulltang.

Selv om biketrial består av mye lek, lever 22-åringen like strikt som andre toppidrettsutøvere.

– Ja, jeg har faste rutiner. Jeg passer på å sove lenge nok og trener én til tre ganger daglig. De fleste øktene er med sykkel, men det går mye i styrketrening og noe løping i tillegg, forklarer han.

En forlengelse av kroppen

Ned igjen fra bergknausen er det ikke snakk om å bære sykkelen samme vei vi gikk opp.

Skjævestad oppdager en alternativ vei - å hoppe fra taket, videre ned på et annet tak og deretter til stien.

– Det er blitt sånn at uansett hva jeg skal, så er det lettere å sykle enn å gå. Sykkelen er blitt en forlengelse av kroppen, forklarer han.

– Det beste med å være biketrialkjører er faktisk følelsen jeg får etter jeg har hatt pause noen dager. Når jeg legger hendene på styret og får beina på pedalene merker jeg at noe liksom klikker på plass. Det er der jeg hører hjemme, fastslår Ulltang.

Se kameratene trikse i sentrum av Voss her: