Skjebnens seier

Fem titler på ni år. Smak litt på den.

Lenge var det nesten umulig å vinne mesterligaen to ganger på rad. AC Milan klarte det i 1990, men så skjedde det ikke igjen på 27 år.

Sant: Ajax og Bayern München tok tre strake på 70-tallet, og Real Madrid klarte fem på rad på slutten av 50-tallet. Men de bragdene var av en annen tid. I dagens fotball skulle rivalene være for tøffe, kampene for mange og marginene for små.

Så kom altså denne gjengen. De har hatt en suksess som er nærmest uforklarlig.

Ikke bare på grunn av hvor mye de har vunnet, men måten de har gjort det på.

Latterlig dramatisk

For om de fire titlene fra 2014 til 2018 bød på drama, så har sesongens reise vært så kaotisk og usannsynlig at den knapt har vært til å tro.

Dette manuset hadde blitt latterliggjort i Hollywood. Real Madrid er mannen som kravler opp fra kanten av stupet tre ganger, før han spaserer uskadd gjennom kuleregnet.

De er katten med ni liv, og de har brukt opp åtte av dem.

I utslagsrundene ble denne gjengen rundspilt i store perioder av Paris Saint-Germain, Chelsea og Manchester City. Både mot PSG og City lå de under lenge – mot sistnevnte helt frem til overtiden. I finalen mot Liverpool tapte de skuddstatistikken 24–4.

Men hver gang overlevde de via tabber, kollapser, feberredninger og comebacks. I finalen scoret de med sitt eneste forsøk på mål, mens Liverpool traff stolpen og tvang frem ni redninger.

Selv ikke Real Madrids trener, Carlo Ancelotti, har hevdet å forstå hvordan alt dette har skjedd.

Alt han har sagt, er at de har «historien» på sin side.

Taper ikke finaler

Og dette forblir den eneste logiske forklaringen. Spillerne har blitt solgt en myte som er så sterk at de har endt opp med å tro på den.

Myten er at mesterligaen er «Real Madrids turnering» fordi de har vunnet den så ofte – nå 14 ganger. Den har rot i de fem titlene på 50-tallet. Navnene fra den tiden – Ferenc Puskás, Paco Gento, Alfredo Di Stéfano – er blitt legendariske i Spania.

Hvor mye vet dagens spillere om denne gjengen? Neppe stort. Men titlene har blitt en del av lagets DNA.

Husk hva keeperen Thibaut Courtois sa før kampen. Han visste at Real Madrid hadde vunnet 13 av 16 finaler i turneringen.

– Vi vet at når Real Madrid spiller finaler, vinne de dem, sa Courtois.

Han spilte selv mot Real Madrid for Atlético Madrid i finalen i 2014 – og tapte.

– Nå er jeg på rett side av historien, sa Courtois.

Utrolig. Courtois snakket som om seieren var skrevet i stjernene. Han refererte ikke til spillerne, men til selve klubben. «Real Madrid vinner alltid finaler».

Oversettelse: Siden gjengen fra 50-tallet aldri tapte, kommer ikke vi til å gjøre det heller. Du kan være så god du vil, men slik er det bare. Det er fakta. Hugget i stein.

Ingen Ronaldo, samme Real Madrid

Denne troen forklarer mye. Da Real Madrid vant tre strake titler under Zinédine Zidane fra 2016 til 2018, var de ofte nest best. Evnen til å vinne uansett hva som skjedde ble ofte tilegnet Zidane, samme om han var heldig eller simpelthen «en vinner».

Noen pekte også på kapteinen Sergio Ramos som inspirasjonen bak lagets mentalitet.

Andre igjen ga æren til målmaskinen Cristiano Ronaldo.

Men alle disse er borte nå, og laget har fortsatt å vinne på samme måte. Seks av spillerne i startelleveren i går hadde aldri spilt en mesterligafinale for Real Madrid. Evnen tilhører selve klubben og historien den har skapt.

I en tid hvor Real Madrid sliter utenfor banen mot de «nyrike», har dette vist seg sterkere enn alt annet.

Oljeklubbene

Og dette er et poeng som få i Madrid vil ignorere. Denne seieren er en triumf over «oljeklubbene», som de kalles av presidenten Florentino Pérez.

Før var Real Madrid det rike kjøpelaget. Nå tjener ingen mer enn Manchester City (eid av De forente arabiske emirater). Nylig gikk Real Madrid glipp av Kylian Mbappé, som skrev ny kontrakt med PSG (eid av Qatar).

Real Madrid henter ikke lenger galácticos. Dagens lag er en blanding av gamle helter – Karim Benzema, Toni Kroos, Luka Modrić – og talenter som Vinícius Júnior og Federico Valverde.

Så at Real Madrid slo ut City, PSG og Chelsea, som nylig ble solgt av oligarken Roman Abramovitsj, vil spre ekstra glede i hovedstaden.

Men på lang sikt er utfordringen stor. Det er dette som har gjort Pérez til arkitekten bak superligaen som floppet i fjor. En slik liga vil gi Real Madrid evnen til hamle opp med de nyrike rent økonomisk.

Så besatt er Pérez av dette at han er villig til å ødelegge mesterligaen for å oppnå det.

Vil være som Bernabéu

Det er også en annen grunn til at Pérez vil ha superligaen. Dagens spillere har løftet seg opp mot heltene fra 50-tallet. Det samme ønsker han å gjøre som president.

Mannen bak storlaget fra den tiden var Santiago Bernabéu, presidenten som hentet stjernene, bygget stadionet og var med på å skape mesterligaen (da kjent som serievinnercupen) i 1955. Ingen president vil bli større enn ham i Madrid, men Pérez prøver hardt.

Det var Pérez som sto bak galácticos-laget tidlig på 2000-tallet, med Zidane, Luís Figo og Ronaldo.

Det var Pérez som hentet en ny gruppe galácticos – Cristiano Ronaldo, Benzema, Kaká – i 2009.

Det er Pérez som har tatt seg av den storslåtte renoveringen av Real Madrids stadion.

Og om han får stablet superligaen på beina, vil Pérez ha skapt sin egen kontinentale megaturnering, akkurat som Bernabéu.

Nå står Pérez også med seks mesterligatitler, det samme som Bernabéu. Han har kommet nærmere å kopiere fortiden enn noen skulle trodd.

Ny gullalder

Det samme kan sies om hans ansatte. Blant trenerne troner Ancelotti nå alene på toppen, med fire titler i denne turneringen. Blant spillerne leder fortsatt Paco Gento, som vant de fem første samt en ny bøtte i 1966.

Men bak ham ligger navn som Modrić, Dani Carvajal og Benzema, med fem hver. De vil bli husket som legender, ikke bare i Madrid men i europeisk fotball generelt. De har ført laget inn i en gullalder som var ment å være uoppnåelig.

Og de har gjort det ved å bruke historien til sin fordel. Kampens gigant mot Liverpool var Courtois, mannen som var overbevist om at Real Madrid ikke taper finaler.

Hele laget har spilt som om denne triumfen var en uunngåelig realitet.

Og kanskje var den nettopp det.