Riise åpner opp: – Føler jeg er blitt misforstått

– Jeg føler jeg er blitt misforstått i mange år. Jeg vil at folk skal komme inn i hodet mitt, bli kjent med meg som person og ha mer forståelse for alle tingene som har skjedd i løpet av de 20 årene jeg har holdt på. Jeg håper folk får et litt annet syn på meg, sier John Arne Riise til NRK.

Han er aktuell med selvbiografen «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise».

Her åpner den tidligere fotballstjernen opp om ensomhet, flørte SMS-ene, ønsket om å bli likt og skyldfølelsen han sitter med overfor sine tre barn.

Det siste er blant de aller mørkeste tingene han har gjemt i «en svart boks» bak i hodet – slik at han skal kunne fokusere på fotballkarrieren. For ham selv har det alltid handlet mest om fotball.

Føler skyld overfor barna

• «Det er vondt å tenke på. Jeg er villig til å gjøre alt for barna mine, men jeg har ikke gjort det», skriver han i boka.

– Det er uten tvil det jeg angrer mest på i livet. At vi flytta fra hverandre, kunne ikke vært unngått, det står jeg ved, men forholdet til barnemødrene … Jeg har fokusert på jobben bare. Tenkt at jeg skal prøve å gjøre en bedre jobb når karrieren er ferdig, og det skulle ikke vært sånn, forteller han når NRK møter ham i Oslo.

– Jeg tar på meg ekstremt mye skyld for at ting har vært som de har vært, legger han til.

Han snakker og snakker der han sitter i en stol på kontoret til manageren sin. Han er kledd i lys dress. Den matcher det nyfargede håret. Det virker som han ikke legger lokk på noe nå. Selv om nettopp dette med familien er tøft å både tenke på, og å være helt åpen om.

– Jeg vil ikke se at jeg er lik faren min, altså fraværende. Men det har jeg jo vært, sukker han.

Dette plager ham helt tydelig. Mye.

I boka forteller han stadig om alle tårene har grått opp igjennom livet. Som da faren døde og han ikke fikk sagt hadet fordi de hadde så lite kontakt. Da han fikk sparken i Liverpool. Over milliongjelda. At to ekteskap havarerte, og at barna hans måtte lide for det.

– Jeg skulle ønske det var ting jeg kunne gjort annerledes, men jeg visste ikke at livet skulle bli som det ble. Jeg kan bare se fremover, forteller Riise.

Gjenforening

• «Det må jeg innrømme, når jeg ser tilbake på ulike hendelser i livet, er det ett spørsmål som ofte vender tilbake til meg: Men har du ikke lært noen ting? Jeg vil selvfølgelig være en mann som lærer av mine feil, en som vokser og blir større på erfaringene av dem. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for meg. Men jeg gir ikke opp. Til sist skal jeg få ting riktig».

Samtidig synes han ikke synd på seg selv. Stå-på-viljen har alltid vært der. Han er lykkelig nå. Gift igjen. Motgangen brukte han til å få ut det beste i seg selv på banen. Helt siden han var liten har det vært sånn.

En som har fått oppleve det på nært hold, er barndomsvennen Nikola Andelic. Han kom til Norge og Ålesund som flyktning fra Bosnia i 1994. Fotballen brakte ham og naboen, John Arne, sammen fra første stund. De var 13 år gamle. Og begge hadde behov for en venn.

– Han var min første venn. Det man kan kalle en ekte venn. Vi backet hverandre opp og brydde oss ikke så mye om det som skjedde rundt oss, minnes Riise.

Da Riise skilte seg for første gang, kom han til Liverpool. Han skulle bli i noen uker, men ble værende. Nikola møtte kona si i byen, men da Riise hadde det tøft i Roma, kom Nikola dit også. I boka får nettopp han mye av æren for å ha hjulpet Riise gjennom mange tunge stunder.

Men så mistet de kontakten. De har ikke sett hverandre på seks år. Før nå. Begge har lenge tenkt til å ta opp igjen vennskapet, forklarer de. Begge er enige i at det var bra at NRK fikk det til å skje.

– Det var egentlig en bagatell som gjorde at vi brøt kontakten. Jeg var oppgitt og forbanna på alt og alle på den tiden i Roma. Også er jeg så sta. Det bare skjedde, sier Riise.

– Det er jeg også, sier Nikola, før de snakker i vei som bare gamle bestevenner gjør.

De mener de er som familie. Det er som de har hatt kontakt hele tiden.

– Det jeg synes er mest imponerende, er at han har klart å gjøre det han har gjort. Han har hatt verdens mest utsatte yrke, har gått igjennom brudd og «mistet» en datter, men han har alltid kommet tilbake på banen. Det synes jeg er kult, sier Andelic.

Og det er det han ønsker å bli husket for. Fotballprestasjonene og de store seirene. Ikke at han kanskje er litt annerledes. Ikke at han er så ærlig at det har slått tilbake på ham selv.

Var ikke forberedt

• «Hva skal jeg si, jeg var nok ikke helt forberedt på at livet skulle bli som det ble da jeg bestemte meg for a bli fotballproff. Og det plager meg – sikkert altfor mye – at mitt rykte utenfor banen så grunnleggende forstyrrer bildet av min innsats som fotballspiller».

For selv om det er mye Riise ikke er stolt av, ville han uansett ikke vært foruten alt han har opplevd som fotballproff. Drømmen han hadde som barn ble tross alt virkelighet. Det er også fordelene ved å være John Arne Riise.

– Det er jo ikke til å legge skjul på at jeg har hatt et veldig innholdsrikt liv. Jeg har opplevd mye, både på godt og vondt. Jeg har sagt at jeg vil kunne sitte der som 80-åring, og si at jeg gjorde alt jeg kunne for å bli så god som jeg kunne. Det kan jeg med hånda på hjertet si at jeg har klart.

– Hva er det du egentlig mener er misforstått ved deg?

– Jeg har veldig god selvtillit. Dessuten er jeg mentalt sterk og flink til å fokusere på det jeg skal gjøre. Men jeg føler det er vanskelig å være i den posisjonen jeg har vært, hvor folk skal mene så mye.

Han tenker seg om før han fortsetter.

– Jeg tror folk ser på meg som arrogant, at jeg er bedre enn alle andre. Det er en fin balansegang mellom å ha selvtillit og å tro du er noe, men jeg har aldri gått inn for å tro at jeg er bedre enn alle andre, understreker han.

37-åringen ler litt når vi poengterer at det jo likevel har vært en del utenomsportslige saker hvor han har kommet i fokus.

– Folk kommer så tett innpå, men ikke så nære at de vet hvem du er, men de tror det. Da blir man fort misforstått, mener Riise.

– Det er ikke det at jeg er så opptatt av om folk liker meg eller ikke, men jeg vil at de skal forstå mer hva jeg har oppnådd som utøver og ikke minst hvordan jeg er som person. Folk må få bestemme selv om de liker meg, men først må de vite hvem jeg er.

• «Jeg har forsøkt a minne meg selv på at ingen kan bli likt av alle, sånn er det bare. Jeg har sagt til meg selv at nitti prosent antagelig liker meg. Men jeg har vært konstruert på den måten at jeg ikke klarte a tenke på annet enn de ti andre prosentene som ikke gjorde det. Hvorfor liker de meg ikke? Hva er det jeg gjør galt? Jeg har prøvd å vare fornuftig og rasjonell. Jeg vet jo at det ikke gikk an a bli likt av alle. Men jeg klarte ikke å la være å prøve. Det var noe dypt i meg som ikke var i stand til a slippe taket. Jeg ser det nå».