I jula kom den triste meldingen om at Thea Kleven hadde gått bort, like før 18-årsdagen sin. Kleven var et at Norges største hopptalenter, og hadde et mål om å hoppe VM i Seefeld.
Hoppmiljøet er lite, og beskjeden om dødsfallet traff derfor hardt.
– Det har påvirket oss en del. Det er sånn som ikke skal skje, og vi er i sjokk alle sammen. Det har vært veldig vanskelig for oss, men vi tenker masse på familien og de rundt, sier en preget Maren Lundby til NRK.
En liten familie
NRK møter Lundby på Lillehammer like før avreise til Japan. Der hopper hun verdenscup denne helgen, men det har ikke vært lett å fokusere på idretten. Helgens renn i Sapporo er første renn etter Klevens bortgang.
– Det har vært veldig vanskelig for oss å fokusere på skihopping gjennom jula. Det blir veldig uviktig når sånt skjer, forteller Lundby.
– Vi er en liten familie, hoppfamilien. Vi opplever at omsorgen, medfølelsen og kjærligheten er ganske sterk i sånne situasjoner. Uansett hvor du er i verden så møter man folk som gir deg en klem og er opptatt av hvordan vi har det, og hvordan familien til Thea har det. Når slike situasjoner oppstår kan det slå mange veier, sier hoppsjef Clas Brede Bråthen.
Tidligere skihopper Anniken Mork er nå trener i Kollenhopp. Hun har tidligere uttalt til Aftenposten at Kleven var som en lillesøster.
– Vi er så få jenter i hoppmiljøet, særlig i Oslo. Dessuten hadde vi så god kjemi. Vi var ekstra nære. Vi kommuniserte hver dag, og det var hun og jeg som delte rom da vi var på samlinger og konkurranser, sa Mork til Aftenposten i desember.
– Rørende
– Vi vet at sånne hendelser preger alle som er berørt av det, og det er noe de må bære med seg resten av livet. Men i hvilken grad det påvirker utførelsen av idretten er vanskelig å si, forteller Bråthen til NRK.
Den siste tiden har et tett samhold bygget seg opp i hoppmiljøet. Den lille familien har blitt bedre på å se og ta vare på hverandre.
– Vi har fått en liten påminnelse om at det viktigste ikke er å vinne hopprenn, men å ta vare på hverandre, sier Bråthen.
– Det er vanskelig å få uttrykt nok takknemlighet overfor det medisinske apparatet i Norges Skiforbund, og ekspertpersonellet på Olympiatoppen, og omsorgen man føler fra en samlet idrettsorganisasjon. I den vanskelige og triste situasjonen vi er i er det litt rørende.