Mener sykkelpresidenten truet varslere med landslagsvraking

«Nedlatende og sarkastiske kommentarer, baksnakking, «offentlig» uthenging og systematisk negativ væremåte».

Slik beskrives landslagsledelsen av ni unge syklister i et brev sendt til Tiedemann Hansen et par uker før VM - noen år tilbake i tid - før nåværende sportslig ledelse. To dager senere kom svaret fra sykkelpresidenten:

«Jeg kan vanskelig se for meg et godt VM-team med den mistilliten som legges til grunn i brevet, og vil derfor oppfordre hver og en av dere til å ta stilling til om dere fortsatt stiller dere bak kritikken».

– Ekstremt mye kjefting og mobbing

Nå snakker to av de ni tidligere landslagsutøverne ut om den vanskelige perioden, og hvordan de opplevde Tiedemann Hansens håndtering av varslingsbrevet.

– Det var mye negativitet. Både jeg og flere ble trykket ned over lang tid. De klarte å ta bort gleden ved å sykle, sier Ole Hem.

25-åringen bruker ord som «trakassering» og «mobbing» når han forklarer hvordan lagledelsen behandlet de unge rytterne. Et EM fikk begeret til å renne over.

– Det var overdreven kjefting for småting. Det var den turen som ledet til at vi skrev dette brevet. Da hadde det vært kjipt over lang tid, men der var det ekstremt mye kjefting og mobbing, forteller Hem.

Han får støtte av daværende landslagskamerat Henrik Hollingsæter Kippernes:

– Jeg vil si at oppførselen ofte var upassende. Det var flere tilfeller i sosiale sammensetninger der det kom slengbemerkninger, og utøverne følte seg dårlig behandlet.

Møte på Gardermoen

De mange episodene fikk altså ni landslagsutøvere til å sende et brev til sykkelpresidenten.

– Vi skrev at vi var lei av negativ oppførsel. Vi følte at de brøt oss ned. Vi var unge, og mange var i utlandet og konkurrerte for første gang. Man blir jo nervøs når det er noe nytt, slik som et mesterskap. Da hjelper det ikke å bli kjeftet på. Vi følte at vi måtte si fra, forklarer Hem.

Svaret fra Tiedemann Hansen overrasket landslagssyklistene.

– Jeg husker jeg ble ganske forbannet. Man tenker selvfølgelig litt om vi kanskje hadde gått for langt. Vi skrev i mailen at vi ønsket nye ledere. Det følte vi at vi hadde rett til å lufte. Da fikk vi svar hvor det ble sådd tvil om det vi sa, og beskjed at om hvis vi ikke trakk tilbake brevet, så kunne vi bare glemme å sykle VM senere det året, sier Hem.

– Etter at vi fikk svar på brevet, så ble vi innkalt til et møte på Gardermoen. Der følte jeg at det ble veldig forsterket – den formuleringen han hadde i mailen: At her var det enten å trekke tilbake det man hadde sagt, eller så var du ute, legger Hollingsæter Kippernes til.

Ble syke av påkjenningen

Begge reagerte på sykkelpresidentens håndtering av varslingssaken.

– Jeg hadde forventet mye mer av en leder. Det er klart at han skal forsvare sine egne, og de må få fortelle sin versjon, men jeg hadde forventet at han hadde satt seg ned og foreslått hvordan vi skulle løse det. At vi snakket gjennom det ordentlig, og ikke at vi fikk et ultimatum servert i fanget, sier Hollingsæter Kippernes.

– At han ikke tok oss alvorlig, det var drøyt, mener Hem.

Sistnevte husker møtet på Gardermoen ekstra godt, fordi han hadde planlagt å reise seg opp og si at «dette landslaget ønsker jeg ikke lenger være en del av». Det endte med at han ikke våget å gjøre det, noe han angrer på den dag i dag.

– Jeg hadde ikke så mye å tape på å si det, men jeg ville gjerne være på landslaget og sykle mesterskap og verdenscup og sånne ting. Når du er ung syklist, så er det det som står i huet på deg. Men jeg husker jo hvor kjipt det var å være på de turene. Det var flere av oss som ble syke, fordi det var en så stor påkjenning, minnes Hem.

– Jeg prøvde å bygge bro

NRK har vært i kontakt med alle de ni varslerne, samt én person som ikke skrev under i ren frykt for konsekvenser, i tillegg til flere andre personer som var til stede under møtet på Gardermoen. Mange tegner nøyaktig samme bilde. Likevel er sykkelpresidenten totalt uenig i alt de tidligere landslagsrytterne kommer med.

– Hadde jeg ikke gjort noe, hadde jeg latt være å svare, eller bedt dem å ryke og reise, så hadde det vært kritikken verdig, mener Tiedemann Hansen.

– Forslaget i brevet til utøverne var å sparke hele landslagsledelsen. Det kunne jeg selvfølgelig ikke gå med på. I stedet inviterte jeg til samtale for å bygge bro, fortsetter han.

– Men det står ikke noe sted i varslingsbrevet at de krever det. Det nevnes som et forslag. Hvorfor tolket du det som et ultimatum?

– Da burde de ha formulert brevet sitt fullstendig annerledes. Og da burde de ha invitert til dialog. Det var det jeg som gjorde. Det var jeg som tok initiativ til det, ikke noen av de andre, svarer sykkelpresidenten.

– Jeg prøvde å bygge bro, legger han til.

Brevet fra utøverne avsluttes med at de ni varslerne foreslår at landslagsledelsen erstattes. Det er dette punktet Tiedemann Hansen oppfattet som et ultimatum, til tross for at det ikke var ment sånn.

Finner saken urimelig

Tiedemann Hansen skrev også i svarbrevet at han syntes konflikten var svært kjedelig, at han var åpen for konstruktiv kritikk og at sykkelforbundet skulle ta initiativ til å finne en løsning. Han er derfor trygg på at han håndterte saken riktig, og han sier at han ville ha gjort det samme igjen.

– Jeg ville ha invitert til dialog, uansett hva saken hadde dreid seg om. Det gjør jeg i alle sammenhenger, svarer han.

– Presset du landslagsutøverne med at landslagsplassen kunne ryke?

– Nei, fordi jeg har aldri noe med et laguttak å gjøre. Jeg har aldri noen gang vært borte i hvem som blir tatt ut til landslag. Jeg har aldri hatt noe med det å gjøre. Jeg har aldri blandet meg. Det er derfor vi har en egen sportslig avdeling. Jeg har ingen forutsetning for å kunne foreta et landslagsuttak, svarer Tiedemann Hansen.

– Jeg står alltid på utøvernes side. Jeg finner hele saken svært urimelig, ettersom jeg prøvde å være brobygger, avslutter han.