Frå proffdebuten i 1962 til 1985 gjekk «Whit» til topps i 88 LPGA-turneringar. Pluss på ein turneringssiger på europatouren og ni andre turneringar, kjem du klos opp til hundre sigrar for golfspelaren frå Texas. I tillegg kom ho på andreplass i 95 turneringar.
Topp to 183 gonger. Stikk den!
Kathy Whitworth var fødd småbyen Monahans, og vaks opp i Jal i New Mexico der faren var jernvarehandlar. Ho tok ikkje til å spele golf før ho var 15 år, med bestefaren sine golfkøller på i 9-holsbane i nærleiken. Men ho viste seg raskt som eit stortalent, derfor gjekk karrieren raskt oppover.
– Då eg tok til å prøve å spele golf, blei eg biten av basillen med det same. Eg elska det frå første stund, sa ho i eit intervju med Golf Digest.
Nær ved å gi opp etter tung start
I 1957 gjekk ho heilt til topps i amatørmeisterskapen i New Mexico, og gjentok det året etter. Deretter blei ho profesjonell, 19 år gammal.
Starten var ikkje så bra. I «rookie-sesongen» brukte ho gjennomsnittleg 80,3 slag på kvar turnering. Dei fleste banene har 72 som par. Det gav henne berre 1217 dollar i total premie, og ho var på grensa til å gi opp.
Men det gjorde ho ikkje, og golf-livet hennar skulle sakte, men sikkert bli historisk. Faren, saman med nokre andre lokale forretningsfolk, sponsa henne med 15.000 dollar årleg i starten, då ho ikkje vann noko, og sleit med å ha råd til å spele.
– Du får tre år. Om du ikkje kjem nokon veg då, kan du kome heim att, så skal vi finne noko anna du kan gjere, sa faren.
– Det tok presset av meg, sa Kathy Whitworth.
Ho sa også at ho var glad for at ho ikkje kom lett til suksessen i starten av karrieren, men måtte jobbe seg fram.
– Det gjorde at eg var klar for det då eg endeleg gjekk til topps, sa ho. – Du må lære korleis det er å vinne og tape. Det gjer du ved å prøve og feile.
Det skulle gå over to år før ho vann sin første profesjonelle tittel, The Kelly Girls Open i 1962. Så balla det på seg.
Seks major-titlar
«Berre» seks gonger gjekk ho til topps i ei major-turnering. Den første var Titleholder's Cup i Augusta i november 1965. Der var ho fullstendig overlegen, ti slag betre enn nummer to, og to slag betre enn banerekorden.
Sjølv om dette var hennar første major, var det hennar 19. siger i LPGA, og den åttande berre den sesongen. Ho skulle også forsvare tittelen i denne turnering sesongen etterpå.
Tre gonger vann ho også LPGA PLayers Championship, i 1967, 1971 og 1975. I 17 strake sesongar vann ho minst ei turnering, og i sju sesongar vann ho sju eller fleire turneringar.
– Ho var ekstremt ambisiøs, og aldri nøgd med noko «nesten». Frå hundre yards var det ikkje nok å prøve å slå ballen nær holet, ho var ikkje nøgd om ho ikkje trefte det, sa Greg Sheridan, hennar caddie i mange år.
Frå 1966 til 1972 blei ho LPGAs beste spelar i seks av sju år, og fekk naturleg nok plass i golfens Hall of Fame.
Tapte sparepengane etter konkurs og svindel
I 1981 blei ho den første kvinna som passerte ein million dollar i innspela premiepengar. Det var etter det ho gjorde sin store tabbe: Ho investerte alle sparepengane sine i eit firma i California. Fem år etterpå gjekk det konkurs. Direktøren blei dømd for storstila svindel og underslag, men det gav ikkje Whitworth pengane tilbake.
Nesten blakk måtte ho derfor jobbe som instruktør og halde foredrag for å tene til livsopphaldet.
Den 88. og siste turneringa ho vann, var Bank Classic i Virginia i mai 1985. Men ho la ikkje opp for det.
I 1990 blei ho kaptein på USAs lag i den aller første tøygåva av Solheim Cup, konkurransen mot Europe, og med namn etter nordmannen Karsten Solheim. Kampen gjekk i Florida, og Whitworth leia USA til ein klar siger.
Ho var vald til kaptein også i den neste konkurransen, i Skottland. Men like før turneringa skulle starte, fekk ho telefon om at mora var død, og reiste heim.
USA tapte nesten like klart som dei vann året før.
– Eg skulle aldri reist dit i det heile, og tek fullt ansvar for at vi tapte, sa ho til golf.com.
Først i 2005 spela ho si siste turnering i Women's Senior Golf Tour. Då var Karhy Whitworth blitt 66 år gammal.
I dag er alle hennar 88 trofé utstilt i eit klubblokale ikkje langt frå Dallas, der ho budde. Etter karrieren reiste ho rundt og trena og inspirerte unge og gamle golfarar. Målet var ikkje berre å gjere dei best mogeleg til å vinne turneringar, men til å ha det moro med golfen.
– Det viktigaste er at du likar deg sjølv, sa ho.