Norges ukjente «stafettrakett» var nær ved å gi opp: – Skulle spurt om hjelp mye tidligere

– Det er ikke gøy å være dårlig. Det er ingen som vil være dårlig. I hvert fall når man vet at man har vært mye bedre før.

Ordene kommer fra Josefine Tomine Eriksen. Fredag 9. august kryper hun ned i startblokka i Paris med det norske flagget på brystet og en stafettpinne i høyre hånd, klar til å fyke av gårde.

Hvor lang tid det tar fra startskuddet smeller til 23-åringen fra Stavern sender pinnen videre etter én runde rundt det lilla dekket på mektige Stade de France, kan være helt avgjørende for om Norge kan klare en finaleplass i OL på 4x400 meter stafett.

Stafettekspert

La det bare være sagt med én gang: Eriksen er ikke dårlig lenger. Selv om hun kanskje er den minst kjente på det norske laget, er hun langt fra noe svakt punkt.

Sesongen har tvert imot vist at hun er Norges nest beste 400-meterløper, bak stjerneskuddet Henriette Jæger. Sist så vi det under NM i Sandnes, der det ble sølv.

Ekstra god er Josefine Tomine Eriksen når det er stafett.

Individuelt har hun en personlig rekord på 400 meter på 52,36 sekunder. Da det norske laget sikret OL-billetten ved å bli nummer to i semifinalen under stafett-VM i Bahamas, løp hun første etappe for Norge på 51,77.

I finalen dagen etter gikk det enda raskere: 51,69.

I EM-semifinalen i Roma klinte hun til med 51,24. Med det var hun raskest på det norske laget – selv om hun som startkvinne var den eneste som ikke hadde «flying start».

Men veien til å bli en nøkkelkvinne for Norge i OL, har vært humpete.

Dårligere og dårligere

Riktig nok var Josefine Tomine Eriksen noe i nærheten av en barnestjerne under oppveksten i Stavern. Allerede som 10-åring fant hun ut at hun var bedre til å løpe uten ball enn med. Ganske raskt fikk hun trene med de som var litt eldre.

De som ikke lekte sisten, men i stedet løp intervaller.

Som 15-åring fikk hun delta på Bislett Games. Og hun tok medalje i U18-EM i kamp mot 16- oh 17-åringer.

– Ja, jeg var den yngste, sier hun, og tenker tilbake på mesterskapet i Tiblisi.

– Det var litt morsomt, for på det stevnet ble jeg matforgifta. Helt slått ut, spydde kjempemye natta til finalen og ... ja, det var ikke så bra oppladning, kan man si. Men løpet var fint.

Det var fortsettelsen som ikke var fin. For da Eriksen hadde fylt 16 år, sluttet hun brått å bli bedre.

I stedet ble hun dårligere. Og dårligere. Og dårligere.

– Vanskelig å spørre om hjelp

– Det var tungt. Det var ikke noe gøy at 16 år gamle meg var mye raskere enn da jeg var 18 år. Jeg løp på 54,45 som 16-åring. Når jeg er 18, så løper jeg på 58, sier hun.

Etter hvert fikk tilbakegangen en forklaring.

– Overtrening, rett og slett, erkjenner hun.

– Når man er ung, så er det lett å løpe fort. Lett å komme i form. Men det skal mye til å holde nivået der. Så når kroppen forandrer seg, må du endre trening også, sier Eriksen.

Hun glemte å ta hensyn til at jentekroppen forandret seg til en kvinnekropp.

Stengte sansene for signalene kroppen ga. Valgte å ikke kjenne etter når det gjorde vondt her og der i kroppen. Og gikk i den mest klassiske av alle feller unge, ambisiøse utøvere kan gå i: Å trene mer og hardere enn hva en kropp i forandring er i stand til å absorbere.

– Man vet ikke helt hva man skal gjøre, heller. Det er vanskelig å spørre om hjelp når man ikke helt vet hva det dreier seg om. Og når man tror at opplegget funker, fordi det har funka før. Da er det egentlig bare vanskelig, innrømmer hun.

På spørsmål fra NRK om hva hun gjorde, svarer hun i stedet på hva hun burde gjort.

– Jeg skulle nok spurt om hjelp mye tidligere, fordi jeg holdt jo på med den samme treninga en god stund. Og det gikk jo ikke noe fortere, bare treigere og treigere. Jeg hadde høy puls når jeg gikk opp trappa. Så jeg skulle nok spurt noen om hjelp litt tidligere, og tatt det litt mer seriøst, sier Eriksen.

Seks år uten framgang

– Vurderte du om det var verdt det?

– Ja. Mange ganger, erkjenner hun.

Og fortsetter:

– Jeg persa ikke på seks år. Da begynner man å tenke: Kan jeg få pers? Kan jeg løpe fortere? Eller «peaka» jeg da jeg var 16? Motivasjonen var på bånn.

Men hun ga ikke opp. Av én grunn.

– Jeg fortsatte på grunn treningsmiljøet. Det var veldig viktig for meg.

Et besøk hos Olympiatoppen ble starten på en snuoperasjon. Der fikk hun råd om hva hun burde gjøre for å komme se ut av overtreningstilstanden hun befant seg i.

– Jeg måtte starte helt på scratch. Begynte med å gå litt turer. Ti minutter gåtur, det var treninga. Og så kunne jeg begynne smått å løpe litt. Trappe sakte, sakte opp. Litt drilløvelser, litt jogg, sier hun.

Tålmodighetsprøve

Det var en tålmodighetsprøve. For perioden der det bare var turgåing på treningsprogrammet, varte en måned.

Men tålmodigheten betalte seg. Med energien på vei tilbake, fikk hun nye, rutinerte trenere i Ståle Jan og Monica Frøynes. Litt ut av intet var hun plutselig tilbake på pallen i junior-NM.

Så dukket det opp et tilbud om å begynne på college i USA, på idrettsstipend.

Josefine Tomine Eriksen grep muligheten. Mens hun har utdannet seg som barnehagelærer, har hun gradvis blitt bedre og bedre på løpebanen.

I 2022 var hun ikke bare tilbake på nivået hun viste som 15-åring i 2016, da hun løp på 54,45. Seks år senere satte hun omsider en helt ny standard med 52,72 på Hayward Field i Oregon.

Den personlige rekorden på 400 meter lyder nå på 52,36. Men når Eriksen løper stafett for Norge, løper hun altså mye fortere enn det også.

Hver eneste gang.

– Det er jo noe med den pinnen i hånda, da. Og så får man litt adrenalin og sånt, er hennes egen forklaring på akkurat det.

– Klarer å roe oss ned

Lagvenninne har, ikke overraskende, full tillit til sin faste startkvinne.

– Du vet at hvis du har henne på første, så blir det bra. Hun er en startkanon som alltid leverer, sier Amalie Iuel.

– Hun er veldig morsom og grei å ha før vi skal ut og løpe. Alle pleier å være supernervøse, mens Josefine klarer å roe oss alle ned, sier Lakeri Ertzgaard.

Det kan Eriksen kjenne seg igjen i.

– Jeg er nok den som er minst nervøs av hele laget. Førsteetappe kan jo være litt nervepirrende med kamera rett opp i ansiktet, introduksjonen, og så er det blokkstart. Jeg føler at jeg er ganske god i den rollen, sier hun.

Josefine Tomine Eriksen har allerede oppfylt en barndomsdrøm ved å komme til OL. Med maksimal flyt, tror hun Norge kan komme til en OL-finale.

I så fall kan det være at følelsene bobler over like mye som da laget kvalifiserte seg for lekene under stafett-VM på Bahamas:

– Du ser at jeg griner på hvert eneste bilde derfra. Det var jo helt uvirkelig. Jeg har ikke kontroll på følelsene, egentlig. Helt sjukt!