Kina - India 100-1

Før dagens øvelser hadde vertslandet tatt 236 medaljer, mens India sto med 20.

Dette er verdens to mest folkerike land, Kina med 1.3 milliarder innbyggere, India med 1.2 milliard.

Hvorfor da den store forskjellen i heder og ære på idrettsbanen?

Stormaktsrivalisering

India drar innpå Kina hva befolkning angår og vil om få år ha passert naboen i nord og være verdens mest folkerike nasjon. Kina har hatt en formidabel økonomisk vekst de siste årene, men India ligger ikke langt etter med en gjennomsnittelig vekst på over 7% de siste 13 årene.

Og India har mer og gå på, indisk vekst vil holde et høyere tempo i årene som kommer og inderne vil - i følge beregninger - kutte ned på avstanden frem mot 2030.

Indiske medier er svært opptatt av å sammenligne de to asiatiske stormaktene. På mange områder kommer India godt fra det, men Kina scorer som regel høyere - eller lavere der det er positivt - på de fleste arenaer.

Da spiller India trumfkortet: India er verdens største demokrati der folk kan bestemme selv, mens Kina er en totalitær stat uten individuell frihet. Kanskje kan det bidra til å forklare kinesernes totale overlegenhet innenfor idretten.

Video: Første svømmemedalje på 24 år

Artikkelen fortsetter under videoen

En helt!

I går tok Barjang Lal Takhar gull i single-sculler og doblet dermed Indias beholdning av det edleste metallet.

I dagens indiske aviser hylles han som en helt. Ikke bare fordi han vant, men fordi dette er Indias første gullmedalje i roing noen gang på dette nivået. Barjang Lal Takhar er en beskjeden 29-åring som ror for en militærklubb. Han benyttet anledningen i går til å påpeke de ulike treningsforholdene.

Der Kina har 14 kunstige spesialbasseng for sine roere, har India ingen. De trener i forurenset vann på en innsjø der lokalene på land verken har do eller dusj.

Og - symptomatisk for indisk idrett - han blir forlegen når noen kaller ham helt og trekker frem en virkelig helt, sin helt: Sachin Tendulkar, kanskje Indias fremsre cricketspiller gjennom tidene. Man har liksom ikke lykkes i indisk idrett om man ikke har gjort det stort i cricket.

Myndighetene spiller ikke på lag

Bajrang Lal Takhar tok gull i en lånt båt. For indiske idrettsutøvere er underlagt samme byråkratiske regler som andre. De nye båtene sto fast i tollen i India da det var avreise til Guangzhou.

Det samme skjedde med sykkellandslagets nye landeveissykler foran Commonwealth Games på hjemmebane i forrige måned.

Syklistene fikk ikke konkurransesyklene sine fortollet før det var for sent. Uten sammenligning for øvrig, men det er utenkelig at Petter Northugs ski ikke kommer frem til Holmenkollen før ski-VM i februar.

Samtidig blir paragrafer og brukt mot dem: De indiske hestene ble ikke godkjent av kineserne denne gang. Like før Asiaden ble det innført nye - og strengere - karantenebestemmelser, og da de indiske hestene ikke var vaksinert mot en hestesykdom som ikke forekommer i Asia i det hele tatt ble de nektet innreise til Kina.

Noe indiske medier behandlet på lederplass og mente var en politisk og ikke en medisinsk avgjørelse, all den tid vertslandet Kina hadde alt å vinne på at de indiske rytterne ikke deltok i konkurransen.

Milka Singh

Akkurat som Norge i mer enn 50 år dyrket Bronselaget fra OL 1936, har India sin historiske helt: Milka Singh - ingen over, ingen ved siden. "The Flying Sikh" som han ble kalt, symboliserte nasjonen.

Født i 1935 i det som i dag er Pakistan, var han 12-år gammel øyenvitne til at foreldrene ble drept i de omfattende massakrene da India og Pakistan ble delt.

Han kom seg til India, foreldreløs og alene - som millioner av andre, og ble etter hvert militær og idrettsmann. Han satte verdensrekord på 400 meter like før de olympiske sommerlekene i Roma i 1960.

Han var så suveren i finalen at han etter 250 meter roet det hele ned en smule, i ettertid kalt "den verste feilvurderingen i indisk fri-idrett". Han kom ut av rytmen og endte på 4.plass.

"The Flying Sikh" er en legende i indisk idrett. Han er fremdeles nasjonens sportsansikt utad og brukes - 50 år etter feilvurderingen - som "ambassadør" når stevner skal åpnes, konkurranser settes i gang eller medaljer utdeles. Det er på tide han får en erstatter!

Ikke akkurat suksess

India har tatt én individuell olympisk gullmedalje gjennom tidene, Abhinav Bindra i 10 meter luftgevær i Beijing.

På FIFAs siste rankingliste ligger India på 142.plass. Sist helg tapte de 1-9 for Kuwait som ligger på 109.plass på den samme rankingen.

Tidligere Malmø-trener Bob Houghton har vært landslagssjef siden 2006 uten at India har oppnådd resultater som står i stil med den ikke ubetydelige satsningen.

Bob Houghton har kontrakt til 2013, men har sagt at han vil vurdere sin stilling etter årets Asia Games. Etter å ha tapt 0-5 mot Japan i åttendels-finalen er det mulig han gjør det.

Dårlige når det svettes mye!

Etter en viss suksess i Commonwealth Games konkluderte indiske sportskommentatorer - relativt seriøst - med at indere er best når de får sitte helt stille, ikke blir forstyrret av konkurrenter og kravet til avansert utstyr er minimalt.

De er best når det er systematikk og presterer dårlig når det må improviseres. Og det er noe i det.

Den individuelle gullmedaljen i OL kom i luftgevær, deres største internasjonale stjerne for tiden er Viswanathan Anand som er regjerende verdensmester i sjakk og den første gullmedaljen i Guangzhou kom i biljard.

Som nasjon har India satset mye på realfag og informasjonsteknologi. Fag som krever intens konsentrasjon, mye tankevirksomhet og lite forflytning. Det er lite tid for lek hvis man vil opp og frem i India. I den grad idretten avspeiler samfunnet den er en del av kan dette være en del av forklaringen.

Elendige ledere

I august i år ble den 83-år gamle karrierepolitikeren Vidya Stokes valgt til president i Indias landhockeyforbund.

Hun har hatt en rekke lederverv innenfor politikken og var leder for det indiske kvinnehockeyforbundet på 80-tallet. Hun fikk dobbelt så mange stemmer som motkandidaten i en åpen og uangripelig votering.

Det er flott med kvinnelige ledere og seniorer har mye å bidra med; men det var en politisk nominasjon og ingen fremtidsrettet ansettelse. For tre uker siden trakk hun seg. På grunn av alle sine politiske oppgaver hadde hun ikke tid.

Samme kritikk reises mot andre ledere. Idrettsminister M.S. Gill er 74 år, og formannen i Indias olympiske Komité Suresh Kalmadi 66 år. De fikk enormt med kritikk etter de enorme problemene og den omfattende korrupsjonen i forbindelse med de nylig avholdte Commonwealth Games (CGW) i New Delhi.

Problemet er at mange idrettsledere får sine verv etter et langt liv i politikken, ikke etter innsats og valg i idretten.

Utilgjengelige anlegg

Det er uenighet om summen, men mange mener at CGW kostet om lag 40 milliarder kroner. Mye av det gikk til anlegg.

• Les også: - Vi ble behandlet som kveg
• Les også: Samveldelekene invaderes av dyr
• Les også: Skittent vann gir svømmerne diaré
• Les også: Skandaler truer Samveldelekene

Det er brukt mye trykksverte på alternativ anvendelse av en slik sum eller om bare en brøkdel av denne summen var blitt brukt på talentutvikling, treningsfasiliteter og trenerutdannelse.

Et motargument var at nå fikk man tidsmessige anlegg som ville komme talentene til gode. Men de nye arenaene har i stor grad vært lukket og låst vært lukket og låst etter at ilden ble slukket, flaggene firt og deltagerne dro videre. Utøvere som så frem til å forberede og forbedre seg i moderne omgivelser slipper ikke til.

Private observasjoner

I dag er det New Delhi halvmaraton med topp internasjonal deltagelse. Denne uka har den daglige maksimums-temperaturen krøpet under 30 grader, så nå er det behagelig å oppholde seg utendørs.

I sommer var det 45 varmegrader i lange perioder, i august og september var det en såkalt "god monsun", det vil si at det regnet bøtter og spann flere ganger om dagen.

I tillegg er veistandarden - med unntak av et fåtall gater - lite egnet til løping eller sykling.

Trafikk-kulturen er på kollisjonskurs med idrettsfolks treningsbehov, fortauene er tilnærmet ufremkommelige med ujevnheter, hull, ledninger som har falt ned og grener som gjør det hele til en viderekommen hinderløype.

Ut over disse begrensningene er det folk over alt i den indiske hovedstaden, de sover og bor, jobber og tigger på fortauene.

At India har 1.2 milliarder innbyggere er ikke det samme som at de har 1.2 milliarder potensielle idrettsutøvere.

1 milliard mennesker er så fattige at de har verken tid, krefter, helse eller ressurser til å trene. Deres kamp gjelder selve tilværelsen, ikke gull og laurbær.

Systemforskjeller

På den annen side: Vanskelig klima og dårlige veier, uegnede anlegg og korrupte ledere finnes i mange land som også er preget av naturtragedier og hungerkatastrofer.

Så det kan ikke være hele forklaringen på supermakten Indias lilleputtrolle i idretten. Men nasjonen er ung og delstatene er sterke. De utfordrer hverandre og trekker i hver sin retning.

India er et ekstremt mangfoldig samfunn med forskjellige religioner, tradisjoner, språk og kulturer.

Og i verdens største demokrati har de rett til å ha en mening, de marsjerer ikke i takt og adlyder ikke en diktator eller en partikongress som har bestemt at de skal bli best i verden. Men de har lyst og de er motiverte. Det kan ta tid, men de kommer.