1) OL i Beijing. Atmosfæren, de flotte anleggene, den fantastiske olympiaparken med de utrolige og fargerike lysarrangementene og lysskiftene. Byen Beijing, som var langt mer moderne - OG eksotisk - enn jeg hadde forventet. De vennlige menneskene. Et nærmest prikkfritt arrangement. Og en magisk stemning inne i Olympiastadion ”Fugleredet”, der jeg tilbrakte mesteparten av tiden. Og magien var der BÅDE under åpningsseremonien og friidrettsøvelsene.
Rent sportslig, var likevel det største for meg personlig noe som skjedde på en annen arena, nemlig at håndballjentene ENDELIG tok gull! Etter å ha vært helt i toppen siden 1986, og veldig nære flere ganger, var det stort at Norges kanskje største idrettsyndlinger når de vinner, lyktes i å ta den eneste triumfen de manglet. Og det største en utøver kan vinne.
Det fortjente også trener Marit Breivik så til de grader etter den jobben hun hadde gjort med dette laget gjennom mange år!
2) OL-gullet til Trine Hattestad i spyd under lekene i Sydney i 2000.
Her var det også et ENDELIG. Etter å ha vært favoritt og mislykkes før, var denne triumfen SÅ fortjent og kjærkommen som avslutning på en lang og flott karriere. Det var den siste sjansen hennes til å oppnå den aller gjeveste medaljen og den eneste hun manglet i samlingen av titler. Som kommentatorer hadde vi fulgt henne i mange år, og opplevd både seire og skuffelser . Det gjorde at vi hadde fått et spesielt forhold til den alltid blide jenta, som var en strålende representant for norsk idrett. Derfor var det ekstra stort å få være tilstede og oppleve at hun endelig fikk OL-gullet i den nest siste konkurransen hun deltok i.
3) Liv Grete Poiree tar 4 VM gull i skiskyting i Oberhof i 2004. Jeg var ikke selv til stede på mesterskapet, men opplevde det som programleder hjemme i studio. Og særlig den andre seieren hennes, tror det må ha vært jaktstarten, var en sterkt følelsesladet opplevelse, som fremkalte tårer hos programlederen da hun kom på etterpå!
Som kvinne syns jeg det alltid er ekstra stas når det er de norske JENTENE som går til topps. Og vi har ikke vært bortskjemte med norske kvinnetriumfer, selv om det er blitt flere av dem de siste årene. Følelsene i dette tilfelle ble også forsterket av den fantastiske entusiasmen og innlevelsen til Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike i kommentatorboksen. Slikt smitter over på oss som ser og hører det på TV!
4) Jon Drummonds tjuvstart. En opplevelse som ”går helt inn i beinmargen” og setter seg fast, ,trenger ikke nødvendigvis være en sterk prestasjon. Det kan også være dramatikk som har utspilt seg på idrettsbanen. Og noe av det jeg kommer til å huske best fra min tid som friidretts-kommentator er episoden fra mellomheatet på 100 meter for menn i VM i Paris i 2003.
Amerikaneren Jon Drummond, som var en av favorittene til gullet i øvelsen, blir diskvalifisert for tjuvstart. Men Drummond selv – og tilskuerne på stadion – er helt uenige i avgjørelsen. Amerikaneren legger seg ned midt i løpebanen og nekter plent å forlate arenaen. Han gjentar stadig ordene ”I didn’t move!”, som mikrofonene fanger opp og sender også inn i vårt øre. Mens et fullsatt Stade de France piper mot starteren, og til støtte for Jon Drummond.
Det er svært vanskelig , for ikke å si UMULIG, å se på bildene som ruller over storskjermen på stadion at han virkelig tjuvstrarter! Dramaet varte i mange minutter før Drummond endelig gikk av banen og de andre kunne løpe.
5) DET STORE SJOKKET. Den historien som kanskje har gjort sterkest INNTRYKK på meg, mye fordi den rører ved idrettens grunnverdier, og fordi den reiste spørmålstegn ved om konkurranseidretten virkelig er verdt engasjementet og følelsene våre.
Jeg tenker på den finske dopingskandalen under VM på ski i Lahti i 2001. Det er helt utrolig at et helt lag kunne ta sjansen på å bringe en slik skam over seg selv og sitt land under et verdensmesterskap på hjemmebane. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var at den ene etter den andre sto fram med et ”glatt” og smilende uskyldsansikt og løy, da skandalen begynte å rulle. Harri Kirvesniemi fikk oss til å TRO at han var uskyldig. Vi hadde alltid syns han var sympatisk, og en av dem vi unnet triunfer etter en lang karriere. Men også HAN var dopet.
Spørsmålet er bare om de få som slapp unna, også var juksemakere. De var bare heldige. Etter en slik historie mister idretten mye av sin troverdighet, og det er ikke like moro lenger å være en oppglødd og entusiastisk tilskuer, som lett feller en tåre når favorittene hennes vinner. MEN – heldigvis, kanskje – vi glemmer fort!
Hva er ditt største idrettsminne fra de ti siste årene?
