– Alt som har hendt i kvinnefotball, var det Dick, Kerr's som gjorde først

England møter Skottland i EM i kveld, og engelske fotballkvinner er medaljehåp og historisk populære i sitt heimland.

Eller kanskje berre nesten. For nærmare hundre år sidan gjekk folket også mann av huse for å sjå engelske fotballkvinner.

Dei blei så populære at det gjekk heilt gale.

Ein juledag i 1920 kom det som skulle bli eit historisk toppunkt for fotball for kvinner – og også eit vendepunkt.

«Boxing Day»

Vi er på Goodison Park i Liverpool, og det er 26. desember.

«Boxing Day» er vanlegvis den største dagen i engelsk fotball. Men ikkje dette året, fordi det er søndag og ulovleg med kommersielle arrangement som profesjonelle fotballkampar.

Kampar der inntektene går til veldedige føremål er derimot lovlege.

Kvinnelaga Dick, Kerr's Ladies og St. Helens Ladies møtest i ein fotballkamp der inngangspengane går til inntekt for familiane til soldatar som fall eller blei såra under første verdskrigen.

10-15.000 får ikkje plass

Publikum strøymer til bana denne andre juledagen.

Lenge før avspark er det fullt. 53.000 har greidd å kome seg innom portane.

Utanfor kjem det stadig fleire til, men dei får ikkje kome inn. Truleg er det mellom 10.000 og 15.000 som skuffa må snu og gå heim att.

Det skal gå 92 år før publikumsrekorden blir slått i England.

Dei 53.000 får sjå Dick, Kerr's – allment akseptert som verdas beste fotballag for kvinner – vinne 4–0.

Og Lily Parr – 15 år og allereie superstjerne – imponerer med driblingar og innlegg ute på venstrevingen. Det er ikkje minst på grunn av henne publikum har møtt fram.

Kampen gir 3115 pund til veldedige føremål. Det tilsvarer rundt 120.000 pund – eller nærmare 1,3 millionar kroner – etter dagens pengeverdi.

Men samstundes er den enorme publikumstilstrøyminga starten på slutten for kvinnefotball i England. Det skal vi kome tilbake til.

Veks fram i krigsindustrien

Det heile tek til fleire år tidlegare, medan den første verdskrigen pågår for fullt. Bakgrunnen er den britiske våpen- og ammunisjonsindustrien.

Mennene er sende til fronten, og det er kvinnene – «The Munitonettes» – som overtek det aller meste av arbeidet i våpen- og ammunisjonsfabrikkane i Storbritannia.

Arbeidsdagane er lange og svært farlege. Kvinnene jobbar med sprengstoff og helsefarlege kjemikaliar, stort sett utan noko form for vern. Produksjonspresset er enormt.

Både arbeidsleiarane og krigsdepartementet innser at arbeidarane treng fysisk aktivitet for å makte arbeidet.

Tiltaket blir sett i verk. Det blir innført ein arbeidspause midt på dagen.

Hovudaktiviteten blir fotball. Kvar einaste av dei mange ammunisjons- og krigsmateriellfabrikkane i landet får raskt sitt eige kvinnelege fotballag.

– Desse jentene kan fylle Deepdale

Ein av fabrikkane er Dick, Kerr's i Preston. Fabrikken har problem. Arbeidsdagane er slitsame, moralen nedgåande, og det same er produktiviteten.

Så tek også dei oppfordringa om å spele fotball i lunsjpausen.

Kvinnene stiller lag mot dei få mennene som framleis jobbar i fabrikken. Og vinn. Suverent.

I kontoret sitt oppe i tredje etasje står fabrikkdirektør Alfred Frankland og ser jentene spele nede i bakgarden. Frankland har sjølv fotballbakgrunn og ser at her er det jenter med stort talent og utviklingspotensial.

– Dette laget kan fylle Deepdale, seier han til andre i leiinga. Og han stiftar Dick' Kerr's Ladies i 1917.

Deepdale er ligaklubben Prestons heimebane med ein publikumskapasitet på over 30.000.

Alfred Frankland tek ikkje feil.

10.000 på første kampen

Han tek styringa og utviklar laget til eit topplag, som mest truleg er det beste kvinnefotballaget i historia.

Dei tek nasjonen med storm. I verdskrigens tredje år er publikum sveltefora på underhaldning, ikkje minst fotball.

I sin aller første kamp, på juledagen i 1917, samlar dei 10.000 tilskodarar på Deepdale. Inntektene på 600 pund skal gå til familiane og etterlatne etter falne soldatar. Og 600 pund på den tid er store pengar.

Betre skal det bli. Mykje betre.

Internasjonale pionerar

Mange av laga til «The Mutionettes» held fram med kampane sine etter fredsslutninga i november 1918. Behovet for pengar til sosial hjelp er enormt, og publikum strøymer til banene.

Dick, Kerr's Ladies er og blir dei største. Dei vinn kampane, dei trekkjer flest tilskodarar, og dei skaffar seg dei største stjernene – megastjerner i dåtidas mediebilete.

Laget er internasjonal pionér i kvinnefotball. Våren 1920 spelar dei fleire kampar mot eit lag frå Paris. Første kampen i Preston samlar 25.000 tilskodarar, og i løpet av fire kampar mot det franske laget samlar dei inn over 3000 pund.

Hausten same året reiser klubben på turné til Frankrike. Fire kampar der samlar 62.000 tilskodarar.

Dei reiser heim utan tap. Når dei går i land frå båten i Dover, blir dei tekne imot som heltar med jublande menneske overalt.

Lily Parr – storrøykande superstjerne

Den største av dei alle er Lily Parr. I heile oppveksten har ho blitt herda i konkurranse med sine eldre brør i fotball og rugby.

Som 14-åring blir ho oppdaga av Dick, Kerr's og henta til klubben og fabrikken i 1919. Ho blir ein såkalla «instant hit» – stjerne med ein gong. Den første sesongen scorar den 180 centimeter høge jenta 43 mål.

Parr får 10 shilling for kvar kamp ho spelar. Ho er samstundes kjend som ein storrøykar, og får visstnok utbetalt ein heil del av løna i sigarettar.

Ho skal kome til å score over 900 mål for klubben fram til ho legg opp i 1950, 45 år gammal. I sin siste kamp scorar ho når Dick, Kerr's Ladies slår Skottland (!) 11–1.

Lilly Parr er open lesbisk og blir eit stort ikon i kampen for rettane for lesbiske og homoseksuelle i Storbritannia heilt fram til sin død i 1978.

Ho blir den første kvinna som får plass i National Football Museum Hall of Fame i 2002.

Låner flomlys av Winston Churchill

Det er fleire stjerner på laget også: Blonde og glamorøse Florrie Redford, den vesle dribledronninga Jennie Harris, kapteinen og stopparkjempa Alice Kell, og den alltid smilande humørspreiaren Jessie Walmsley.

I 1920, to år etter at verdskrigen er over, organiserer og spelar Dick, Kerr's Ladies den aller første fotballkampen i flomlys.

Dei søkjer krigsdepartementet om å få låne to kraftige lyskastarar som under krigen har vore brukt til å leite etter fly i nattemørkret. Dei får løyve av sjølvaste forsvarsminister Winston Churchill personleg, ifølgje boka In A League of Their Own av Gail Newsham.

Lyskastarane blir rigga opp på Deepdale, og med kvit ball kan jentene spele kamp i kveldsmørkret.

Får FA-bossane til å skjelve

Men suksessen har ei bakside som skal kome til å gi dramatiske utslag.

Med Dick, Kerr's i spissen er kvinnefotballen i ferd med å bli altfor populær for dresskledde gentlemen i kontora til det engelske fotballforbundet, FA.

Ingenting tyder nemleg på at populariteten til Dick, Kerr's skal avta.

På Anfield i Liverpool møter Dick, Kerr's eit samansett lag av alle dei andre beste spelarane frå heile Storbritannia, og vinn 9–1 framfor 25.000 tilskodarar. Suksessen med lagets Frankrike-turne skremmer også.

Mot slutten av 1921 har totalt over 900.000 tilskodarar betalt for å sjå stjernelaget.

På kontoret til FA har alarmen for lengst gått. Interessa for kvinnefotball er i ferd med å true publikumsinteressa for ligafotballen for menn.

Forbod som varer i 50 år

For er det ikkje berre skarve 35.000 som møter opp på Goodison Park for å sjå ligakampen mellom Everton og Arsenal dagen før Dick, Kerr's Ladies trekkjer 60-70.000 til den same bana?

Det blir for mykje for FA. 5. desember 1921 slår dei til:

Dei vedtek at ingen lag tilknytt FA lenger skal få lov til å la kvinner bruke arenaene og andre fasilitetar knytta til fotballen.

Dermed er i praksis alle store baner stengde for kvinnene.

Offisielt er forklaringa at fotball ikkje passar for kvinner.

Men få er i tvil om at forbodet kjem fordi interessa for den organiserte liga- og cupfotballen for menn er trua av oppslutnaden om Dick, Kerr's Ladies og andre kvinnelag.

Resultatet er at i praksis blir kvinnefotball på toppnivå forbode i England. Eit forbod som skulle stå i 50 år.

Blir nekta i Canada – slår herrelag i USA

Men det knekkjer ikkje Dick, Kerr's Ladies, iallfall ikkje i første omgang. Dei har allereie kjøpt sitt eige stadion, Ashton Park.

– Og så finst det alltid eit Amerika å dra til, trøystar Alfred Frankland spelarane.

I 1922 reiser dei på turné til Nord-Amerika. Men når dei stig i land i Montreal i Canada, får dei beskjeden:

Kvinner får ikkje spele fotball her heller.

I USA får dei derimot spele – mot herrelag. Dick, Kerr's Ladies vinn tre av kampane. Tre endar med tap og tre med uavgjort.

– Det jentene manglar i tempo, tek dei igjen med kombinasjonar og pasningsspel, skriv New York Times etter første kampen i USA, ifølgje history.com.

Slutt – eitt år for tidleg

Likevel er den store tida over. Forbodet fører til at talet på gode lag går sterkt tilbake. Dei må spele i parkar og på offentlege baner, og der er det smått med publikumsplassar.

Klubbens sterke mann Alfred Frankland sluttar som leiar for laget i 1926 når fabrikken blir omorganisert. Tilknytinga til fabrikken blir avslutta, og klubben tek namnet Preston Ladies.

Frankland jobbar likevel i ulike roller for klubben heilt fram til sin død i 1957.

I 1965 blir klubben lagd ned for godt, 48 år etter oppstarten på ammunisjonsfabrikken. Årsaka er mangel på spelarar.

Bad om orsaking – omsider

Hadde dei halde ut i eit år eller to til, hadde klubben kanskje eksistert enno.

I 1966 vinn England VM for menn heime på Wembley. Interessa for fotball får eit stort oppsving, som også kjem kvinnene til gode. Igjen strøymer jentene til fotballbanene.

FAs syn på kvinnefotball snur. Eit forbund for kvinnefotball blir stifta i 1969 med 44 klubbar, og i 1971 blir fotball for kvinner igjen tillate av FA.

I 2008 ber det britiske fotballforbundet omsider om orsaking for det 50 år lange forbodet.

Men det er for seint for Dick, Kerr's Ladies.

• Les: The Dick, Kerr's Ladies, the fotball team that changed history