Denne finalen er en milepæl i striden mellom fotballens giganter

Spillernes reaksjoner kunne knapt vært mer ulike.

Da dommeren blåste av semifinalen mellom Paris Saint-Germain og RB Leipzig tirsdag, feiret PSG-stjernene som om de hadde vunnet turneringen.

Neymar falt ned på kne med hodet mot gresset. Spillerne sang og danset i ring. Da de senere jublet i garderoben, kom PSG-president Nasser Al-Khelaifi inn og delte ut bamseklemmer.

– Vi er! Vi er! Vi er i finalen! sang Neymar og Kylian Mbappé.

Dagen etter vant Bayern München sin semifinale mot Lyon. Da sluttsignalet gikk, virket få av spillerne å være i ekstase. Det var rolige klemmer, smil og småprat. Visste man ikke bedre, skulle man tro de nettopp hadde vunnet en treningskamp.

Det er dette som er forskjellen mellom årets finalister i mesterligaen. PSG er i finalen for første gang, Bayern har vært der flere ganger. For PSG er tittelen en drøm, for Bayern er den en forpliktelse.

PSG er en av elitens nye utfordrere. Bayern er blant de gamle stormaktene.

Disse to står på hver sin side av en stor stridighet i europeisk fotball.

Institusjonene

Det har oppstått en interessekonflikt mellom to typer klubber det siste tiåret.

De nye utfordrerne er først og fremst PSG og Manchester City. Begge eies av oljestater som bruker fotballens popularitet som et verktøy for internasjonal brobygging og renvasking av sine rykter.

Begge ønsker å avlede verdens oppmerksomhet fra sine brudd på en lang liste menneskerettigheter.

Begge vil bruke oljepenger til å kjøpe de beste spillerne og vinne alt som er. Spesielt mesterligaen.

Men både PSG og City har et problem. Planene har blitt bremset opp av en regel som favoriserer de gamle stormaktene.

Disse stormaktene er institusjonene som har historien, prestisjen og inntektene til å ligge i toppen år etter år. De har dominert i lang tid. Tenk Real Madrid, Barcelona, Bayern, Juventus, Manchester United, Chelsea og Liverpool.

Regelen som skaper problemer for utfordrerne, er Financial Fair Play. Den ble innført av UEFA i 2011 og sa at klubber i UEFAs turneringer kun kan bruke penger de har tjent på «naturlige» måter. Naturlige måter er ting som billetter, sponsoravtaler og draktsalg.

Ting som ikke er naturlige, er midler som kommer rett fra eieren.

Dette ødelegger for PSG og City, som vil bruke sine oljepenger.

Mens FFP har vært bra for fotballens økonomi generelt, beskytter det også de gamle stormaktene mot nye utfordrere. Uten investering utenfra vil de store alltid være størst.

I Tyskland har Bayern vunnet åtte ligatitler på rad. I Italia har Juventus vunnet ni ligatitler på rad.

Derfor kan man si at UEFA bør endre FFP slik at de gamle stormaktene kan utfordres. Men hvem har makten i UEFA?

Til en viss grad er det nettopp disse stormaktene.

Kjente fjes

Lederne i europeisk fotball viktigste organisasjoner er ikke bare tidligere advokater og næringslivsledere. De er ofte direktører med fartstid i store fotballklubber.

Det politiske nettverket i europeisk fotball ble satt sammen før Emiratene kjøpte City (2008) og Qatar kjøpte PSG (2011).

Ta bare en titt på UEFAs «executive committee», komitéen som tar de viktigste avgjørelsene. Der er en av visepresidentene David Gill, som jobbet for Manchester United som finansdirektør og daglig leder fra 1997 til 2013.

Blant komiteens medlemmer er Zbigniew Boniek, en tidligere storspiller i Juventus, og Andrea Agnelli, president i Juventus.

Så har man den mektige European Club Association (ECA), som representerer 246 klubber i Europa. Den ble grunnlagt i 2008 av 16 klubber, blant dem Real Madrid, Barcelona, Bayern, Juventus, Chelsea og Manchester United.

Styrelederen i ECA er Andrea Agnelli, president i Juventus.

Visestyrelederen er Pedro López Jiménez, som har samme rolle i Real Madrid.

Styrelederen før Agnelli var Karl-Heinz Rummenigge, som har samme rolle i Bayern.

Rummenigge er nå medlem av ECAs «executive board». Der sitter også Ed Woodward (sjef i Manchester United), Josep María Bartomeu (president i Barcelona), og Peter Moore (avtroppende daglig leder i Liverpool).

Drivkraften i ECA er Agnelli. Han er i forhandlinger med UEFA om å endre mesterligaens format, et skifte som kan ha enorme ringvirkninger på fotballens økonomiske og sportslige landskap.

I mars sa Agnelli at han ønsker en mesterliga hvor kvaliken delvis bestemmes av historiske plasseringer. Altså vil Atalanta, som debuterte i turneringen denne sesongen, stille svakere enn før.

En klubb som Roma kan kvalifisere seg selv om de ikke når kvalikplassene ett år, fordi de pleier å spille i mesterligaen.

Dette vil ikke påvirke City og PSG, men planen er igjen en regel som favoriserer de gamle navnene på bekostning av de nye.

Bak sceneteppet

Hva kan PSG og City gjøre med dette? Al-Khelaifi har tilsynelatende innsett at det er bedre å bli en del av systemet enn å kjempe mot det. Han har nå fått plass i komitéene til både UEFA og ECA, og blitt venn med Agnelli.

City har ingen representanter i de viktigste komitéene til UEFA og ECA.

Det spørs hva Al-Khelaifi vil få til bak sceneteppet, siden det klare flertallet av toppklubbene støtter FFP. Det bør legges til at PSG og City ikke spiller på lag: Qatar og Emiratene er involvert i en bitter politisk strid i Midtøsten.

Men i fotballens interne maktspill har de felles interesser. Og spenningen mellom PSG, City og resten har vært åpenbar. Begge har blitt kritisert for uansvarlig pengeforbruk.

Begge har fått straff av UEFA for brudd på FFP.

Begge har anket til Idrettens Voldgiftsrett (CAS) – og vunnet.

Spesielt City har følt at UEFA har bedrevet heksejakt. Da UEFA i februar stengte dem ute fra mesterligaen i to år fordi de mente klubben hadde oppgitt feil inntekter, sa City at «forsøket på å skade klubbens rykte er organisert og tydelig».

Ifølge nettsiden The Athletic følte City også at flere andre storklubber i Europa la press på UEFA for at de skulle straffe City.

Senere skrev ni klubber i Premier League et brev til CAS hvor de ba dem opprettholde dommen. Blant de ni var Manchester United, Chelsea, Liverpool og Arsenal.

En annen kritiker av både City og PSG er Javier Tebas, president i den spanske toppserien La Liga, som er interessert i at Barcelona og Real Madrid skal dominere.

Da PSG i 2017 hentet Neymar fra Barcelona ved å betale utkjøpsklausulen på 222 millioner euro, mer enn dobbelt så mye som den tidligere verdensrekorden, anklaget Tebas dem for å skape inflasjon i overgangsmarkedet.

Da City vant anken i CAS i juli i år, kom kritikken fra velkjente hold.

– Vi bør spørre oss om CAS et riktig sted for anking av institusjonelle saker i fotball, sa Tebas.

– Vi trenger FFP for å få mer en balansert konkurranse, sa Uli Hoeness, den tidligere presidenten til Bayern.

– Dette var ikke en god dag for fotball, sa Jürgen Klopp, treneren til Liverpool.

Én kamp unna

Det er ikke rart om de gamle stormaktene er bekymret. Citys triumf i CAS har svekket UEFAs evne til å opprettholde FFP.

Dette kan oppmuntre nye utfordrere, som PSG og City, til å bruke mer penger enn før.

Nå kan også PSG få en stor dose selvtillit ved å vinne mesterligaen.

Ingen klubb eid av en stat har nådd finalen før. City har nådd semifinalen én gang, mens PSG har gått på en rekke kollapser i utslagsrundene. Om dette er svakt, sier det også noe om styrken og rutinen til stormaktene.

De siste 23 årene har kun én klubb vunnet mesterligaen for første gang: Chelsea i 2012.

Nå kan enda en ny mester krones. Dette er sjansen Al-Khelaifi og Qatar har ventet på i ni år. PSG har ikke trengt å slå ut en av favorittene for å nå finalen.

Skulle de vinne i kveld, vil de ikke bare ha sikret tittelen.

De vil også ha vippet stormaktene ned fra tronen.