Det var bare én av mange sterke reaksjoner Idrettstingets boikott-vedtak.
Norske OL-håp raste mot Idrettstingets vedtak om å boikotte OL i 1980. For flere av dem forsvant det som skulle blitt karrierens høydepunkt.
Mandag er det 30 år siden Moskva-OL åpnet. Idrettstinget hadde vedtatt at Norge skulle boikotte lekene som følge av Sovjetunionens krigføring i Afghanistan.
Splittet idrett
Ikke siden perioden med to idrettsforbund i mellomrkrigstiden var norsk idrett så delt som utover i 1980. Og idrettens øverste myndigheter visste heller ikke helt hva de ville.
Sett fra ettertiden: Var det riktig av Norge å boikotte OL i Moskva? Si din mening og diskuter nederst i artikkelen.
28. januar valgte OL-komiteens plenumsmøte å utsette spørsmålet. Plenumsmøtet var en samling av selve OL-komiteen og representanter for alle særforbundene for OL-idrettene.
Da plenumsmøtet endelig bestemte seg, vedtok de med 19 mot 13 stemmer å anbefale norsk OL-deltakelse. I Idrettsstyret dagen før Idrettstinget ble boikott anbefalt med 8 mot 3 stemmer.
Og til slutt sa Idrettstinget endelig ja til boikott.
- Vanskelig, men riktig
- Jeg er glad for at idretten selv fikk avgjøre dette, sa daværende idrettspresident Ola Jacob Bangstad i et intervju med NRK. Han var selv en av de sterkeste boikott-forkjemperne, og hans engasjerte innlegg var sterkt medvirkende til at idrettstinget valgte boikott av Moskva-OL.
- Det var en vanskelig, men riktig, avgjørelse, sa Bangstad.
De aktive fikk ingen sjanse til å uttale seg formelt overfor idrettsstyret. Men de sa klart fra gjennom andre kanaler, først og fremst media, og det er liten tvil om at de aller fleste av dem ville ha reist til Moskva. Reaksjonene var harde.
Video: Intervju der idrettspresidenten forsvarer boikotten.
Forlot EM i protest
Samme helg som Idrettstyret tok sin beslutning, deltok flere norske brytere i EM i Tsjekkoslovakia. Da de fikk vite om boikottvedtaket, pakket de umiddelbart sammen og forlot mesterskapet i protest. Blant dem var junioren Jon Rønningen, som kom tilbake med OL-gull i 1988 og 1992.
Den "sikreste" norske gullmedaljen skulle komme i roing, med brødrene Alf og Frank Hansen i dobbelsculler. De hadde tatt OL-gull i Montreal i 1976 og VM-gull både i 1978 og 1979, og var storfavoritter.
Les:
- Kultur og idrett bygger bro
Padleren Einar Rasmussen, et av Norges medaljehåp, var også sterkt imot boikott.
- Jeg kan tenke meeg at det kan gå så langt her i verden at man kan boikotte OL. Men det er aller siste utvei. Kultur og idrett er det siste men bør trekke inn når det kommer til politiske konflikter. Det er først og fremst det som bygger bro mellom folk, sa Rasmussen.
Fotballforbundet avlyste en privatlandskamp mot Sovjetunionen som en konsekvens av vedtaket. Seinere avlyste Sovjetunionen avtalte besøk av sovjetiske utøvere og trenere til Norge.
Knut Hjeltnes var på den tiden en av verdens beste diskoskastere, og et av Norges sjeldne medaljehåp i friidrett. Han mistet også sin beste sjanse til olympisk medalje.
Og for første gang siden bronselaget i 1936 var Norge kvalifisert til den olympiske fotballturneringen. Arne Larsen Øklands mål i 1-0-seieren over Vest-Tyskland i Baunathal høsten før hadde sendt oss dit.
Et paradoks er at Norge fire år seinere - da vi ikke var kvalifisert - fikk være med likevel, ettersom Øst-Europa da boikottet OL i Los Angeles. Men det visste ingen i 1980.
Vurderte erstatningssak
I kjølvannet av boikott-vedtaket ble det også reist spørsmål om erstatningssak mot Idrettstinget. Det ble begrunnet med at de beste hadde lagt ned ekstra mye ressurser i forberedelser til et høydepunkt som det ikke ble noe av.
- Vi kunne gått med på boikott hvis boikotten hadde hatt bred internasjonal oppslutning, eller hvis Norge hadde brutt det internasjonale samarbeidet med Sovjet i sin helhet, sa Kjell Osfoss i Bryteforbundet.
Han mente idretten ble brukt i et politisk spill.
- Latterlig, svarte Arne B. Mollén, leder for Norges Olympiske Komité. Og noe søksmål ble det da heller ikke.
