40 år siden München-massakren

Sommer-OL i München hadde fullført ni vellykkede konkurransedager. Lekene foregikk i et delt Tyskland og midt under den kalde krigen, derfor skulle de markere vennlighet og forbrødring i en vanskelig tid. Ikke minst for å skape en motvekt til de forrige lekene i Tyskland - de høyst politiserte lekene i Hitlers Nazi-Tyskland 36 år tidligere.

Men grytidlig om morgenen den tiende konkurransedagen gikk alt galt.

Klokka er 04.30 tirsdag 5. september. De fleste idrettsutøverne ligger og sover. Åtte palestinere fra organisasjonen Svart September tar seg inn i deltakerlandsbyen gjennom et punkt i det over to meter høye gjerdet som går rundt hele landsbyen. Gjerdets svake punkt har de tidligere spanet seg fram til uten å bli oppdaget.

De tar seg inn sammen med en gruppe kanadiske utøvere som også bruker den veien inn etter en "ulovlig" natt på byen. Men kanadierne fatter ingen mistanke.

Palestinerne går rett til bygningen der Israels tropp bor, like ved hovedporten til deltakerlandsbyen. Der tar de oppstilling og slår inn dørene til alle de israelske rommene samtidig.

11 utøvere og trenere blir tatt. To av dem prøver å gjøre motstand og blir drept umiddelbart. De ni andre blir tatt som gisler.

Slik er stillingen når politiet kommer. Terroristene krever øyeblikkelig frigivelse av 234 palestinere i israelske fengsler pluss de to tyske grunnleggerne av gruppa Rote Armee Fraktion, Andreas Baader og Ulrike Meinhof - de to sitter i tyske fengsler.

Endte med forferdelse

Etter forhandlinger dagen lang, ender det hele i forferdelse samme kveld. Terroristene har krevd å få ta med seg gislene til flyplassen og derfra få et fly som skal ta dem til Tripoli i Libya.

Tyskerne har planlagt et bakhold. De har snikskyttere klare på flyplassen. Snikskytterne har plassert seg på det de mener er strategiske steder for å ta terroristene når de går inn i flyet.

De første nyhetsmeldingene rett etter aksjonen går ut på at alt har gått bra. De tidligste morgenavisene trykker hovedoppslag om dette, og tv-nyhetene melder det også.

Men stort lenger fra sannheten kommer man ikke.

For det hele glipper fullstendig. Når politiets skyttere begynner å skyte, rekker terroristene å ta livet av alle sine gisler før fem av dem selv blir skutt og drept. De tre andre blir tatt til fange. En tysk politimann blir også drept før det hele er over, drøyt 20 timer etter at det begynte.

Da har hele aksjonen krevd totalt 17 liv.

24 timers OL-avbrudd

Overraskende - ialfall i ettertid - er det at OL-øvelsene ikke ble avbrutt med det samme. Det kan komme av at arrangør-organisasjonen rett og slett ikke var klar over omfanget før etter en stund, og det kan komme av at daværende IOC-president Avery Brundage ville at de skulle fortsette for å markere at "en liten gruppe terrorister ikke skal få ødelegge OL".

Dagens øvelser begynte derfor etter programmet ved nitiden, og ble ikke avbrutt før utpå ettermiddagen da verden for alvor ble klar over omfanget av det som hadde skjedd.

Det er eneste gang i OL-historien programmet er blitt avbrutt. OL tok pause i ett døgn, fra tirsdag kl 16 til onsdag kl 16.

"The show must go on"

Den tyske OL-presidenten Willi Daume ville at resten av lekene skulle avlyses i sin helhet. IOC-president Brundage sto imidlertid på sitt: - Lekene må gå sin gang, og vi skal holde dem reine, rettferdige og ærlige, sa han.

Dagen etter massakren ble det holdt en minnemarkering på Olympiastadion. 80.000 tilskuere og 3000 aktive møtte fram.

– Vi var overbevist om at denne markeringen var avslutningen på lekene i München. Det kunne ikke gå an å leke etter noe slikt.

– Men på minnemarkeringen holdt Avery Brundage en svært god tale, der han streket under at terrorismen aldri måtte vinne, og at lekene derfor skulle fortsette. Dette snudde langt på vei stemningen, sa NRKs kommentator Knut Bjørnsen i et intervju mange år etterpå. Han kommenterte minnemarkeringen direkte den uvirkelige formiddagen.

– Det var én av mine vanskeligste jobber noensinne, sa den rutinerte kommentatoren.

Den ene av Norges to gullvinnere, syklisten Knut Knudsen, var enig.

– Jeg har i ettertid selvsagt tenkt mye på det som skjedde. Min egen gullmedalje kom i skyggen av det som skjedde etterpå. Jeg er glad jeg tok den medaljen før massakren. Men jeg støtter avgjørelsen om at lekene skulle fortsette - det var viktig å vise at terrorister ikke skulle klare å ødelegge dem, sa Knudsen, som tok sitt gull i forfølgelsesritt tre dager før terroristene slo til.

Lekene fortsatte etter ett døgns pause, til store protester verden over. Men flere land sendte utøverne hjem igjen, og ytterligere noen lot sine selv velge om de ville reise hjem.

13 nordmenn reiste hjem

Norge var en av nasjonene som lot utøverne selv velge. 13 av Norges tropp på 112 aktive valgte å reise hjem. De protesterte samtidig på at lekene skulle fortsette, og sa at dette var helt uakseptabelt når elleve idrettskamerater er drept.

• Les: - Vi hadde ikke noe valg, vi måtte bli igjen og spille

– Allerede i går kveld visste jeg at jeg ikke kunne delta mer i årets OL, sa fekteren Morten von Koss, en av dem som reiste hjem.

Padleren Egil Søby ønsket å reise hjem. Men han fortalte Aftenposten at han likevel ble igjen av hensyn til de tre andre i "gullfirer-kajakken". De hadde tatt gull i OL i 1968 og var blant favorittene også i 1972. På tidspunktet for massakren var de klare for semifinalen. De fortsatte og ga Norge en bronse til slutt.

Sterk kritikk mot tysk politi

Tysk politi og etterretningsvesen fikk i ettertid en kritikk som har mye til felles med den som 22.-juli-kommisjonen kom med her hjemme i sommer: Politiet var for seint på plass, sikkerhetstiltakene var ikke på langt nær gode nok til tross for flere advarsler på forhånd, og planleggingen og utførelsen av bakholdet på flyplassen var både mangelfull og klønete.

Sikkerhetstjenesten hadde satt opp en liste med 25 mulige scenarioer for et terrorangrep under OL. Punkt 21 på den lista beskrev nesten helt nøyaktig det som faktisk skjedde den 5. september. Likevel virket politiet nesten uforberedt.

Blant annet tok de ikke tilstrekkelig hensyn til at tv sendte direkte fra dramaet på flyplassen. Terroristene som fulgte sendingen, kunne tydelig se hvor politiets skyttere var plassert.

Tyskerne fikk også kritikk for at de hadde gått for langt i å skape bekymringsfrie leker. De hadde satset på en avslappet og vennlig atmosfære, og det lot seg ikke kombinere med mange synlige og tungt bevæpnede vakter. Derfor gikk det ut over sikkerheten.

"Dette blir det siste OL"

Det var mange og mørke spådommer om OL rett etter massakren. Mange mente at OL i München kom til å bli det siste i historien, til tross for Avery Brundagens forsikringer om at "små terroroganisasjoner ikke skal få ødelegge oss".

Brundage fikk også mye kritikk for sin holdning til det som hadde skjedd. Han var den fremste forkjemperen for å fortsette lekene så raskt som mulig, og han prøvde - etter manges mening - bagatellisere det som hadde skjedd.

I talen sin på minnemarkeringen 6. september sidestilte han terrorhandlingen med faren for profesjonalisering og politisering av den olympiske idretten da han snakket om truslene den olympiske bevegelsen stod overfor.

Den kontroversielle amerikaneren hadde forøvrig allerede varslet at han ville slutte som IOC-president etter München-OL.

Sørgebånd i Montreal

Men OL-historien var ikke slutt. Under lekene i Montreal fire år senere gikk den israelske troppen med et svart sørgebånd på flagget under innmarsjen, ellers var det ingenting der som minnet om tragedien i 1972. Bortsett fra mye mer sikkerhetsfolk.

Massakren i München fikk flere etterspill, men det var av verdenspolitisk og ikke sportslig art.

Mindre enn to måneder etter massakren ble et Lufthansa-fly kapret i Zagreb. Kaprerne krevde de tre gjenlevende terroristene fra München frigitt, og fikk viljen sin.

Lillehammer-saken

Israel krevde hevn, og likviderte flere palestinere og mistenkte terrorister i månedene og årene etterpå.

Men den vanligvis så effektive etterretningsorganisasjonen Mossad bommet stygt i den såkalte Lillehammer-affæren året etter.

Marokkaneren Ahmed Bouchiki, som hadde bodd i Norge i sju år og som jobbet som servitør på Lillehammer, ble brutalt skutt ned og drept da han sammen med sin norske kone og deres baby var ute og gikk en tur i nærheten av hjemmet sitt om kvelden lørdag 21. juli 1973.

Mossad hadde forvekslet to tilnærmet like navn og drepte den uskyldige marokkaneren. Fem Mossad-agenter ble arrestert av norsk politi i forbindelse med saken.

Helt fram til 1992 drepte Mossad palestinere de mente kunne knyttes til massakren 20 år tidligere.