- Nei, vi fikk klar beskjed om å bli igjen og spille de to siste kampene, sier Per Søderstrøm til NRK.
Han var målvakt i Norges 16-mannstropp i München-OL, lekene som fullstendig ble overskygget av . Laget var slått ut av hovedturneringen etter en kontroversiell kamp mot Vest-Tyskland to dager før, men skulle avslutte turneringen med plasseringskamper - kamper som i beste fall kunne gi Norge en niendeplass i OL.
- Splid i troppen
Som alle andre var også håndballspillerne sjokkert og sterkt preget av det som skjedde natt til 5. september 1972 i deltakerlandsbyen i München-OL. For de fleste av dem virket det der og da meningsløst å fortsette lekene.
- Det var en prosess. Vi var selvsagt alle lamslått med det samme. Men nokså raskt dukket problemstillingen opp: Skulle vi innse det meningsløse i å fortsette med lekene, eller skulle vi vise at terroristene ikke skulle få vinne?
- Det står ikke til å nekte at uenigheten var stor, og at det var i ferd med å utvikle seg splid. Det var ingen god stemning i troppen, sier Søderstrøm.
Kunne blitt hardt straffet
Men da håndballgutta var samlet utenfor bygningen de holdt til i, kom ledelsen med IOC-medlem Arne B. Mollén og troppens leder Thor Ole Rimejorde i spissen og ga klar beskjed. Spillerne måtte bli, noe annet ville ødelegge for norsk håndballsport.
Hvis Norge trakk seg før siste kamp var spilt, ville håndballforbundet bli ilagt en bot de neppe hadde hatt råd til å betale, og dessuten risikere å bli ekskludert fra det internasjonale forbundet, IHF.
For det var aldri aktuelt for IHF å kutte ut disse kampene, eller på annen måte redusere programmet for håndballturneringen. Ikke minst fordi dette var aller første gang håndball hadde fått plass i OL-programmet.
- Hadde ikke noe valg
Per Søderstrøm ønsket i utgangspunktet å reise hjem fra OL etter terroraksjonen, men følte at han ikke hadde noe valg og ble igjen for å spille også de to siste kampene
Foto: Norges Håndballforbund- Vi er kommet med i OL, og vi er glade for å kunne fortsette vår deltakelse også i de kommende olympiske leker, sa IHFs Kurt Wadmark, ifølge en artikkel i Aftenposten 8. september det året. Han hadde ingen forståelse for dem som ønsket å reise hjem.
- Da innså vi at vi ikke hadde noe valg. Også vi som ønsket å reise hjem, måtte bli igjen for å spille de to siste kampene, sier Søderstrøm.
Den beskjeden fjernet også motsetningene i troppen. De valgte å spille med sørgebånd, og de stilte også med redusert tropp i kampene. Bare ni spillere stilte opp - seks på banen og bare tre innbyttere. Men de vant likevel og ble nummer ni.
Inge Hansen var lagkaptein. Han var også blant dem som helst ville reise hjem.
- Men jeg har den innstillingen at når jeg først står på en idrettsbane, vil jeg kjempe for å vinne, selv om det å stille opp i OL etter mordene på 11 idrettskamerater personlig byr meg sterkt imot, sa Hansen til Aftenposten rett etter den første av de to kampene. Norge slo Japan 19-17.
Fikk spille den siste kampen
- Jeg fikk spille den siste kampen mot Polen, minnes Søderstrøm. Han var en klar nummer to i troppen, bak Norges suverent beste målvakt Pål Bye. Norge vant etter ekstraomganger og sikret seg niendeplassen.
Den norske troppen bodde slik at de kunne se over til der israelerne bodde.
- De første timene forsto vi ikke helt hva som hadde skjedd. Men det gikk jo opp for oss etterhvert. Da kvelden kom, ante vi helikoptertrafikk der borte, men det var mørkt, og vi så jo ikke noe tydelig. Vi fulgte med på tv og ble holdt orientert.
- Men det var med oss som det ofte er: Når man er så nær en katastrofe som det vi var, fatter man ikke helt hva som skjer. Det er ikke lett å få oversikten, sier Søderstrøm.
Ikke minst fordi de første meldingene og tv-nyhetene fra aksjonen på flyplassen gikk ut på at alle gislene var frigitt og uskadet. Stort lenger fra sannheten er det vanskelig å komme.
Et enormt sjokk
Først neste dag gikk det fullt og helt opp for utøverne hva som hadde skjedd om morgenen og utover dagen og kvelden den 5. september. Da kom Bild Zeitung på døra med sine bilder og sine overskrifter.
- Det var selvfølgelig et stort sjokk. 17 døde, 11 av dem idrettskamerater som vi hadde sittet og spist i samme rom som, mindre enn to døgn tidligere. OL-landsbyen sydet vanligvis av liv, nå var alt helt stille. Det samme gjaldt München forøvrig, sier Søderstrøm.
"The Games Must Go On"
- Utpå formiddagen deltok vi på minnemarkeringen på Olympiastadion, det var en sterk opplevelse. Det var da IOC-president Avery Brundage holdt en engasjert tale om at terroristene ikke måtte få ødelegge OL, og avsluttet med "the games must go on", forteller han.
Dermed ble lekene gjenopptatt utpå ettermiddagen, etter ett døgns opphold.
- Vi ble altså igjen, fordi vi ikke hadde noe valg. Også de fleste andre ble igjen. Jeg vet ikke hvor mange som valgte å reise hjem. Det var noen, men ikke noen stor del av den norske OL-troppen, forteller Per Søderstrøm.
