I et intervju med NRK forteller Leif Jenssen , da han tok gull i vektløfting. Dette var på det tidspunkt ikke ulovlig, og det var svært utbredt.
– Alle vektløfterne brukte stoffet, og flere i andre idretter gjorde det også, sa Jenssen, og nevnte friidretten spesielt.
Endsjø var aktiv skytter og OL-deltaker i München i 1972. Seinere ble han idrettslege og var blant annet tilknyttet den norske OL-troppen i 1994.
– Du var i idrettsmiljøet under OL i 1972. Var utbredelsen av steroider så omfattende som det Leif Jenssen gir uttrykk for?
Vil ikke nevne navn eller miljøer
Leif Jenssen innrømmer at han brukte anabole steroider da han tok OL-gull. Men da var ikke det forbudt
Foto: Vilde Mikkelsen / NRK– Jeg vil ikke bekrefte verken personer eller miljøer. De som velger å fortelle sin historie, får gjøre det og stå for det selv, sier Endsjø.
– Flere har stått fram og fortalt om sin bruk av steroider på den tiden. Ett eksempel er den svenske diskoskasteren Ricky Bruch, som fortalte om sin aggressivitet og enorme sexappetitt som følge av steroide-bruken, sier Endsjø til NRK.
Norge tok fire medaljer i lekene i München. Ved siden av Leif Jenssens vektløftergull tok Knut Knudsen også et overraskende sykkelgull i forfølgelsesritt på bane. Frank Hansen og Svein Thøgersen tok sølv i dobbeltsculler, mens "gullfireren" i kajakk fra 1968 denne gangen padlet inn til bronse.
– Var det også utbredt i friidrett, siden Jenssen nevner den gruppa?
Bloddoping var heller ikke forbudt
– Jeg vil ikke si noe om det. Men vi vet jo at flere norske friidrettsutøvere er tatt for bruk av steroider lenge etter at det ble forbudt, sier Endsjø og sikter blant annet til at flere kulestøtere ble avslørt og dømt på 80-tallet.
– Men jeg kan jo nevne at finske langdistanseløpere – som Finland hadde flere gode av på den tid – sannsynligvis brukte bloddoping. Det var heller ikke ulovlig da, sier Endsjø. Først i 1986 ble dette forbudt av IOC.
En av dem var den firdoble OL-vinner Lasse Virén. Han har aldri innrømmet det selv, men ifølge nettstedet er det alminnelig antatt at han gjorde det i Montreal-OL i 1976. Uansett var det ikke forbudt på den tid.
– Vi var blåøyde
Anabole steroider kom på dopinglista i 1973, året etter München-OL. Da ble lista kraftig utvidet, og kontrollene ble intensivert.
– Hva var begrunnelsen til at anabole steroider ble forbudt da?
– Man hadde jo sett det an en stund og kommet fram til i hovedsak to grunner til at det ikke lenger burde være tillatt.
For det første var det umoralsk og uforenlig med idrettens idealer om rettferdig konkurranse. For det andre var det de helsemessige aspektene; man ble psykisk ustabil, stoffet framskyndet aldringsprosessen og førte til flere hjerteinfarkt og leverskader, og det ble dokumentert at anabole steroider i stor grad var innfallsport til andre og farligere stoffer, sier Endsjø, og legger til:
– I ettertid er det ingen tvil om at vi var veldig blåøyde på den tid.
