Når hver krone teller

– Det jeg merker, er at lommeboken ikke strekker til lenger, sier Laila Iren Særvold.

Laila forsørger tenåringssønnen. Lenge har hun gått i null hver måned, men de siste årene har hun lagt merke til en underlig utvikling. Prisen på strøm, mat og klær spiser stadig mer av familiebudsjettet. Enkelte måneder i fjor gikk hun i minus.

NRK har bedt Statistisk sentralbyrå om tall som kan vise hvordan det går med lommeboken til barnefamilier med dårlig råd.

SSB har sammenlignet inntektsveksten til familier med dårlig råd med prisveksten i samfunnet fra 2006 til 2019.

Hovedfunnene er tydelige:

• Kjøpekraften til barnefamilier med dårligst råd økte frem til 2013. Andelen barn som vokser opp i familier med lavinntekt ble halvert fra 7 prosent til 3,5 prosent fra 2006 til 2013, målt på denne måten (se faktaboks). Familiene med lavest inntekt fikk altså bedre råd. I 2013 snudde utviklingen, og i 2019 var 4,6 prosent av norske barn i familier med lavinntekt.
• Kjøpekraften til barnefamilier med innvandrerbakgrunn henger mest etter, men også barnefamilier uten innvandrerbakgrunn henger etter utviklingen i kjøpekraft.

Avhengig av datovarer

En lys lugg dukker dypt ned i disken med kjølevarer på Coop Mega Nordås i Bergen. Laila tar plass foran pensjonister som også vil se hvilke varer som er priset ned 40 prosent.

– Varer som melk og egg er ikke dårlige selv om de er utgått på dato, forklarer hun.

Det er ikke et bredt utvalg varer som lokker, men rabatter og tilbud.

– Biff er ikke vanlig. Det kjøper jeg ikke. Det blir alltid en vurdering hva vi skal ha til middag. Prisen avgjør.

Laila plages mer av handleturene enn før. I fjor kom det største prishoppet på mat på 11 år. Hver krone ekstra butikken tar for melk og kneipp, gir Laila mindre igjen til middag.

– Jeg har forsøkt å kjøpe svinekjøttdeig, for det kan man få billig, men det liker ikke sønnen min. Og han skal ikke tvinges til å spise mat han ikke liker, sier hun bestemt.

Rutinert saumfarer hun disken etter mulige middagsretter.

Ble fattigere med alderen

I et borettslag omgitt av grøntområder utenfor Bergen bor Laila med sønnen og katten Tigergutt. Det er en liten treroms leilighet, som Laila eier.

Utenfor dørstokken står en elektrisk rullestol parkert. Laila tar hvilepauser mens NRK er på besøk, men samler krefter for å fortelle hvor kort den rauseste trygdeordningen i verden strekker.

– Man skulle tro at det skulle være nok med uføretrygd. Men det er lite. Selv om jeg også får barnetrygd, så er det vanskelig.

Da Laila var 29 år, trodde hun at økonomien ville bli bedre utover livet. Hun hadde jobbet hardt for å trosse dysleksien for å bli hjelpepleier. Planen var å utgjøre en forskjell for folk. Så ble hun selv syk av ME, og omskolerte seg til helsesekretær for å kunne stå i jobb. Det ble for tøft, og hun ble erklært 100 prosent ufør.

Nå er hun 44 år og har 23.000 kroner utbetalt hver måned, inkludert barnetrygd. I tillegg får hun 1200 kroner i foreldrebidrag.

Flere faller nederst i inntektsstigen

I et lite kontor i Oslo sentrum har SSB-forsker Tor Morten Normann festet blikket på tabellarket sitt. Tallene han skal vise frem, er nøkkelen til velstand og lav ulikhet i Norge.

Men de viser også at barnefamilier med dårlig råd har fått svekket kjøpekraft sammenlignet med resten av befolkningen de siste årene.

Også i Norge tjener noen voldsomt mye, mens andre lever fra utbetaling til utbetaling. Men det spesielle med nordmenn er at inntekten til folk flest ligger midt på treet. For enslige med ett barn var medianen på nesten 500.000 kroner i 2019.

Lavinntekt har barnefamilier som ligger 40 prosent dårligere an enn typiske familier. 115.000 barn var en del av en familie med lavinntekt i 2019.

Når flere familier får inntekter med et stort gap opp til den typiske inntekten, svinner det norske med mange inntekter midt på treet. Det kan være et varsel om at ulikheten øker.

– Lavinntektsmålet konsentrerer seg om de med lavest inntekt. Hvis andelen øker, betyr det at det er flere som henger etter i den generelle inntektsutviklingen, sier Normann.

– Hvilke grupper er overrepresentert?

– Det handler stort sett om grupper med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, som i stor grad er avhengig av overføringer og inntektssikring fra det offentlige, sier han.

Sammen med kollega Jon Epland har Normann fulgt utviklingen lenge. De har sett at folk i full jobb nesten ikke finnes i gruppen med lavinntekt. Derimot er flere aleneforeldre bak tallene, og nordmenn med innvandrerbakgrunn.

Barn med foreldre født i Somalia, Syria og Eritrea står for store deler av økningen etter 2011. Men statistikken viser at det også er blitt flere barn av norskfødte foreldre i bunnsjiktet.

Mindre å rutte med etter 2013

Laila er ikke så opptatt av hvor hun havner på inntektsstigen. Begreper som lavinntekt eller fattigdom er meningsløse for henne når andre har det verre.

Det viktigste for Laila er hva hun har råd til med pengene hun får.

Når SSB sammenligner inntektsveksten med prisveksten, kan SSB undersøke om barn løftes ut av lavinntekt fordi foreldrenes inntekt har økt mer enn prisene og dermed har fått råd til mer. Slik har blant annet Unicef undersøkt fattigdommen i Norge tidligere.

Målt på denne måten, ble andelen barn som vokser opp i familier med dårlig råd halvert fra 7 prosent i 2006 til 3,5 prosent i 2012.

– De hang litt bedre med da, enn de har gjort de siste årene egentlig, forklarer Normann.

I 2012 avtok nemlig nedgangen. Og i 2019 var 4,6 prosent av barna i Norge i lavinntektsfamilier, målt med fast lavinntektsgrense justert for prisveksten (se faktaboks).

Normann tar frem en penn og beveger spissen langs en kurve. Den viser at barnefamilier med lavinntekt har langt bedre råd nå enn for 15 år siden. Likevel øker kjøpekraften til gruppen saktere enn i resten av befolkningen fra 2013 til 2019.

– Når andelen under den faste lavinntektsgrensen øker, betyr det at de faktisk får svekket kjøpekraften sin, sammenlignet med resten av befolkningen, sier Normann, og viser til at husholdninger generelt har fått økt kjøpekraft i alle år utenom 2016.

Professor Axel West Pedersen ved Oslo Met forklarer hvordan det ble flere barn i lavinntekt etter den relative grensen, men samtidig flere barn som ble løftet ut av den faste lavinntektsgrensen som er justert etter prisveksten.

Mellom 2006 og 2013 var Norge i en periode med høy økonomisk vekst og sterk utvikling i lønningene, med et kort avbrekk under finanskrisen.

– Også «fattige» barnefamilier fikk i denne perioden økt kjøpekraft, men flere i denne gruppen hadde likevel en svakere inntektsvekst enn folk flest og havnet dermed under den relative grensen for lavinntekt, forklarer han.

Lønnsoppgjøret bestemmes av partene i næringslivet uten at politikerne blander seg inn. Industrien som konkurrerer med utlandet setter rammen for hva alle i Norge skal få i inntektsvekst. Inntil 2014 ga gode tider i oljebransjen lønnsfest for nordmenn. Men da oljeprisen raste i 2014, ble lønnsoppgjørene de neste årene magrere.

– De siste årene har det vært lite reallønnsvekst i Norge som helhet, og de to typene av lavinntekt viser nå den samme tendensen til økning, sier West Pedersen.

Knekkpunktet

Nordmenn i jobb har en forsikring mot at prisene løper fra lønnen deres. Den norske modellen for lønnsdannelse sørger for at nordmenn vanligvis får minst prisveksten i høyere lønn hvert år.

Selv om de fleste offentlige ytelser blir prisjustert, var for eksempel barnetrygden uendret fra 1996 til 2019. Den er en større del av inntekten til familier med dårlig råd, enn folk med typisk inntekt.

Hvis kjøpekraften faller, kommer før eller siden dagen da brukskontoen er mindre enn utgiftene.

For Laila kom knekkpunktet under koronapandemien. Mat er blitt dyrere. Strømprisene har gått i været. Som mange andre familier med dårlig råd, brukte hun kredittkort.

Løsningen ville fått forbrukerøkonomer til å rive seg i håret. Baksmellet med galopperende renter og kredittgjeld ga Laila enda dårligere råd.

– Jeg var redd i januar, for i løpet av fjoråret brukte jeg for mye penger. Lenge forsøkte jeg å leve som normalt, og holdt ting skjult. Bruken av kredittkort økte og jeg fikk problemer. Heldigvis har banken hjulpet meg.

At uføre som Laila ikke får mer utbetalt hver måned, er bestemt av folkevalgte på Stortinget.

Samme hvilken regjering som har sittet de siste 16 årene, har ingen klart å snu trenden med at flere barn vokser opp i familier med dårlig økonomi.

Regjeringen tror utviklingen snur innen fem år

Barne- og likestillingsminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) trekker frem å få folk i arbeid som den viktigste nøkkelen til å snu utviklingen.

Ropstad leder KrF, som i 2012 kritiserte den rødgrønne regjeringen for at flere barn hadde havnet i lavinntektsstatistikken. KrF ville gjøre barnefattigdom til den mest prioriterte saken i regjering.

– Hvorfor har man ikke klart å gjøre mer for disse familiene?

– Vi ser på tallene at mye av økningen kan skyldes at det har vært økt innvandring. Vi har vært opptatt av at flere skal komme til Norge og få nye muligheter i Norge, men vi ser at mange er enslige forsørgere. Jeg tror som sagt at det viktigste er å hjelpe enda flere ut i jobb med bedre integrering og gjennomføring i skolen, men så må vi bare erkjenne at det er veldig krevende å lykkes med det.

– Andelen unge uføre øker, og personene skal kanskje også ha barn etter hvert. Hvor lang tid vil det ta før statistikken snur hvis tiltakene du peker på virker?
– Jeg håper at statistikken vil snu relativt raskt.

– Hva vil det si?
– Egentlig håper jeg den vil snu med økningen av barnetrygden, bedre integrering og fullføring av videregående skole. I løpet av fem år håper jeg at kurvene vil gå den andre veien, men dette er et krevende felt fordi det er så avhengig av om arbeidsmarkedet er godt og at folk kommer i jobb, for det er absolutt det viktigste tiltaket for å få folk ut av fattigdom, sier Ropstad.

Barn i politisk dilemma

Det er meningen at Laila skulle få dårligere råd som ufør enn da hun var i jobb. Stortinget har bestemt at uføretrygden i utgangspunktet skal gi to av tre kroner som den syke tidligere tjente.

De fleste politikere og økonomer mener at høyere trygd til folk som ikke står i jobb, vil gjøre at flere velger å stå utenfor arbeidslivet.

– Hvis man øker offentlige ytelser som sosialhjelp eller uføretrygd, blir det relativt mer attraktivt å være utenfor arbeidslivet, sier professor Pedersen ved OsloMet.

Han mener at det skaper et dilemma for mange politikere: Hvordan kan barnefattigdommen fjernes, uten samtidig å svekke arbeidslinjen overfor foreldrene?

West Pedersen mener politikernes iver etter å gjøre det økonomisk attraktivt å jobbe kan være én av de viktigste grunnene til at fattige barn ikke får mer hjelp.

Arbeidslinjen er viktig for alle partiene på Stortinget. Pedersen mener at utviklingen for denne gruppen ikke har vært nevneverdig påvirket av hvem som har hatt regjeringsmakt de siste 20 årene.

– Det er tendenser til at store grupper av barnefamilier henger etter den alminnelige inntektsutviklingen, og at arbeidslinjepolitikken som har vært ført nokså kontinuerlig i hele perioden, er en viktig del av forklaringen, sier han.

West Pedersen trekker for eksempel frem et forlik i Stortinget som kuttet barnetillegget til uføre i 2015. Endringen innebærer at ingen uføre skal få mer utbetalt enn 95 prosent av inntekten personen hadde i jobb.

Peker på én løsning

FNs barnekomité refset norske politikere i 2018. FN trakk frem en løsning som kan få familier med dårlig råd til å henge med på prisutviklingen i samfunnet. Barneombudet i Norge og Pedersen har også pekt på den samme løsningen.

– En potensiell løsning er å øke barnetrygden. Den rammes ikke av dilemmaet. Barnetrygden er nøytral, for den går ut til alle, uansett om de jobber eller ikke, sier Pedersen.

FN kritiserte Norge fordi barnetrygden sto stille på 970 kroner fra 1996 til 2018. Statskassen har spart milliarder på at barnetrygd ikke har fulgt prisveksten i samfunnet. I 2020 ville den vært på 2.596 kroner hvis den hadde fulgt prisene, ifølge SSB. Isteden var den på 1054 kroner i 2020 for barn over 6 år, etter regjeringen økte barnetrygden i 2019.

Enslige forsørgere får dobbel barnetrygd. Laila ville fått 37.000 ekstra i året om barnetrygden fulgte prisveksten.

– Særlig for enslige forsørger ville en prisjustert eller lønnsjustert barnetrygd gitt en meget vesentlig økning i den disponible inntekten. Fattigdomsratene i denne gruppen ville blitt vesentlig redusert, sier Pedersen.

– Barna har ikke tiden

Ønsket om å holde folk i jobb blir sterkere for hvert år som går. Politikerne vet at statskassen vil få færre kroner fra skatt og olje fremover. Eldrebølgen har startet. Selv om sikkerhetsnettet fra staten er slanket, blir flere nordmenn uføretrygdet.

Samtidig vokser antallet barn i familier med dårlig råd. Barneombud Inga Bejer Engh ser at politikerne må prioritere å lage ordninger som holder folk i arbeid. Men barna lever her og nå, og kan ikke vente på at foreldrene kanskje en dag kommer ut i arbeid eller at politikerne setter ned nye utredninger, forteller hun.

– Selv om man ønsker at flest mulig skal i jobb, er det noen foresatte som kanskje aldri kommer i jobb. Da må man si «ok, det er faktum her, dette vil ta såpass tid». Barna har ikke tiden fra de er 10 til 15 år på å vente på at tingene skal bli bedre, sier hun.

Engh er bekymret for undersøkelser som viser konsekvensene av barn som vokser opp i familier med lavinntekt. Hun ramser opp dårlig psykisk helse, fysisk uhelse, skolefrafall, kriminalitet og vansker som forplanter seg generasjoner fremover.

Oppgitt over politikerne

Før valget i høst har Laila Iren bladd i partiprogram. Hun har tenkt etter om noen har foreslått tiltak som kan hjelpe henne. Tiltak som kunne sørget for at hun fikk råd til vanlig kjøttdeig igjen.

– Hva har blitt gjort for deg de siste årene fra politikernes side, tenker du?

– Ingenting, sier hun.

– Hvem føler du at politikerne prioriterer?

– Jeg synes politikerne oftest prioriterer de som allerede har en del.

– Hva med gratis skolefritidsordning, hjelper ikke det?

– Nei, gutten min er ferdig med SFO, så det hjelper ikke meg. Det er lenge siden han var der. Nylig satte de opp barnetrygden for barn opp til 6 år. Hjelper det meg? Nei. Tror de virkelig at utgiftene blir mindre med årene? Vi har fått aktivitetskort til gutten min. Det hjelper faktisk.