Veronica W. U
Foto: Håkon Eliassen / NRK

Når et hjerte stanser, er hvert sekund viktig

Veronica Urdal skulle bare legge seg ned og hvile litt etter en våkenatt med en av tvillingene. Da sluttet hjertet hennes å slå. Dette skulle vise seg å bare være begynnelsen på flere år i usikkerhet.

Klokken 08.00 om morgenen den 18. februar 2010, taster skjelvende fingre nødnummeret 113 på en mobiltelefon i Kristiansand. En mann har funnet kona livløs i senga. Hjertet hennes har sluttet å slå.

– Hun er tvillingmamma, sier mannen.

Den kvinnelige operatøren hos medisinsk nødtelefon på Sørlandet, er vant med slike telefoner. Rolig begynner hun å fortelle hva han skal gjøre.

– Legg personen på ryggen. Trekk underkjeven opp og fram. Sitt på kne helt inntil brystkassen. Legg hendene oppå hverandre og begynn å trykk, 1–2–3–4, ... og sånn fortsetter det til mannen har tatt 30 hjertekompresjoner.

– Så to innblåsinger, sier operatøren.

Deretter spør hun om alderen på pasienten.

– 30, sier mannen. 30, gjentar operatøren spørrende, før hun gir ham beskjed om å ta to innblåsinger til.

Samtidig blinker det i blålys og uler i en sirene på Vesterveien i Kristiansand. Ambulansen er på vei mot huset der Veronica Urdal ligger uten puls og ektemannen Kjetil holder på med hjerte- og lungeredning.

Det haster med å komme fram. Når et hjerte stanser, er hvert sekund av betydning.

Denne morgenen hadde i utgangspunktet startet ganske normalt for Veronica og Kjetil.

Siden paret ble foreldre til tvillinger for ti måneder siden, har det vært dårlig med sammenhengende søvn. Natten som var, var ikke noe unntak. Veronica var oppe med den ene av tvillingene som var syk av bronkitt og ørebetennelse. I sekstiden stod Kjetil opp for å avlaste henne, slik at hun kunne hvile seg litt.

Et par timer senere setter Kjetil tvillingene i lekegrinda, før han går mot soverommet. Han har et møte han må rekke, så det på tide å vekke kona. Det er da alt går fra å være normalt, til å bli det verste mareritt. Veronica ligger med ansiktet ned i puta. Kjetil skjønner umiddelbart at det er noe som er galt. Han prøver å få kontakt med henne, men får ingen respons. Det er da han ringer 113.

Fire minutter senere svinger ambulansen inn foran det hvite huset der småbarnsfamilien bor. Ambulansearbeiderne haster inn inngangsdøra, gjennom gangen og opp trappa til soverommet der Kjetil fortsatt holder på med hjertekompresjoner og innblåsinger. Nå tar ambulansearbeiderne over. Hjertestarteren er allerede er gjort klar.

Det må seks elektrosjokk til før Veronicas hjerte begynner å gi tegn til liv igjen.

Noen kilometer unna er Veronicas mor, Laila Urdal, i gang med å stelle seg for dagen. Hun skal snart på jobb og holder på å sminke seg. I det hun akkurat er ferdig med å legge sminke på det ene øyet, ringer telefonen. Det er svigersønnen Kjetil som vil fortelle hva som nettopp har skjedd.

– Det er noe galt med Veronica, sier han.

Laila snapper også opp ord som ambulanse og gjenopplivning, før samtalen avsluttes. Der og da slipper alt hun har i hendene og forteller mannen Nils det lille hun har fått vite. Deretter bærer det rett ut til bilen. De må komme seg til datterens hus, og det så raskt som mulig. Det er imidlertid ikke så enkelt. Det er snø på veiene og midt i morgenrushet. Trafikken synes å gå forferdelig sakte.

Laila er først ute av bilen og inn i huset, hvor hun umiddelbart kan se tydelige tegn på hastverk. Stengselet datteren og svigersønnen har satt opp for at tvillingene ikke skal komme til skade i trappa, er revet vekk og ligger slengt på gulvet. Tvillingene er i stua sammen med datterens svigermor. Veronica er kjørt til sykehus. Kjetil og hans far har dratt etter. Det samme gjør Laila og mannen hennes.

Veronica Urdal

Den første julen med tvillingene, vet Veronica ingen ting om det som snart skal snu helt opp ned på livet hennes. To måneder etter at dette bildet er tatt, får hun sin første hjertestans.

Foto: privat

Dager i uvisshet

Dagene som kommer er tøffe for de pårørende. Ingen var forberedt på at noe slikt kunne hende Veronica. Det er helt uforståelig.

Uvissheten om hvordan det vil ende, er vanskelig å takle. Ingen vet akkurat når Veronicas hjerte sluttet å slå, og hvor lenge hun lå i senga før Kjetil fant henne. Det har stor betydning for hvordan utfallet vil bli.

Veronicas kropp er kjølt ned, en prosess som startet allerede hjemme på soverommet, rett etter at hun fikk pulsen tilbake. Kjøleposer ble lagt i armhulene og i lysken. På sykehuset fortsatte prosessen. Nå holder kroppen 32 grader, noe som skal bedre sjansen hennes til å overleve. Det er også grunnen til at hun er lagt i kunstig koma. Hjertet må ikke belastes på noen måte.

Laila kan ikke unngå å tenke det verste. Hun ser for seg svigersønnen bli alene med tvillingene. Det er en grusom tanke.

Først fem døgn etter at Veronica ble funnet livløs på soverommet, skal det skje noe som får slutt på uvissheten.

Det skjer mens Laila og svigersønnen sitter i kafeen på sykehuset. Kjetils telefon ringer. Det er fra avdelingen Veronica ligger på. De har endelig godt nytt å komme med. Veronica har våknet opp og spurt etter ham. Beskjeden utløser jubel og gråt hos de to familiemedlemmene i kafeen, som nå begir seg i vei mot rommet der Veronica ligger.

I dagene etterpå må Veronica rett som det er, ta hånda opp mot brystkassen. Hun må liksom trykke litt der for å få bekreftet at det familien har fortalt henne, virkelig er sant. De har fortalt henne det gjentatte ganger, men det er vanskelig å forstå. Veronica kan ikke huske noe av det. Ømheten i brystet etter ribbein som ble brukket under gjenopplivningen, er hennes eneste fysiske bevis på det som har hendt, at hjertet hennes virkelig sluttet å slå. Det hele er vanskelig å forholde seg til.

Mens Veronica ligger i sykesenga koblet til et apparat som registrerer hjerterytmen hennes 24 timer i døgnet, jobber legene med å finne ut hvorfor hjertet hennes stanset. De mistenker ganske tidlig at hun har «Agdergenet», eller «lang QT-tid syndrom» som det kalles på fagspråket. Dette er en genmutasjon som kan gi hjerterytmeforstyrrelser og føre til plutselig død. Det første tilfellet av sykdommen ble oppdaget i 1856, da en tysk, ung jente døde etter å ha blitt skjelt ut av læreren sin. Senere har det vist seg at denne sykdommen har en større forekomst i Norge enn i resten av verden, og da spesielt i Agder og i Trøndelag.

Noen uker etter hjertestansen viser en gentest at det er nettopp dette som feiler Veronica.

Det er imidlertid ikke det eneste. Hun har også en defekt hjerteklaff som gjør at noe av blodet som pumpes ut av hjertet, strømmer tilbake. Veronica har fått beskjed om at det ikke er farlig, men at det må følges opp. Det kan forverre seg over tid.

I løpet av tiden Veronica er på sykehuset, får hun operert inn en hjertestarter som skal få hjertet i gang om det stopper på nytt. I tillegg må hun begynne på full dose med betablokkere, en medisin som skal være med på å holde hjerterytmen hennes stabil.

Et liv med håndbrekket på

Etter fire uker på sykehus, får Veronica dra hjem. Å komme tilbake til hverdagslivet er et sjokk. Medisinen har mange bivirkninger som gjør at kroppen slett ikke fungerer som før.

Veronica føler at hun går rundt med en blykappe. Kroppen kjennes tung og musklene slappe.

I tillegg er hun konstant trøtt og har dårlig konsentrasjon. Å gjøre flere ting samtidig, er helt umulig. Lager hun mat, tør hun ikke gå vekk fra komfyren. Hun er redd for å glemme det som står på den varme plata.

Til tider er det så ille at hun tenker at hun må ha fått en hjerneskade.

Redningen blir mor og svigermor som trår til for å hjelpe henne når hun er alene med barna. De gjør ting i huset og tar de små med på trilleturer. Hjelpen er helt avgjørende for at Veronica skal klare å komme seg gjennom dagene.

Selv om Veronica sakte, men sikkert blir bedre, føler hun fortsatt at hun lever med håndbrekket på. Det er på grunn av den tunge medisinen. Da hun etter ett år på samme medisin, finner ut at det finnes flere typer, ber hun om å få prøve en annen. Det får hun lov til.

Veronica Urdal

Etter hjertestansen, var Veronica så sliten og ukonsentrert at hun var helt avhengig av hjelp til å ta seg av barna. Både mor og svigermor hjalp henne da ektemannen var på jobb.

Foto: privat

Større feil enn antatt

Med ny medisin får Veronica det bedre, men nå har hun fått en annen ting å bekymre seg for.

Legene har oppdaget at feilen på hjerteklaffen er større enn først antatt.

Veronica får beskjed om at den må opereres på ett eller annet tidspunkt, og at det er på tide å gjøre det når hun ikke orker å gå i trapper lenger.

I de tre årene som følger, bruker Veronica mye tid på å finne ut hvordan hun skal fungere best mulig. Det er vanskelig å finne balansen mellom aktivitet og hvile. I løpet av disse årene, blir det også flere turer i ambulanse til sykehus på grunn av hjerterytmeforstyrrelser.

I tillegg til dette, er vissheten om at den defekte hjerteklaffen gradvis vil forverre formen hennes, slitsom å leve med. Hun orker ikke tanken på at hun må bli dårligere, før hun kan opereres og bli bedre. Det sliter på psyken. Det blir så ille at Veronica ber om å få bli operert.

Tvillingene som nå har blitt seks år gamle, forstår stadig mer av hvordan ting henger sammen. En dag de sitter ved frokostbordet, spør den ene av dem:

– Mamma, hvorfor må du egentlig fikse på hjertet igjen? Er det fordi livet ditt ikke virker?

Veronica tenker at ja, det er egentlig akkurat sånn det er.

Den 25. februar 2015, blir Veronica lagt inn på rikshospitalet. Dagen etter skal hun opereres.

Selv om Veronica er av den optimistiske typen og tenker at dette skal gå fint, hender det at tankene streifer innom det som kan gå galt. Hun har tross alt vært død før.

Hun er inne på tanken om å planlegge sin egen begravelse, men slår den raskt fra seg.

Da Veronica våkner opp om morgenen på selve operasjonsdagen, er hun helt rolig. Mens senga trilles mot operasjonssalen, ligger hun og kikker opp mot lysrørene i taket og tenker at nå skal det endelig skje. Bare hun får dette gjort, kan hun begynne å planlegge livet igjen. Det er det siste hun tenker før masken som skal få henne i søvn, legges over munnen og nesen hennes, og hun blir borte.

Operasjonen varer i fem timer. Da Veronica omsider våkner opp på intensiven og får vite at operasjonen har vært vellykket, må hun felle noen tårer. Nå er hjerteklaffen reparert, hun har hjertestarter og går på medisiner som fungerer ganske bra. Nå skal endelig alt være i den skjønneste orden.

Det hun imidlertid ikke vet akkurat da, er at det ikke er så lenge til livet hennes skal henge i en tynn tråd igjen.

Veronica Urdal

Veronica og tvillingene på sykehuset etter operasjonen av hjerteklaffen i 2015.

Foto: Laila Urdal

Ny hjertestans

I dagene etter operasjonen av hjerteklaffen, er Veronica mer sliten enn hun noen gang har vært tidligere. Når hun så etter to uker på sykehus, kan få reise hjem, velger hun å dra til foreldrene så hun slipper å være alene. I løpet av årene som har gått, har hun og ektemannen skilt lag, og har delt omsorg for barna.

Den første kvelden Veronica har tenkt å sove hjemme hos seg selv, ombestemmer hun seg i siste liten. Hun har hatt en venninne på besøk som må kjøre forbi foreldrenes hus på hjemveien. Veronica bestemmer seg for å sitte på med henne dit.

Når Veronica skal gå til sengs den kvelden, legger hun seg ikke i gjestesenga på pikerommet. Sofaen i stua er mykere og mer behagelig for det nyopererte brystet.

Morgenen etter, drar Veronicas far og bror av gårde for å hente en bil. Mor Laila skal snart på jobb. Hun skal bare spise litt først. Etter å ha smurt seg en brødskive, går hun og setter seg overfor Veronica. De sitter og prater da Laila legger merke til at datteren legger hodet til den ene siden. Laila stusser litt på hvorfor hun gjør det, men det er først når Veronica helt plutselig begynner å hive etter pusten, at hun skjønner hva som er på gang.

Veronica har hjertetrøbbel igjen.

Laila drar datteren ned på gulvet, mens hun roper ut i fortvilelse. Ropene er for døve ører. Det er bare de to som er i huset. Hun tar tak i datterens telefon som ligger like ved og ringer nødnummeret, som etter hvert har blitt godt prentet inn i hukommelsen.

Etter Veronicas første hjertestans, fortalte svigersønnen henne at han satte telefonen på høyttaler for å frigjøre hendene til hjerte- og lungeredning. Han viste henne også hvordan man gjør det. Det er den eneste grunnen til at Laila klarer det akkurat nå. Etter at det er gjort, legger hun telefonen ved siden av datteren og følger instruksjonene hun får av operatøren i den andre enden.

Laila samler hendene og trykker hardt og bestemt på datterens brystkasse. Både hun og resten av familien har gått på kurs i hjerte- og lungeredning. Det kommer virkelig til nytte nå. Det er som det går på autopilot. Laila tenker ikke, gjør bare det hun vet hun må gjøre, og det med en kraft hun ikke ante at hun hadde. Innimellom trykkene, kan hun kjenne at hjertestarteren hopper til, men det skjer liksom ikke noe mer. Hun fortsetter å trykke. Hun vet at hun må holde det gående helt til ambulansen kommer.

Når ambulansearbeiderne kommer, har hjertestarteren i Veronicas kropp gått igjennom hele programmet den er programmert til, uten at den har fått Veronicas hjerte på rett kjøl igjen. Igjen må ambulansens hjertestarter tas i bruk.

Veronica kjøles ned og legges i kunstig koma nok en gang. Denne gangen våkner hun opp etter to døgn.

Veronica og Laila Urdal

Det er to og et halvt år siden Laila Urdal måtte hente fram alt hun hadde av krefter for å sette i gang hjerte- og lungeredning på sin egen datter.

Foto: Kari Løberg Skår / NRK

Etter hendelsen er Veronica i dialog med sykehuset for å forhøre seg om det var noe galt med innstillingene på hjertestarteren. Hun får vite at den skal ha vært programmert riktig, men at hjerterytme-forstyrrelsene som er typisk for genmutasjonen hun har, kan ha spilt den et puss.

I midten av mai 2015 blir Veronica den første i Norge som blir sendt til Italia for å få utført sympatektomi-behandling, noe som innebærer å fjerne deler av det ikke-styrte nervesystemet. Ved å fjerne dette, vil stress, redsel eller sjokk ikke lenger utløse hjertebank. I Veronicas tilfelle betyr det at hun unngår det som tidligere har vært med på å trigge hjerterytmeforstyrrelsene som har skapt så store problemer for henne.

Etter at dette er gjort, får hun også operert inn en ny hjertestarter som skal virke bedre med tanke på den hjertefeilen hun har.

Prisgitt andre

Veronica som nå har blitt 39 år gammel, er et levende bevis på hvor bra det kan gå når alle rundt gjør det som må til.

Tiden fra den første hjertestansen og fram til i dag, har vært utfordrende. Etter den siste operasjonen, har ting imidlertid falt på plass. Inntil nylig var hun sperret på 120 i puls. Nå er det oppjustert til 150. Dette styres av pacemakeren i hjertestarteren, og innebærer at hvis Veronica gjør aktiviteter som krever mer puls, blir hun stoppet av melkesyre. Da har hun ikke noe annet valg enn å vente til pulsen går ned igjen, før hun kan fortsette med det hun holdt på med.

Veronica Urdal

Veronica trener for å holde seg i god fysisk form, men kan ikke presse kroppen like mye som før. Hun er sperret på 150 i puls.

Foto: Håkon Eliassen / NRK

Tross dette lever Veronica et vanlig liv, med alt det innebærer. Hun jobber som tannpleier. På hjemmebane er det tvillingene som nå har blitt åtte år gamle, som opptar det meste av tiden.

– Jeg har to fantastiske barn som jeg elsker over alt og som jeg er utrolig takknemlig for å få lov til følge opp, sier hun, tydelig rørt over tanken på barna.

Hun vet at hun har vært utrolig heldig. Begge gangene hun har fått hjertestans utenfor sykehus, har det vært noen der til å hjelpe. I tillegg har de gjort akkurat det de skal gjøre, ringt 113 og startet med hjerte- og lungeredning umiddelbart. Det er helt nødvendig for å opprettholde blodsirkulasjon og tilføre kroppen oksygen, inntil en hjertestarter kan få hjertet i gang igjen.

– I en slik situasjon er man fullstendig prisgitt andre. Alt avhenger av hva de gjør, sier Veronica.

Hennes egne opplevelser har skapt et brennende engasjement for å få folk til å forstå hvor viktig det er å kunne hjerte- og lungeredning, og at innarbeidet kunnskap om dette kan være med på å gi et menneske med hjertestans, livet tilbake.

Det er ikke for sin egen del. Hun har fått alt hun kan få av behandling og føler seg tryggere enn noen gang. Hun er mer bekymret for andre som kan komme i en nødssituasjon og blir avhengig av hjelp fra «mannen i gata».

Selv er hun omgitt av familie og venner som tar livreddende førstehjelp på alvor. Det synes hun alle burde gjøre.

– Vi er skapt til å leve sammen og passe på hverandre. Vi er avhengige av hverandre. Det må vi ikke glemme, sier Veronica.

Tvillingene hennes var på sitt første kurs i hjerte- og lungeredning da de var seks år gamle.

Veronica Urdal

I dag lever Veronica et vanlig liv, men tar noen få forholdsregler. En av dem er at hun alltid har telefonen med seg. Den har reddet henne to ganger. Ting hun absolutt ikke gjør, er å svømme alene, klatre i fjell eller stå i høye stiger. Om noe skulle skje i en slik situasjon, vil hun være helt hjelpeløs.

Foto: Kari Løberg Skår / NRK

Kilder: Wikipedia: Lang QT-tid syndrom