Luigi Russolo (1885-1947) var en italiensk oppfinner, maler og komponist. Russolo kom fra en musikalsk familie, men sluttet seg til den nye futuristiske bevegelsen i 1910 som maler.
Inspirert av den voldelige mottakelsen Musica futurista av Francesco Balilla Pratella fikk, publiserte han i 1913 det radikale manifestet L'arte dei rumori (Støyens kunst). Der tok han til orde for etableringen av en musikk hvor hverdagslige lyder, herunder støy, brukes på en ikke-imiterende måte.
Luigi Russolo, ca 1916
Foto: WikipediaMed sin assistent Ugo Piatti, bygget han mellom 1913 og 1921 intonarumori (støyskapere) og testet ut teoriene i praksis. Disse instrumentene er hovedsakelig basert på det gamle prinsippet fra middelalderens dreielirer; instrumentet ble plassert i en fargeglad boks og utøveren dreide en sveiv eller trykket på en elektrisk knapp på baksiden for å starte det, og frekvensen ble kontrollert med en spak på toppen. Ved utgangen av 1913 fantes det 15 slike maskiner, som bar onomatopoetiske navn som scoppiatore (sprenger) og ululatore (uler), som han hadde bygget og demonstrert i Modena.
Året etter fulgte forestillinger i Milano (som ble møtt med protester), i Genova og i London. Russolos komposisjoner for disse konsertene fikk passende futuristiske titler som Risveglio di una città (En by våkner) og Convegno di auto e aeroplani (Møte mellom bilar og fly), og ble skrevet ned i hans spesielt utviklete grafiske notasjon, men bare deler av dem er bevart.
Under første verdenskrig tjenestegjorde Russolo i en sykkelbataljon og ble hardt skadet. I en bok utgitt i 1916, også den kalt L'arte dei rumori, videreutviklet han sine ideer om støymusikk.
Tre kontroversielle konserter fant sted i Paris i 1921; der musikk av Russolo, broren Antonio og Nuccio Fiorda ble fremført med 27 intonarumori (støyinstrumenter) sammen med fullt orkester. Framføingene gjorde inntrykk på Casella, Falla, Honegger, Milhaud, Ravel og , som alle var til stede. Stravinsky skal ironisk ha sagt til ham: ”Disse maskinene kommer til å selge som Steinway-flygler!”
Den russiske koreografen Sergej Djagilev og den nederlandske maleren Piet Mondrian ble også imponert av maskinene: Djagilev var begeitret for futurismen og drøftet med Ravel og Stravinsky prosjekter med intonarumori, men uten resultat. Mondrian skrev en lengre omtale av futuristisk musikk.
Både instrumentene og musikken til Russolo gikk tapt, men på 1970-tallet dukket Russolos idéer opp igjen, men nå var det i punkrocken, og etter hvert ble navnet hans kjent også innenfor den framvoksende elektronika- og støybaserte musikken. Slik sett fikk idéene hans større betydning for utviklingen av dagens populærkultur enn for moderne kunstmusikk.
I dag selger dessuten digitale støybokser av alle slag langt mer enn Steinway-flygler. Det hadde nok hverken Stravinsky eller Russolo drømt om.
