Kurt Weill - kunstner i opposisjon og på flukt

Komponisten Kurt Weill (Julian Kurt Weill) ble født i Dessau, Tyskland i 1900, og døde i New York, 1950.Weill var en tysk jødisk komponist som flyktet til USA etter Hitlers maktovertakelse og ble amerikansk statsborger fra 1943. Weill studerte ved Musikkhøgskolen i Berlin i 1918-1919 og deretter privat 1921-4 med den italienske pianisten og komponisten Ferruccio Busoni. Han arbeidet som operapianist i hjembyen Dessau 1918-1921 og teaterdirigent i Lüdenscheid. Men det var som komponist han kom til å yte sitt viktigste bidrag til musikkhistorien.

Weill skapte nye former for musikkteater som vakte stor oppmerksomhet I Tyskland, senere også internasjonalt. Han kom imidlertid tidlig i konflikt med den voksende nazibevegelsen,, som fra 1933 tok makten i Tyskland. Hans første opera Der Protagonist hadde premiere i 1926 i Dresden.

Året etter kom sangsamlingen Kleine Mahagonny, til tekster av Bertolt Brecht, og 1927 i syngespillet Mahagonny, som de senere omarbeidet til en helaftens opera om byen Mahagonnys vekst og fall - en satire over amerikansk livsstil.

Weill og Brechts felles gjennombrudd kom i Berlin i 1928 med deres nye versjon av 1700-tallsklassikeren The Beggar's Opera, hos dem kalt Tolvskillingsoperaen (Dreigroschenoper), som ble en enestående suksess. Forestillingen inneholdt satiriske og aktuelle referanser til livet i Tyskland på 1920-tallet, men var iscenesatt i London på 1700-tallet. Gjennom musikken udødeliggjorde Weill den tyske kabaretens atmosfære og samfunnets undergangsfølelse gjennom den jazzete og harde, men briljante orkestreringen. Tolvskillingsoperaen ble for ettertiden stående som bildet på den aktuelle perioden selv for de som ikke opplevde den, og i 1928 gikk forestillingen samtidig på 80 teatre i Tyskland. Noe liknende har aldri skjedd siden. Brechts tekster, og sangstemmen til Lotte Lenya, som ble Weills kone, var viktige faktorer i suksessen. Stykkets mest populære sang var "Balladen om Mack med kniven".

Året etter, i 1929, samarbeidet han med Bertolt Brecht og komponistkollega Paul Hindemith om en radiokantate om Charles Lindberghs flytur over Atlanterhavet, som hadde funnet sted to år tidligere. Dette verket var kanskje ett av mediehistoriens første kunstneriske radiospill, og forteller sitt om at kunstnerne var opptatt av tidens nye tekniske muligheter.

Da Brecht og Weills neste verk, operaen Mahagonny, nådde scenen i 1930, forårsaket nazistene slike protester at forestillingen snart ble tatt av programmet. Operaen viser da også den amerikanske kapitalismens bakside i all sin brutalitet: Bare de som kan betale for en vare eller tjeneste, kan leve godt. Det skulle forøvrig bli en skjebnens ironi for både Brecht og Weill at nettopp USA var det landet som sikret deres kunstneriske frihet i tiden før og under den andre verdenskrig. Da Hitler tok makten i 1933, gikk han nemlig straks til aksjon mot radikale kunstnere, så Kurt Weill og Lotte Lenya og mange andre av tidens radikale stemmer måtte forlate Tyskland i hui og hast. Weill og Lenya dro til Paris, deretter til London, og kom til slutt til New York i 1935, der de slo seg ned.

I Amerika skrev Weill flere vellykkede musikaler for Broadway, som riktignok mangler den sosiale og tidsriktige treffsikkerheten som preget hans tyske verk, men som likevel er av høy kvalitet. Mange av hans sanger ble slagere på Broadway, og han regnes i dag for en av de viktigste sangkomponistene i amerikansk tradisjon. Den stemningsfulle melodien "Speak Low" ble skrevet for musikalen One Touch of Venus (1943) og musicalen Street Scene er et levende bilde av livet i en leiegård. Etter hans død ble Tolvskillingsoperaen gitt ut i engelsk oversettelse og ble en suksess på Broadway, og har i dag klassikerstatus.

Gjennom sin musikk lyktes Kurt Weill med noe som ikke mange komponister kan si, at hans musikk ble begrepet på en epoke, og han var også blant de første som hadde stor suksess med å forene jazz med klassiske elementer. Weill har også skrevet verk for symfoniorkester og for oppførelse i konsertsalen. Ett av de best kjente her er Die sieben Todsünden – De syv dødssynder, for mezzosopran, fire mannsstemmer og orkester. Enkelte av hans sanger har evergreenstatus, og er spilt inn i en lang rekke versjoner, både av rockere og operasangere, slik som f.eks. Alabama Song fra operaen Mahagonny, som tolkes av bl.a. David Bowie. I denne versjonen kan man imidlertid spørre om ikke sangens opprinnelige samfunnskritiske budskap går tapt.