Fra svingt åttedel til straight firer

I denne artikkelen fokuserer vi på et av de viktigste karaktertrekkene i det som skulle bli den moderne rocken. Og det handler om rytme.

Fra marching band til swinging ballroom

La oss bevege oss litt bakover i tid. Da den amerikanske borgerkrigen tok slutt i 1865, ble en hel del instrumenter brukt i militærorkestre til overs, og mange fargede musikere med erfaring fra marsjspilling startet en ny hverdag frie fra slaveriet. Mange ser på dette som opphavet til messingorkestrene som etter hvert skape stilen ragtime, som videre utviklet seg til den pianosjangeren de fleste av oss forbinder begrepet med. Sentralt i ragtimeuttrykket er en stabil, nært sagt marsjerende firetakt, med betoning på første og tredje taktslag. Som motvekt til denne firedelingen spiller melodien (pianoets høyre hånd) synkoperte slag, noe som skaper en original, rytmisk egenart. Klassisk ragtime å lytte til her, i Scott Joplins The Entertainer.

Bare for å ta dette litt ut av historisk kontekst: Når Kaizers Orchestra erklærer "Kontroll på kontinentet" er det med rimelig bein ragtimefirer.

Lytter vi til New Orleans-jazz, er denne rytmiske egenarten ennå intakt, men så starter det etter hvert å skje noe. Om vi følger utviklingen via Chicago-jazzen og videre til New York og swingperioden, har kompet sluttet å spille jevn firer, men erstattet rytmen med det vi omtaler som svingte åttedeler. Sammen med de svingte åttedelene har også betoningen flyttet seg fra 1. og 3. slag til 2. og 4. Lytt for eksempel til Frank Sinatras Got you under my skin for å fange swingfeelingen.

Den mye utskjelte dansbandstilen er et godt eksempel på populærmusikk som ennå henger igjen i svingt åttedel. Her ei låt med Vikingarna: Du forsvänn som en vind.

Blanding og nye stiltrekk

Denne rytmestrukturen er også sentral i den første perioden med rock and roll, noe som blant annet henger sammen med RnBs naturlige slektskap til swingjazzen både hva gjelder stil og besetning. Lytter vi til signaturlåten Rock around the Clock, har denne tydelig svingt åttedel og backbeat.

Det samme har mange av Elvis’ tidlige hits, for eksempel Hound Dog eller Jailhouse Rock. Strukturen står derimot litt på vippen disse årene, og i flere og flere rockelåter hører vi et komp som spiller jevne åttedeler, altså en retur til ragtimens metrikk, riktignok med dobbelt tempo på hi-hat.

Derimot beholdes backbeat, og vi får altså en ny stil med jevn firer og betoning på 2. og 4. slag. Et tidlig eksempel på denne rytmikken finner vi i Jerry Lee Lewis’ Great Balls of Fire.

Faktisk så er det slik at vi på enkelte opptak med The Killer hører komp som veksler i brytningspunktet mellom svingt og jevn åttedel! Reiser vi videre i historien er derimot tendensen klar. Rock handler i hovedsak om straighte firerstrukturer. Vi kan jo leke oss med tanken på AC/DCs Back In Black eller Daft Punks Around the world fremført med svingt åttedel.

Eller hva med Rolling Stones' klassiske Start me up? Du kan jo prøve å klappe trioler.

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.