Cecilie Ore

Hun bruker sitt komposisjonstalent til å fortelle verden om begrensning av ytringsfriheten i religiøse og politiske sammenhenger.

Cecilie Ore

https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0) via Wikimedia Commons

Foto: Ketil Bom

Cecilie Ore er en av våre fremste komponister i de siste tretti år. Hun er født i Oslo, en by hun også har levet i store deler av sitt liv, med unntak av studietiden i Paris, Utrecht og Amsterdam på 1970- og 80-tallet. Opprinnelig studerte hun klaver, men vendte seg etter hvert mot komposisjonsfaget. Hennes viktigste komposisjonslærer i denne tiden var nederlenderen Ton de Leeuw. Siden midten av 1980-tallet har hun skrevet en lang rekke verk som har fått priser og oppmerksomhet i mange land. Den første internasjonale oppmerksomheten kom rundt det elektro-akustiske verket Etapper, som vant 1. og 2.pris ved den europeiske kringkastingsunionens konkurranse i 1988. Siden har hun mottatt både Arne Nordheims komponistpris (2004) og Lindemanprisen (2015).

Man kan kanskje inndele hennes verk i tre perioder – den første perioden dreier seg om en opparbeidelse av teknikker og undersøkelse av materialets muligheter. I verket Calliope fra 1984 bryter hun ned og bygger opp igjen en tekst av den amerikanske forfatteren Gertrude Stein, og oppløser innholdet i sine enkelte bestanddeler av lyder, tilsynelatende uten mening. Men der verket starter som en talt frase, som deretter spaltes, gjennomgår verket en transformasjon, der sangstemmen etterhvert nesten synger flerstemt med seg selv.

Her er en fremføring av Calliope:

Cecilie Ore fremfører "Calliope for sopran solo"

Den andre fasen inntreffer på 1990-tallet, der hun går dypt inn i abstraheringen av materialet. Hun blir opptatt av tid, og skriver en serie verk for ulike stryke- og kammerbesetninger.

Entyde for kontrabass solo

Den første samlede innspillingen av disse verkene vakte berettiget oppsikt da den utkom i 1992, og må fortsatt regnes som en av de mest radikale kunstmusikalske produksjoner som er laget i Norge, stilistisk sett.

Her kan du høre åpningsverket fra denne platen, Praesens Subitus

I den seneste fasen, som vi grovt sett kan regne fra ca år 2000, vender hun tilbake til fokuset omkring bruken av tekst, men nå tar verkene i stigende grad en samfunnskritisk og etterhvert en polemisk retning. Mange av hennes verk i denne perioden er skrevet og realisert i samarbeid med dramaturgen Bibbi Moslet.

I 2000 kom et verk som nesten kan beskrives som en scenisk installasjon. A – Ein Skuggeopera ble skrevet til tekster av Paal-Helge Haugen, og er basert på hans gjendiktning og tolkning av en tekst av den greske dikteren Aiskylos. Her kan du lese en anmeldelse av denne operaen uten sang: http://www.ballade.no/sak/a-ein-skuggeopera/

I 2008 kom kammeroperaen DEAD BEAT ESCAPEMENT som ble satt opp i det nye operahuset i Bjørvika. Operaen, som bare hadde mannlige sangere og dansere, tok opp forholdene rundt dødsstraffen i amerikanske fengsler, og var en sterk påminnelse om dødsstraffens meningsløshet. Tekstene i operaen er i sin helhet basert på utsagn fra dødsdømte fangers siste ord og siste måltider.

I 2014 kom enda et scenisk verk, Adam & Eve - A divine comedy, som var basert på kvinnesynet i religiøse tekster fra Bibelen og Koranen. Det ble en brutal gjennomgang av hva religionene historisk sett har stått for av fornedrelse av enkeltmennesket.

Ultimafestivalen 2015

Cecilie Ore og Tora Augestad forteller hvorfor operaen er viktig også i dagens samfunn.

NRK laget en serie med komponistportretter i 1988, her blir Cecilie Ore intervjuet av Eivind Solås om arbeide med elektronisk musikk og stykker hun hadde komponert til da.

Om du ønsker å sette deg mer inn i Cecilie Ores musikk og tanker rundt den, har hun en fin webside som er godt oppdatert. Her er en lenke til den:

http://www.cecilieore.no

Her finnes også en oversiktlig biografi: