Før barokken snakker vi lite om formprinsipper i musikken, og en kan ikke si at det utvikles mange standardformer i løpet av denne epoken heller. Dacapo arien er et unntak, og fugen kan jo minne om et formprinsipp selv om den like ofte betegnes som en komposisjonsteknikk.
Rondoen er det nærmeste vi ellers kommer en satsform i barokken. Den brukes i de hurtige satsene i de forskjellige konsertformene og sonatene som utvikles i barokken. Etterhvert får den en oppbygging som med store variasjoner bygger på ABACABA hvor A kalles et ritornell (som i return, vende tilbake) og B/C kalles episoder.
Oppgave:
- Studer 1. sats fra Våren (Vivaldi Årstidene) og lag et forrmskjema over satsen.
- Kanskje du finner litt hjelp i denne animasjonen;
Vivaldis egen sonette som ligger til grunn for musikken som dermed blir et slags tonemaleri for diktet, en teknikk som peker fram mot romantikkens programmusikk.
Eksempel på en høyt utviklet bruk av rondoformen: Allegro fra J. S. Bachs Brandenburgkonsert nr 2.
Skjema Brandenburgerkonsert
En komponist av Bachs kaliber nøyer seg ikke med et rutinemessig formforløp med en mekanisk veksling mellom A'er, B'er og C'er. Etter en innkjøringsdel der ritornellene og soloinstrumentene får presentert seg, vokser musikken videre. Bach kombinerer elementer fra ritornellmaterialet i stadig nye kombinasjoner og ved å tilføre nytt stoff lager han "episoder" - spenningsfylte utflukter inn i beslektede musikalske landskap. Han innfører også et eget tema for å bevege satsen i sekvensering. Hele satsen blir en kaleidoskopisk opplevelse: en kontinuerlig prosess der materialet ristes om til stadig nye og fascinerende kombinasjoner. Over denne frodige rondoen ligger en storform som går "fra artikulert til integrert" - fra oppdelt til sammensatt. I midten av stykket integreres alle solistene i et parti der de uten orkesteravbrudd etter tur får spille sine ritornell. Etter dette solisthøydepunktet følger et strekk der materiale fra de forskjellige episodene blir mer og mer sammenblandet. Satsen når til slutt en akkumulasjon ("oppsamlingshøydepunkt") der den eneste vei videre blir å starte fra begynnelsen igjen. Vi får derfor en avslutning i form av en tydelig rekapitulasjon (med et merkbart tonalt rykk fra a-moll tilbake til F-dur) etterfulgt av gjenbruk av episode C før satsen til slutt setter punktum med et siste orkesterritornell. Formforløpet understøttes hele tiden av vekslende toneartsplan og mellomliggende modulasjoner.
- (Se form- og toneartsoversikt i bunn av noteeksemplet. s = sekvensering, m = modulasjoner.)
I denne videoen får du en fullstendig gjennomgang av 1. sats av Brandburgkonsert nr 2;
