Vel ufarlig når teatret leker med finanskrisen

Det amerikanske energiselskapet Enron gikk under med dunder og brak i 2001.

20.000 mennesker mistet jobbene og pensjonene sine, og toppsjefene fikk mellom 24 og seks års fengsel. På kort tid vokste Enron til å bli verdens ledende energiselskap og aksjekursen steg til himmels. Men boblen brast da avløringene kom om bestikkelser, skjult gjeld og oppblåste inntektstall.

• LES MER: Enron-kollapsen

Selger forventninger

Enron ble innledningen og selve symbolet på finanskrisen noen år seinere. I Lucy Prebbles teaterstykke "Enron" framstår hele selskapet som et teater - det hele er bare et blendverk - det er ikke energi som selges, men forventninger. Så lenge vi blir trodd, går det bra sier sjefene - og det gjør det, enn så lenge.

"Enron" er et samarbeid mellom Rogaland Teater og Teatret Vårt i Molde. Der hadde stykket premiere i januar, og onsdag var turen kommet til Stavanger. De to teatrenes versjon av stykket er ikke en tradisjonell teaterforestilling.

Fikst, men vel mye

Her vises de finansiellle krumspringene ved hjelp av omtrent like mange krumspring på scenen. Regissør Tore Vagn Lid og scenograf Kyrre Bjørkås tar i bruk både musikk, sang, video, voiceover, røyk og smell - og publikum i salen - for å formidle en tekst med temmelig kompliserte finansielle sammenhenger.

Mye av det er fikst, men særlig i første akt blir det vel mye, som om man ikke stoler på tekstens budskap og må pakke det kunstferdig inn for å selge det til oss.

I andre akt blir det særlig i begynnelsen bedre sammenheng mellom virkemidlene slik at de spiller sammen og underbygger i stedet for å slå hverandre i hjel. Da blir også metaforen med å legge handlingen ombord i ei skute til noe mer enn en ren kulisse.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Tetter seg til når nedgangen kommer

Det skjer i takt med at det begynner å gå nedover med selskapet. Sjefene tyr til stadig mer desperate virkemidler for å holde seg flytende - både i teatrets og virkelighetenes verden arrangerer de strømutkobling i California for å få etterspørselen etter energi til å stige, med fatale følger. I skildringen av dette fungerer de ulike virkemidlene godt sammen og en fortetta steming.

En fin scene er også møtet mellom sjefen og den ansatte på golvet som han er iferd med å ruinere. Dette er en av de få scenene som spilles rent og rett frem uten effekter, og da får menneskene tid til å komme nær oss et øyeblikk.

Troverdige karakterer

Skuespillerne gjør ellers en fin innsats. Hovedpersonene Bjørnar Lisether Teigen, Øystein Martinsen, Glenn Andre Kaada og Marianne Holter spiller sine figurer med stor troverdighet. De framstilles ikke som onde og griske, men mer som fanget av sin egen iver etter å tjene penger på stadig mer finurlige måter. Den som er inne i en boble, ser det ikke selv, sies det i stykket, og det tror vi dem på, selv om de sjelden får anledning til å angå oss som mennesker.

Rundt seg har de et "mannskap" som utgjør et talende, syngende og spillende kor med solostemmer. De bidrar godt til at underholdningsverdien holdes oppe forestillingen igjennom.

Kunne vært farligere

"Enron" er en "gnistrende teaterlek", sier Rogaland Teater i reklamen. Gnistrende er det absolutt, men altså i overkant mye lek. For teatret reklamerer også med at forestillingen skal "avsløre mekanismene bak finanskrisen". Det lykkes den bare sånn passe med.