NRK Meny
Normal

En hyllest til gamlekongen

I dag er det 25-årsjubileum for at kong Harald og dronning Sonja overtok tronen. Det er også dagen da kong Olav døde. Kong Olavs bortfall gjorde dypt inntrykk på dikteren Kolbein Falkeid for 25 år siden, som den gang skrev en hyllest til kongen.

Lys og blomster på Slottsplassen etter kong Olavs død i 1991

Slik så det ut på slottsaplassen da kong Olav døde for 25 år siden. Samtidig er dette dagen da kong Harald og dronning Sonja tok over tronen.

Foto: Lise Åserud / SCANPIX

I dag er det 25 år siden kong Harald og dronning Sonja overtok tronen i Norge, og dette markeres med kanonskudd og aktiviteter landet rundt i dag. Men dette er også dagen da kong Olav døde, og som kong Harald sa under markeringene i dag: – Det er en blanding mellom vemod og glede som preger dagen.

Følg markeringen av kongeparets 25-årsjubileum her:

En av dem som godt kan huske dagen for 25 år siden er Kolbein Falkeid. Han skrev diktet «Adjø, konge» i forbindelse med kong Olavs gravferd.

Kolbein Falkeid leser sine egne dikt

Kolbein Falkeide beundrer både kong Olav og kong Harald. Da kong Olav døde skrev han et dikt til hyllest for kongen.

Foto: Arild Eskeland

Folkekjær konge

– Jeg var jo bare en liten gutt da kongen rømte til England med sin far kong Håkon under andre verdenskrig, og jeg var fortsatt gutt da han kom tilbake. Jeg vokste opp med den voldsomme «Leve kongen»-følelsen under krigen, forteller Falkeid.

– Da kong Olav kom hjem var hele folket i begeistring, og han viste seg tidlig som en fin arvtager til kong Håkon.

Falkeid kjente ikke kongen personlig, men sier han var glad i ham som en folkekonge. Og det som gjorde størst inntrykk på ham var da kong Olav tok trikken da han skulle på ski i Nordmarka.

Kong Olav på trikken under oljekrisa i 1973.

Her tok kong Olav trikken da han skulle på ski.

Foto: Greve, Jan / SCANPIX

– Det fotografiet, hvor han sitter på trikken ved siden av en hvilken som helst person, det fortalte meg indirekte noe om kong Olavs status, sier Falkeid.

Ble sitert av kong Harald

I kong Haralds nyttårstale siterte han Falkeids dikt «Jeg finner nok fram», noe Falkeid ikke var klar over kom til å skje. Diktet handler om å gå i sporene til andre som har vært her før.

– Det var en overraskelse og en ære. Så jeg har skrevet et brev til ham nå, hvor jeg gratulerer ham med talen, sier Fakeid.

Falkeid beundrer også kong Harald, og mener han har vokst seg sterkt inn i folkets bevissthet.

– Da han siterte diktet i nyttårstalen kom jeg til å tenke på et fjernsynsprogram hvor kong Harald besøkte et stammefolk i Amazonas. Da spurte en norsk journalist «Gleder du deg til å komme hjem til sivilisasjonen?» og da svarte kong Harald «Jeg vet ikke om jeg reiser hjem til sivilisasjonen, eller om jeg reiser fra sivilisasjonen.» Det synes jeg var kongeord, og en veiviser for hele det norske folk, sier Falkeid.

Du kan lese hele diktet som Kolbein Falkeid skrev til kong Olavs gravferd her:

«Adjø, konge»

Adjø, Konge, Adjø

først fra barn i bunad og søndagsklær lags veikantene.

Med blikk blanke som Soria Moria

broderte de en løper av rød forventning foran deg.

Etterpå

delte de dem søsterlig. Og det er sant: Hver fikk en flik

å mette sitt hjerte med. Adjø

fra bygde- og byfolk i det langstrakte riket ditt. Du visste nok

at Norge er noe mer enn hovedstad, regjeringsbygg og partitopper.

Trykker du en traust ordførerneve,

var det folket ditt du klemte og kanskje helst

dem du aldri møtte: Banksjefer og pumpemenn,

rådmenn og fyrbøtere, de jevne

kvinner og menn i rekkene av navnløse. Adjø

fra aldrende krigsseilere, ennå med

oljesøl fra forlis i rynkene. Medaljer

brydde de seg lite om.

For deg

ville de ha seilt likevel, og du må ha visst

at det er lysår mellom talemåter og mot. Adjø

fra døler og øyværinger, fra småfolk (hva nå det er)

med bildet ditt på veggen i bedestuene, fra havgapets

kvinner som strikket, sydde og broderte for hedningene

på madagaskar, Taiwan og Zululand, og fra

enhver som går i utslitte, men nyvaskede hverdager.

Du kjente språket deres, satte deg på trikken med dem

og gremmet deg fordi billetten din allerede var betalt.

Hvorfor lot man ikke deg få gleden av å ta fram kronestykkene

og slik forsvinne i folket, du elkser det jo!

Ja, adjø Konge. Hver av oss

som tar det store ordet ENSOMHET i munnen, forstår det knapt.

Men du, tiljublet av alle, elsket av enhver

– ikke bare fordi du var monakren,

mest fordi du var menneske –

må ha skimtet det hos deg selv, pinefullt og paradoksalt,

på undersiden av smilet, i skumsprøyten rundt baugen

og bak hurra-ropene ned unnarennet.

Adjø, Konge. Adjø

fra Bamse Brakar, Mikkel Rev

og alle dyrene i Norges land.

Adjø fra stjernehimmelen din, fra leidarstjernen

i rettvisende nord, fra Orion.

Kasiopaia og Store Bjørn.

Adjø fra blåfjær, bukkeblad og nattfiol, hele floraen

som tråklet seg inn og ut av somrene dine

med tråder av duft og farge som bandt deg fast.

Fe dør.

Frender dør.

Barna våre dør.

Å dø

er å gå fyrstelig foran, brøyte løype i tung snø.

Så på gjensyn, Konge.

Takk og adjø.