Faraj Asmaro "kebabkongen"
Foto: Thomas Marthinsen / NRK

– Jeg var den første som solgte kebab i Norge

Da Faraj Asmaro skulle åpne Norges første kebabsjappe i 1983, fikk han brev fra kommunen om at han ikke fikk lov. De mente kebab kunne være helseskadelig.

– Kebab er livet mitt, fastslår 69 år gamle Faraj Asmaro.

Forretningsmannen har siden barndommen i byen Alqosh i Nord-Irak elsket kebab. Han husker hvordan moren pleide å kverne kjøtt, tilsette krydder, grønnsaker og servere retten med luftig arabisk flatbrød.

Men på den tiden ante han lite om at retten skulle prege resten av hans liv, hvor vanskelig veien fra mors kebab til eget gatekjøkken i Oslo sentrum skulle vise seg å bli eller at han skulle ende opp med å bli kronet til kongen av kebab.

Kebab-entusiasten

Det lukter grillet kjøtt i det lille gatekjøkkenet Grytelokket, som ligger rett ved trikkesporene i Storgata i Oslo. Asmaro har slått seg ned på en rød, polstret benk. Ikledd pensko, dressbukser og en sort skinnjakke har han lyst på en kebab.

Det ringer i den lille bjellen som henger over døra, og en ung mann kommer inn. Han bestiller en kebab og setter seg ned ved et bord. De neste sekundene overhører han noe han ikke kan tro.

– Du er min helt, bryter Darvan Amedi ut, idet han innser at selveste «Kebabkongen» er på samme kebabsjappe som han.

Amedi spør om han kan ta et bilde av sin nye helt.

– Det er spesielt å møte Faraj Asmaro. Jeg blir aldri lei av å spise kebab, og jeg kommer aldri til å glemme at jeg møtte «Kebabkongen».

Laster Giphy-innhold

Ut i verden

Faraj Asmaro

Asmaro kom til Norge på 80-tallet, ved hjelp av sin irakiske kjæreste som allerede bodde her.

Foto: Privat

På 70-tallet studerte irakiske Faraj Asmaro både i Ipswich og London, hvor han fikk seg en revisorutdanning. Han var ofte å finne i kebabsjappene i Londons flerkulturelle bydeler.

Etter utdannelsen flyttet han til Libya, der han jobbet som revisor i fire år. I det nordafrikanske landet tjente Asmaro godt med penger. I 1980 brøt det ut krig mellom Iran og Irak. Passet til Asmaro lå hos den irakiske ambassaden i Libya, som ble stengt på grunn av diplomatisk brudd mellom de to landene. Dermed stod han plutselig fast i Nord-Afrika.

Men i Norge bodde kjæresten.

– Vi hadde vært sammen i 10 år. Hun fortalte norske myndigheter at vi skulle gifte oss. Da fikk jeg lov til å reise til Norge uten noen dokumenter i 1981.

Det første Asmaro gjorde i sitt nye hjemland var å lære seg språket og deretter finne seg en jobb. Hans første forretningsplan var å kjøpe en libanesisk restaurant i Industrigata på Majorstua, men han ble aldri enig med eieren om prisen. Det stoppet ikke pressen i å skrive om det eventuelle oppkjøpet.

– Det var en avis som skrev at det skulle komme en ny muslimsk eier som nektet å servere alkohol på restauranten, men de intervjuet meg aldri. De antok at jeg var muslim, sier Asmaro som er kaldeisk-kristen.

Norges «første» kebab

Asmaro var ingen fattig mann da han kom til Norge. I løpet av sine fire år i Libya tjente han godt og sparte rundt en million kroner i dollar.

Like etter det mislykkede forsøket på å kjøpe en restaurant kom ideen om å selge kebab. Det var ingen i hovedstaden som solgte «mors» type kebab. Fra sine reiser hadde han allerede sett hvor populært kebab var blitt i Europa. Asmaro var dermed temmelig sikker på at kebab kunne bli like stort i Norge. Dette var hans gylne mulighet, men han måtte slå til før noen andre kom på banen.

Det eneste som manglet var et lokale, og det var ikke mange av dem til salgs på den tiden, forklarer Asmaro.

– Jeg gikk rundt i Oslo og spurte rundt 150 forretninger om de ville vurdere å selge leiekontrakten sin. Det var veldig vanskelig for meg i den perioden.

Noen ble til og med sinte. De sa at de aldri ville selge fordi de hadde brukt hele livet sitt på å bygge opp forretningen sin, forteller Asmaro. Han forsøkte seg også på flere av lokalene til eiendomsbaron Olav Thon, men der fikk han også avslag på avslag. Kebabens fremtid i Norge hang i en tynn tråd.

Men en dag i 1983 kom Asmaro i kontakt med en polsk mann. Han hadde en leiekontrakt for et lite lokale på bakkeplan på Christiania torv. Det var i underkant av 30 kvadratmeter, men det holdt for Asmaro.

– Jeg hadde brukt nesten to år på finne et lokale å leie. Jeg hadde ingen andre valg enn å kjøpe.

Leiekontrakten i Rådhusgata 30 ble kjøpt for 200.000 kroner. Arbeidet med å etablere landets første gatekjøkken som solgte kebab av kjøttfarse, var i gang.

– Det enorme sylinderformede kebabkjøttet var det første man så da man kom inn. Den søte kebablukten traff deg idet du gikk gjennom døra. Men fordi kebab var helt nytt, solgte vi også burgere, pizza og pølser for å helgardere oss.

Hansdken kebab

Det selges fortsatt kebab i lokalet i rådhusgata 30, som Asmaro kjøpte for over 30 år siden. I dag heter gatekjøkkenet «Hansdken kebab» og driver av noen andre.

Foto: Fouad Acharki / NRK

Fikk brev fra kommunen

Men det skulle likevel bli en kronglete start på eventyret til den ivrige gründeren. Kebaben på den tiden besto av langt mindre kjøtt og man spiste kebaben med hendene. Sjappa tok dermed navnet «Big Bite».

Etter å ha reklamert for åpningen av gatekjøkkenet, fikk Asmaro umiddelbart Oslo kommunes næringsmiddeltilsyn, det som i dag heter Mattilsynet, på nakken.

– Vi fikk et brev. Der sto det at vi ikke fikk lov til å selge kebab fordi det pågikk en utredning i Sverige om hvorvidt kebab var helseskadelig. Det var ingenting vi kunne gjøre, sier han.

Kebabsalget måtte dessverre legges på hyllen for en perioden. Mens svaret fra kommunen lot vente på seg, holdt Asmaro sjappa åpen ved å selge pølser og hamburgere.

– Det var vanskelig. Tenk om undersøkelsen ble negativ?, sier Asmaro, som nå stod i fare for å miste sitt nisjeprodukt.

Kebabens historie i Norge

Gunnar Larsen

Tidligere leder for Oslo handelsstands forening, Gunnar Larsen, sier at styret i foreningen på 50-tallet ville prøve nye ting med deres restaurant.

Foto: Beathe Schieldrop / OHF

Mange år før Asmaro kom til Norge hadde en annen type kebab allerede gjort seg bemerket i landet, og da spesielt i hovedstaden. Så tidlig som i 1957 kunne man lese i VG om en tyrkisk kokk på Karl Johan i Oslo. Hans navn var Burhan Cessan og han lagde shish kebab (arabisk grillspyd) med kjøttdeig av okse, grønnsaker og bacon.

Cessan jobbet i restauranten til Oslo handelsstands forening, som inntil 1955 var et klubbhus for grossister, butikkeiere og andre i næringslivet.

– Jeg tenker det var et forsøk på å være tidlig ute med nye ting og gjøre seg attraktiv. Så det var veldig fremsynt å ansette denne kokken som hadde nye ideer, sier tidligere leder i Oslo handelsstands forening, Gunnar Larsen.

Norges første kebab

Allerede i 1957 kunne man lese om kebab i VG. Det er 60 år siden i år.

Foto: Faksimile / VG

Et søk i avisarkivene viser at kebab ikke omtales så mye fra 1957 frem til 80-tallet. Noen få oppskrifter er publisert i avisene opp gjennom årene.

Kebab til folket

I tre lange uker solgte Asmaro pølser og hamburgere mens han stirret på det tomme kebabstativet på disken. Så dumpet et nytt brev fra Mattilsynet ned i postkassen. Den var enten eller.

– Rapporten var heldigvis positiv, forteller han.

Håpet om å likevel lykkes var tilbake og endelig kunne Norges første kebabsjappe selge kebab.

– Jeg mener at jeg er den første som begynte med kebab slik som vi kjenner den nå. Det kan hende at det ble solgt andre kebabvarianter før min tid. I Drammen kjente jeg en som lagde shawarma-kebab og det ble også solgt på Vestlandet. Men kebaben som vi kjenner den i dag og eksklusive kebabbutikker, der var jeg først ute mener jeg, slår «Kebabkongen »fast.

Men kebab-kokken skulle etter hvert få flere utfordringer med kommunen.

«Fast food» fra Midtøsten

«Kebabkongen» forteller at nesten ingen hadde hørt om kebab på begynnelsen av 80-tallet i Oslo. Han husker mange undrende nordmenn som var innom gatekjøkkenet hans og spurte om hva kebab var.

Da svarte vi at det var fast-food fra Midtøsten. Men ingen snudde og gikk ut. Alle kjøpte kebab og likte smaken øyeblikkelig.

Faraj Asmaro
Kebab hakkes

En vanlig kebab i dag inneholder cirka 200 gram kebabkjøtt.

Foto: Thomas Marthinsen / NRK

Landets første kebab i pitabrød ble solgt for rundt 40 kroner. Det var en umiddelbar suksess. På den tiden inneholdt kebaben cirka 90 gram kjøtt. Det er mye mindre enn i dag.

– Kebabene vi lagde var ikke så store som i dag. Den spiste du med hendene, uten gaffel. Men ettersom kundene ville ha større kebaber, så ble gaffelen tatt i bruk.

I 1984 løsnet det skikkelig for Asmaro. Han deltok på en hobbymesse på Sjølyst med en kebabstand. Der stilte nysgjerrige folk seg opp i lange køer for å smake denne «nye» arabiske retten. Etter det gjorde jungeltelegrafen sitt og sjappa i Rådhusgata tok av.

– Jeg husker en gruppe på rundt 20 MC-folk fra Moss som kom én gang i måneden for å spise kebab. De spiste minst to kebaber hver. En av dem var ganske liten av vekst og spiste hele sju kebaber i løpet av en halvtime. Det gjorde han hver gang!

Men det var ikke bare MC-folk som var stamgjester.

– Det var en blomsterhandler ved Jernbanetorget som var innom meg hver dag etter jobb. Han spiste kebab fire måneder i strekk med unntak av tre dager. Det var hans daglige middag.

Jakten på mors oppskrift

Selv om sjappa var på plass og salget gikk fint, var det fortsatt noe som ikke stemte helt. Minnene fra barndommen var en stor del av drømmen, men han sleit med å få kjøttet til å smake slik som morens oppskrift.

– Kebab er like vanlig i Midtøsten som hamburgere er i den vestlige delen av verden. Jeg har spist kebab siden jeg var en liten gutt og jeg lette etter den samme smaken da jeg skulle finne en oppskrift.

På en tur til København var Asmaro innom et lokalt gatekjøkken. Umiddelbart kjente han igjen smaken.

Kebabsjappa i den danske hovedstaden var drevet av hyggelige syrere, forteller Asmaro. Men de ville ikke dele hele oppskriften med ham. Sammensetningen måtte han finne ut av selv.

– Jeg fikk bare vite hva slags krydder og hvilke type kjøtt jeg skulle bruke. Det var min kokk her i Norge som satte det hele sammen til den kebaben vi spiser i dag.

Tilbake i Norge med oppskriften, som har mettet nordmenn i flere tiår; støtte han på nok en utfordring. Asmaro måtte finne en fabrikk til å produsere kjøttfarsen.

– Kommunen tillot oss ikke å lage kebabkjøttet i butikken eller produsere kebabkjøtt selv. Kjøttet som besto av både okse- og lammekjøtt, måtte vi produsere i en fabrikk.

Asmaro ante ikke hva han skulle gjøre på dette tidspunktet. Flere fabrikker sa nei til å lage kebabkjøtt for ham, før han endelig lyktes.

– Heldigvis var det en fabrikk i Brumunddal som hjalp oss med produksjonen. Det var en stor lettelse.

Kebaben er her for å bli

I to og et halvt år hadde Asmaro den lille kebabsjappa samtidig som han forsynte flere av hovedstadens gatekjøkkener med kebabkjøtt. Kebaben var nå virkelig på fremmarsj i hovedstaden. For Asmaro betydde det at han som kebabgrossist hadde monopol på markedet.

– Alle i Oslo som begynte å selge kebab, fikk kjøttet sitt fra meg. Det første gatekjøkkenet etter mitt som solgte kebab i pita, lå i Kirkeveien 50. Det var eid av en palestiner. Også Cafe 18 på Grünerløkka kjøpte sitt kebabkjøtt fra meg på den tiden.

I 1986 stengte Asmaro kebabsjappa. Da tok han seg et friår. Men det betyr ikke at han sluttet å jobbe det året. Han skaffet seg et kontor i Storgata i Oslo og var nå en kebabgrossist på fulltid.

– Jeg brukte friåret på å kurse pakistanere og etnisk norske som ville drive kebabsjapper. De visste ingenting om kebab på den tiden. Jeg solgte også utstyr til gatekjøkken som ville satse på kebab.

I løpet av friåret kom flere produsenter på banen og kebaben ble veldig populær. Retten ble også billigere, forteller Asmaro.

– De andre produsentene brukte billigere råvarer og kunne derfor selge kebaben billigere. Vi bestemte oss for ikke å gå den veien. Vi fortsatte å bruke dyre råvarer for å kunne levere kebab av høy kvalitet. Vi har fortsatt den dyreste kebaben den dag i dag. Vi selger kjøttet for 60 kroner kiloen, mens andre selger det for halvparten av vår pris.

Noen spiser kebab flere ganger i uka, mens andre ser på det som kun nattmat.

Enkelte spiser kebab kun som nattmat og andre klarer seg ikke uten.

Blir «kebabkonge»

I løpet av 90-tallet tok kebaben virkelig landet med storm. Flere kebabsjapper betydde økt omsetning for den norsk-irakiske kebabgrossisten. Samme tiår flyttet selskapet produksjonen til Narvik, hvor den fortsatt holder til i dag.

Pressen døpte Asmaro til «Kebabkongen», et kallenavn som flere bruker på ham den dag i dag.

Faraj Asmaro

I dag er Asmaro grossist og selger kebabkjøtt til mange av kebabsjappene i Norge.

Foto: Thomas Marthinsen / NRK

«Kebabkongen» er i dag en velstående mann med en personlig formue på over sju millioner kroner og en formue på over 13 millioner kroner på firmaet Aramso AS. Han velger likevel å jobbe selv om han er over pensjonsalderen.

– Jeg kan ikke bare bli hjemme uten å gjøre noe. Det er vanskelig å slutte, så jeg jobber 50 prosent. Kebab er livet mitt.

En ting Asmaro angrer bittert på var at han ikke registrerte navnet på sin kebabsjappe som et varemerke. I dag er «Big Bite» en fast food-kjede med filialer over hele landet.

– Absolutt, absolutt. Jeg kunne ha tjent noen hundre tusen kroner på det, sier Asmaro lattermildt.

Fremtidsplanene for kebabfirmaet er også lagt. Hans kone eier i dag 40 prosent av firmaet og hans svoger er salgsansvarlig.

– Mest sannsynlig er det min svoger som tar over firmaet når jeg går bort. Jeg håper folk fortsatt kan spise min kebab i lang tid. Jeg blir glad når jeg ser unge spise kebab. Da vet jeg at kebaben fortsatt vil leve i Norge lenge etter min død, sier «Kebabkongen» Faraj Asmaro.