Spider-Man 3
Regi: Sam Raimi
I rollene: Toby McGuire, Kirsten Dunst
3
En av alt for mange
Hver gang det dukker opp en ny film som er basert på en amerikansk tegneseriefigur, blir jeg sittende og tenke at det er altfor mange av dem: X-Men, Hulken, Superman, Batman, Daredevil og Catwoman har fått sine egne filmer, og flere av disse har til og med fått på en og to oppfølgere. I kveld kommer den tredje Spider-Man-filmen, fortsatt med Toby McGuire i hovedrollen, fortsatt med Kirsten Dunst i rollen som Mary Jane og fortsatt med Sam Raimi i regissørstolen.
Da den første Spider-Man-filmen kom i 2002, dirret jeg i gutteaktig fryd. Jeg digga serien da jeg var liten, og den filmen var kul. Men denne gangen dirrer jeg nesten ikke i det hele tatt. Det betyr at noe er feil. Etter å ha sett Spider-Man 3, sitter jeg igjen med noen spørsmål:
Hvor mye orker vi egentlig av dette? Hvor stort behov har vi for å se denne filmen? Hva er grunnen til at den i det hele tatt blir laget? Hvorfor ligner alle disse filmene så mye på hverandre? Hvem er den for? Hvem er den ikke for? Er det sånn at man svikter tegnerserien, og dermed en del av sin egen barndom, om man ikke går og ser filmen? Er det virkelig noen som gleder seg til den fjerde Spider-Man-filmen som skal komme i 2009? Hva er vitsen?
Jeg vet ikke. Dette er velsmurt underholdning godt som noe, og om det ikke akkurat er kjedelig, så begynner det å bli ganske forutsigbart. Handlingen går ut på at Spider-Man, eller Peter Parker, for en gangs skyld har det ganske bra. Han lykkes både som lovens vokter og i kjærlighetslivet.
Spider-Man blir høy på pæra
Men så blir det så klart trøbbel på alle fronter; Spider-Man begynner nemlig å bli litt vel høy på pæra, det er tydelig at han har et voldsomt behov for å bli elsket, ikke bare av sine nærmeste, men av et kjempestort publikum og tilfeldige damer også. Mary Jane føler seg oversett og ubrukelig. Samtidig får han bråk med tre forskjellige superskurker, pluss at han begynner å bruke en ny, svart drakt, og denne drakten holder på å fortære sjelen hans. Spider-Man må gå i seg selv, og finne tilbake til sitt opprinnelige, ydmyke jeg, for å klare brasene.
Spider-Man 3 vil uten tvil finne sitt publikum her i løpet av sommeren. Langt verre er det med pratescenene. Det som er av humor og romantikk i serien, og for så vidt også den første filmen, er borte vekk. Dette er schizofrent opplegg, der det er stivt og rart og ganske flaut så lenge de står nede på bakken, og eksplosivt og fantastisk når bråket starter.
Ferdigtygget
Det er mulig det bare er meg som begynner å bli blasert her, men jeg sitter igjen med en litt guffen følelse av å bli eksponert for et ferdigtygget produkt, der det ikke er så mye plass igjen for tegneserie-fanen i meg. Det er blant annet en musikk-montasje her, hvor Peter Parker går nedover gata med en overdrevent funky låt i bakgrunnen, som har fint lite med min opplevelse av tegneserien å gjøre. Dette er industri. Så nå kan du være en lydig, liten konsument, og gå og se denne filmen, så alle blir fornøyde, eller du kan bruke pengene på den svenske filmen Farvel Falkenberg istedenfor. Kjempeide!
