NRK Meny
Normal

Soul Kitchen

På tross av humor og fargerike figurer spår vår anmelder et kort kinoliv for Soul Kitchen.

Soul Kitchen

Soul Kitchen handler om en mann som stever med å holde liv i restauranten sin, som ligger i et nedlagt fabrikklokale.

Foto: Arthouse

Den tyske regissøren Fatih Akin er født i 1973, men har allerede en imponerende katalog å vise til.

Her hjemme er han mest kjent for filmene Mot veggen og Den andre siden. Akin er født av tyrkiske foreldre, og lager drivende, nesten desperate filmer som beskriver det nye, multietniske Europa.

Les: Flere filmanmeldelser

Treffsikker regisør

Han er en relevant og treffsikker regissør som mener alvor, men som likevel klarer å lage uanstrengte filmer.

Men nå har han gjort noe helt annet. Soul Kitchen er en komedie som foregår i et gresk miljø i Hamburg. Det er en useriøs film som gjerne vil ha deg til å trekke på smilebåndet og knegge forsiktig i stolen.

Problemer, problemer...

Soul Kitchen handler om en mann som stever med å holde liv i restauranten sin, som ligger i et nedlagt fabrikklokale.

Alt på menyen er enten varmet i mikrobølgeovn eller frityrstekt. Klientellet er trofast, men de har lite penger.

Denne mannen har alle mulige slags problemer. Myndighetene klager på hygienen. Skattevesenet vil ha penger. Kjæresten hans skal flytte til Kina. Broren hans er en fengselsfugl. En gammel skolekamerat prøver å svindle til seg hele restauranten. Og dessuten er han plaget av brokk.

Han forsøker å snu den negative utviklingen, og får tak i en mesterkokk.

Fandenivoldsk og fargerik

I stilen minner Soul Kitchen ganske mye om svensklibanesiske Josef Fares sine filmer, som Jalla! Jalla! og Kopps.

Det er fargerike figurer og fandenivoldsk humor.

Dessverre er det langt verre med utførelsen. Dette er en rett ut sagt elendig film, preget av hastverksarbeid og mangel på kritisk sans.

Pinlig berørt

Rett som det er, blir man pinlig berørt av umotiverte dansescener og stive replikkvekslinger.

Den scenen der alle restaurantgjestene plutselig deltar i en smektende orgie, skal jeg forsøke å dytte ut av min egen bevissthet fortest mulig.

Det er også et alvorlig faresignal når man ser en hel film som for det meste finner sted i en restaurant, og ikke får lyst på mat en eneste gang.

Man skal ha godvilje i bøtter og spann, og kanskje aller helst være i familie med noen som er med i filmen, for å kunne sette pris på dette. Jeg spår et kort liv på kino, og en evighet i forglemmelse.