Inland Empire

David Lynch er mest kjent for tv-serien Twin Peaks, men ganske mange løp også på kino for å se hans forrige film Mulholland Drive. Nå er det igjen tid for spenning i høstmørket.

 

Endelig er det premiere på den siste filmen til David Lynch. Inland Empire er et tre timer langt mareritt, en nedadgående spiral som starter som en paranoid kjærlighetsthriller, og som kverner seg stadig dypere ned mot det totale kaos.

Dette er noe helt for seg selv, og en sjelden sjanse til å oppleve film med genuint kunsterisk innhold. Å se denne filmen er en utmattende opplevelse.

Lynch er tilbake i det eksperimentelle og surrealistiske hjørnet. Hvis du prøver å forestille deg en krysning mellom den støyende Eraserhead og den elegante, men ubergripelige Mulholland Drive, så er du et lite stykke på vei.

Inland Empire går enda lenger, den er mye mer forvirrende, og langt mer skremmende.

Inland Empire
Foto: arthaus

 

Det er nok bare David Lynch selv som forstår helt hva denne filmen handler om. Dette er det vi vet: Vi befinner oss i Hollywood. Laura Dern spiller en skuespiller som får en filmrolle hun har håpet på.Filmen handler om hemmelig forelskelse, utroskap og mord.

Motspilleren hennes er Justin Theroux og regissøren spilles av Jeremy Irons. Det oppstår romnatiske følelser også mellom de to skuespillerne.

Stemningen blir dårlig når de oppdager at filmen de spiller i egentlig er en remake av en polsk film, og at det skal hvile en forbannelse over manuskriptet.

Laura Dern

Laura Dern

Foto: Foto/Copyright: Arthaus

Det er altså en film om en film, som igjen er basert på en annen film. Herfra og ut gir det lite mening å forholde seg rasjonelt til handlingen. Vi skjønner vi at det er like greit å gi opp å forstå hva som foregår.

Dette er ikke en gåte som skal løses av publikum, det er bedre å gi seg hen til en mer sanselig opplevelse. Det går mot en total oppløsning eller nedbrytning av enhver logikk. Etter hvert har vi bare to holdepunkter igjen.

Det ene er et bilde av flokk unge prostituerte jenter som står og gjør seg deilige mens de fniser og ler. Det andre er Laura Derns forpinte ansikt som fyller hele lerretet og skriker mot oss i desperasjon.

Særegen folkelig apell

Lynch har en fabelaktig evne til å tekkes publikum. Han gjør rare ting, men har likevel en særegen folkelig apell. Denne filmen er jo temmelig langt ute, men likevel trenger man ikke være opptatt av kunstfilm eller surrealisme for å få noe ut av å se den.

Stilmessig foregår den på mange platåer. Det er et lappeteppe av forskjellige virkelighetslag, og Lynch beveger seg ubarmhjertig mellom dem.

Det er mye som er minneverdig her, og særlig scenene mellom Laura Dern og Justin Theroux er helt magiske. Vær god mot deg selv og se en film som utfordrer deg. Jeg skal i hvert fall se den om igjen en dag jeg føler meg sterk.