Regi: Ari Magnússon
Med bl.a. Björk, Sigurd Rós, Múm,
Utgangspunktet for denne dokumentaren er at det kommer helt usannsynlige mengder kvalitetsmusikk fra Island, og her vil vi prøve å finne ut hvordan og hvorfor.
Artister som Björk, Sigurd Rós, Múm og Slowblow uttaler seg om islandske særegenheter, naturen, de poetiske tradisjonene, kameratskapet mellom musikerne, og så videre.
Jeg sliter med en følelse av å bli lurt, på samme måte som når jeg ser Lonely Planet på TV, og så er han frekke engelskmannen på besøk i Norge, og så spiser han smalahove og geitost inne i en hytte på Folkemuseet, og forklarer seerne at slik er det her.
- Stinker turistnæring
Bare bøff, altså. Dette stinker turistnæring lang vei.
Du skal være over middels begeistret for Island og musikken som kommer derfra for å sette pris på denne filmen.
For vurdert som en dokumentar, er den ikke mye verdt. Vi lærer jo ingen ting.
Plutselig er det en fyr der med tittelen Over-Pagan, eller hva det var, og dermed fikk jeg lyst til å vite mer om hva han egentlig drev med, kanskje han hadde noen gode, før-kristne, Wicker Man-aktige episoder å komme med, men nei.
Han er der bare for å spille på en slags marimba med altfor mye romklang.
I neste øyeblikk ser vi to halvgode White Stripes-inspirerte trubadurer som lirer av seg en altfor lang sang, som er bemerkelsesverdig lik mye amerikansk collegerock.
- Livet på Island - en evig kunsthøgskole
Livet på Island fortoner seg som en evig kunsthøgskole i denne filmen, med artige slips, frigjort dansing og uventede instrumenteringer.
Det kommer fram at de omfavnet punken og new waven med stor entusiasme, og her ligger vel mye av forklaringen på hvorfor de lager så trassig musikk, snarere enn alle de søkte teoriene om røttene til vikingtiden, men dette er sånt man i høy grad må gjette seg til selv.
Det er trist å se at de få gode konsertopptakene i denne filmen ikke er gjort på Island, men i New York. På Island ser det ut som alle i publikum bortsett fra kamerafolkene står og kjeder seg.
- Latterlig pompøs fyr
Og det er nærmest latterlig å se han ene pompøse fyren legge ut om at de er så få platekjøpere på Island at det er umulig å oppnå kommersiell suksess likevel, så dermed kan alle bare gi faen og lage akkurat den musikken de vil, og det er derfor musikken liksom er så fantastisk egenartet.
I neste øyeblikk ser vi bandet hans opptre. De høres nøyaktig ut som det framgangsrike svenske indierockbandet Kent.
